Paolo Sperati
| Paolo Sperati | |||
|---|---|---|---|
 Sperati i København P.C. Skovgaard, 1846. | |||
| Født | 26. mars 1821[1][2] Torino | ||
| Død | 20. mai 1884[1][2] (63 år) Christiania | ||
| Beskjeftigelse | Dirigent, komponist | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (1861–1884) | ||
| Gravlagt | Vår Frelsers gravlund[3] | ||
Paolo Agostino Sperati (født 26. mars 1821 i Torino i kongedømmet Sardinia, død 20. mai 1884 i Kristiania) var en italiensk dirigent, musiker og komponist, kjent i Christianias teater- og operamiljø.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Tidlig liv[rediger | rediger kilde]
Oppvokst i en musikerfamilie debuterte han som organist bare ni år gammel i 1830. Han ble militærmusiker i Genova i 1834, og derfra forflyttet til Nice, hvor han akkompagnerte Paganini. Han ble leder for et ambulerende ensemble (1838–1839) som visiterte Marseille og traff Negri som engasjerte ham til operaen i Berlin og videre til København (1841–1850) som kapellmester for Det italienske selskab ved Hofteatret og Det Kongelige Teater. De hadde danske uroppføringer av Giuseppe Verdi og var bestilt av Christian VIII.
Til Norge[rediger | rediger kilde]
Derpå ledet han den italienske operatrupp som kom med impresario Vincenzo Galli (1798–1858) til Norge i 1849, etter å ha vært ett år ved Stockholmsoperaen.[4] Her ble han engasjert som kapellmester for Christiania Theater (1850–1865) og Kristiania norske Theater i Møllergata (1852–1862). Han dirigerte Oslo Håndverker Sangforening (1854–57), Frimurernes Sangforening (1883–84) og var organist i den nyinnvidde katolske St. Olav domkirke (fra 1856 og til han døde).
Sperati ble kanskje mest kjent som dirigent for Forsvarets Stabsmusikkorps (1854–82), som kaptein siden 1862, der han blant annet innrullerte den unge Johan Halvorsen (1881). Han virket ved Folketheatret og det nystartede Tivoli Opera (1882) inntil hans død påsken 1884 av hjerneslag. Sperati var venn med Henrik Ibsen og komponerte musikk til hans folkevisedrama Gildet paa Solhoug (1856). Videre skrev han Skandinavisk Quadrille, et potpourri over seks folkelige stykker.
Familie[rediger | rediger kilde]
Han ble gift 1847 med danske Sidsel Marie Nielsen (1823–1864). Mens de var bosatt i København fikk de to sønner, senere kapellmester, Robert Ferdinand Arnold (1848–1884) som senere ble gift med skuespillerinnen Octavia Sperati, og Emmanuel Poullson (1849-1913). Etter at de flyttet til Christiania fikk de to sønner til; senere musiker, Wittorio (f. 1853), og senere musikkprofessor, Carlo Alberto Sperati (1860–1943), gift med Emma F.[5], og døtrene, Pauline Marie, Anna Giacinta (1856-1928), og senere lærerinne, Angelina Sicilia (f. 1858).
Portretter av Paolo Sperati[rediger | rediger kilde]
-
Litografi etter tegning av Christian Skovgaard, 1846. -
Portrett fotografert av Claus Knudsen i Christiania, 1865. -
Xylografi etter fotografi av Claus Knudsen. Ny illustreret Tidende No. 23. Kristiania, 8. juni 1884, s. 204.
Etter Maries bortgang giftet Paolo Sperati seg på nytt i 1872 med sin danske husholderske, Mathilde Charlotte Bendiksen (1835–1906). Sammen fikk de sønnen Angelo Paolo Johannes (f. 1869), som senere ble fiolinist, og datteren Eugenia Magdalene Wilhelmine (1874-1956).
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Paolo Agostino Sperati, Norsk biografisk leksikon ID Paolo_Sperati, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b imslp.org, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.begravdeioslo.no, besøkt 29. april 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ Kjerulf og operaen Arkivert 22. februar 2008 hos Wayback Machine. fra Universitetet i Oslo
- ^ «om sønnens professorkarriere i USA». Arkivert fra originalen 20. november 2008. Besøkt 4. desember 2008.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Carl F. Falkenberg, Paolo Sperati (1821–1884). Hovedoppgave i musikk (Universitetet i Oslo, 1984).
- Franco Perrelli, Paolo Sperati: un musicista piemontese per Ibsen (Universitetet i Torino, 1997)
- Helge Kragemo, Paolo Sperati i Norsk biografisk leksikon