Losbåt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Losbåt er en båt som tar losen ut til ankommende skip og som tar ham til lands fra avgående skip.

Utenlandsk losbåt ved et dampskip, maleri fra 1908.

Tøffe forhold for båt og mannskap[rediger | rediger kilde]

Losbåt av gammel type med dekk og spriseil og fokk.

Det var viktig at losbåten var en skikkelig skarpseiler. De tidlige losbåtene hadde spriseil. Losbåten burde ha gode sjøegenskaper siden losen måtte ut i all slags vær for å gjøre jobben sin. Losbåten var bemannet av 2 mann, losen og en losgutt. De kunne krysse i Skagerrak i en uke av gangen i jakt på oppdrag. Når losen var vel ombord, måtte så losgutten ta losbåten til havn alene.

Det var fri konkurranse om alle losoppdrag i ca. 200 år – fra 1720 til 1899. Førstemann på dekk fikk jobben – og betalingen. I 1899 ble det for første gang gitt dispensasjon fra forbudet mot «laug» blant losene. Dermed kunne Færderlosene som de første organisere arbeidsinnsatsen bedre og la inntektene gå til en felleskasse. Men først i 1925 var det slutt på konkurranselosing over hele landet.

Jobben var farefull. Losene hadde plikt til å lose ethvert skip som hadde heist losflagg – dag som natt, sommer som vinter. Statistikken viser f. eks. at i årene fra 1833 til 1915 satte 19 av 74 loser livet til bare i distriktet «Ny-Hellesund losoldermannskap». Hver 4. los omkom!

Losbåtene får dekk[rediger | rediger kilde]

De åpne losbåtene, store sjekter, dominerte lenge. Marinekaptein Peder Norden Sølling kalte de gamle båtene «Liig-kisterne». Han var opprørt over all elendigheten han så blant etterlatte etter loser som hadde omkommet i tjeneste, men det var likefullt disse losene foretrakk, ikke minst av økonomiske grunner. Dekkede båter var vesentlig dyrere og med likt skrog og rigg seilte de dårligere pga vekten av dekket.

Peder Norden Sølling fikk derfor bygget «Dæks-Lods Cutter» i 1800. Dette var et skrog av engelsk type med tverr hekk og gaffelrigg. Dette må ha vært et trygt fartøy, men må ha kostet mange ganger det en åpen sjekte kostet. Den var også meget butt i baugen, som vanlig på den tiden, ganske grunn i spanterisset og kan ikke ha vært særlig rask, noe som var viktig med konkurranselosingen som var lovbestemt her. «Dæks-Lods Cutteren» slo derfor ikke an og Sølling fikk bygget noen mer skøyte-lignende båter med dekk som kom i bruk og fikk vist seg fram. Det viktigste Sølling fikk utrettet var sannsynligvis at han fikk gjennomslag for at nye losbåter med dekk skulle få et tilskudd på 20 riksdaler i ti år. Dette førte til at det ble fart i sakene.

Da Sølling døde i 1827 var over 600 dekkede losbåter i tjeneste langs kysten.

Kjente båttyper som ble bruk av loser utover på 1800-tallet var Hvalerskøyte, Risørskøyte, Arendalsskøyte og Listerskøyte.

Hvalerskøytene[rediger | rediger kilde]

Hvalerskøytene var de mest populære som losbåter. De var klinkbygd med spririgg og hadde en lengde på fra 9 til 11 meter. Fyrdirektør Carl Fredrik Diriks beskriver Hvalerskøytene i 1863.[1]

Det ble utviklet en rekke lokale varianter. Bare på strekningen til Arendal var også Onsøybåten (Hvaler), Tenvikbåten (ved Ula ved Larvik) og Barmenbåten (Risør) i bruk blant loser.

Colin Archer beskriver Hvaler- og Sørlandsskøytene i 1892 «Det er en alminnelig udbredt Opfatning blant vaare Lodser og Baadmænd af Faget at de Baadformer som forefinnes paa Kyststrækningen østenfor Næset [Lindesnes] og som med almindelig Betegnelse kan siges at værer Afarter af den egentlige Hvalørbaad, er Indbegrebet af alt der kan forlanges af en Sjøbaad. De vager lett paa sjøen, de seiler og styrer godt, de vender hurtigt og sikkert og de fordrer lidet Mandskab, alt sammen Egenskaber, som en Lods sætter stor Pris paa.»

Sørlandsskøyter med gaffelrigg[rediger | rediger kilde]

Fyrdirektør Carl Fredrik Diriks skriveri 1863 Om de forskjellige Slags Baade i Norge.[2] Her beskrives skøytene fra Lyngør til Farsund som bredere, fyldigere og med høyere fribord enn båtene lengre østover. Han anser dem som bedre sjøbåter men ikke like velseilende.[3]

Dette var tyngre båter enn de tidligere og spririggen var derfor avløst av gaffelrigg som er mer letthåndterlig når riggen og seilarealet blir større. Et bilde fra 1865 i Lyngør i «Skagerakkysten» av Tor Kjetil Gardsen viser en slik skøyte med gaffelrigg. Den har «stengerigg» dvs toppmast istedenfor pålemast med løs toppseilstang som heises.

Colin Archers losbåter[rediger | rediger kilde]

Klinkbygging og Kravell

Da Colin Archer bygde sin første spissgattede losskøyte i 1871, valgte han den raske Hvalertypen, klinkbygget og med rimelig spririgg. Imidlertid moderniserte han skroget ved å flytte midtspantet godt aktenfor midten. Båtene hans ble således mye skarpere i forskipet enn de tradisjonelle og de ble mye raskere enn tidligere. Senere utviklet han sin Bølgeformteori og hans båter ble kalt Hvaler-Archer skøyter.

Colin Archers femte losskøyte med jernkjøl, tegnet 1886.

Neste revolusjon kom da Archer lanserte den første losbåt med jernkjøl i 1883. Det var også innvendig ballast og båten var dypere og tyngre enn tidligere. Den var i tillegg den første kravellbygde losbåten. Den første var ca 35 fot, hadde navnet «Garibaldi» og var bygget for Wilhelm Josephsen i Nevlunghavn. Riggen var gaffelrigget som Sørlandsskøytene men med pålemast og løs stang for toppseilet.

Archers båter var suverent raskest og vant det meste i losbåtregattaer. De var også tryggest og manøvrerbare og det ledet i 1892 etter en fralandsstorm utenfor Langesundsbukta til at hans losbåter ble malen for redningsskøyta.

Archer forbedret konstruksjonen kontinuerlig og alt i alt bygde han 50 losbåter, de siste med både seil og motor. Archers losbåter ble også eksportert til Sverige, Finland og Russland.

Dype sjødyktige skøyter uten jernkjøl[rediger | rediger kilde]

Istedenfor dyr ballastkjøl bygde andre båtbyggere båtene dypere i spanterisset for mer ballast for å konkurrere med Archers båter. Mange foretrakk disse rimeligere båtene som også var behageligere i sjøen.

Båtbygger Thor Martin Jenssen var formann hos Colin Archer fra 1879 men startet for seg selv i 1885 i Porsgrunn. Han bygde der losbåter med jernkjøl etter Archers tegninger, men han bygde flere av dem større enn Archer. Thor Jenssen fikk derfor bygge den første losredningsskøyta «Langesund» i 1892 på 42 fot. Fra 1896 med 42 fot store «Frithjof II» benyttet han en annen konstruktør, Fredrik Johannessen, som tegnet dype skøyter uten jernkjøl, slik flere andre båtbyggere langs kysten nå gjorde. Båtene var nå også betydelig større enn tidligere så sjødyktighet og fart uten jernkjøl ble tilfredsstillende under normale forhold.

Seilskipskonstruktør Jens Brandi fra Risør rentegnet for Colin Archer på 80-tallet. Fra 1892 tegnet Brandi egne losbåter hvor noen var av Archer-Hvaler typen og noen etter egen/Risør-stil. Brandi tegnet både med og uten jernkjøl, men mindre kjøler enn Archer brukte og heller dypere spanteriss. Og som Archer, mye smalere båter enn de fleste andre båtbyggere. Brandis losskøyter var meget velformede og ble bygget i Risør av den legendariske båtbyggeren Nils Eriksen Narviken.

Med de nye dype skøytene med jernkjøl eller mye ballast og bygget i kravell, var det bare unntaksvis at losbåtene forliste.

Motor i skøytene[rediger | rediger kilde]

I 1900 eller 1901 ble det bygget en 41 fots skøyte med motor til Hvasserlos Severin Evensen. Skøyta het «Svalen», bygget av Thor Martin Jenssen og var muligens den første norske losskøyte med motor. Dette ga losen en stor konkurransefordel og flere i samme distrikt satte motor i skøytene. Det gikk likevel over 20 år før det var motor i alle losskøytene. De første motorene var små 12-25 hk og båtene var de samme med full seilføring. Etter som motorene ble større ble seilføringen redusert og båtene fikk styrhus utover 1940-tallet.

Med motor ble det mindre viktig med store skøyter så mange var ned mot 36 fot. Steder hvor det var mye losing og særlig der losene etterhvert samarbeidet, som f.eks. ved færder, ble det på slutten av 1940-tallet bygget skøyter på 50-60 fot. De fikk krysserhekk, tilnærmet samme skrogform som Motorredningsskøytene og flere med samme konstruktør, Bjarne Aas.

Senere utvikling[rediger | rediger kilde]

Norsk losbåt i Ålesund
Svensk losbåt
Losbåt langs en skipsside, losen iferd med å gå ombord på fartøyet som skal loses

Først i 1958 overtok Staten som eier av alle norske losbåter.

Fra 1970-tallet ble det vanlig å bygge hurtiggående losbåter og størrelsen ble da under 50 fot.

I 1999 var det 29 losbåter i Norge. Det er mange grunner til reduksjonen i antallet. Én er at Kystverket kjøper losbåttjenester av Redningsselskapet, blant annet i Stavern, Arendal, Farsund, Trondheim, Bodø og Andenes.

Loshelikopter[rediger | rediger kilde]

Tidlig på 1990-tallet ble det gjort forsøk med loshelikopter[4] i et samarbeid mellom losene på Fedje og Kystverket. Dette er i første rekke rettet mot skip over 30 000 tonn med farlig last (olje,gass m.m) og offshore-relaterte fartøy. Fra 2002 ble dette en fast ordning for fartøy som skal inn- og ut av olje terminalene ved Sture og Mongstad eller gassterminalen ved Kårstø.

Ved å få los ombord før de kommer inn til kysten og deretter beholde losen et stykke ut fra kysten, vil faren for grunnstøting minimaliseres og dermed minske faren for oljekatastrofer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hvalerskøytene. Carl Frederik Diriks i 1863.
  2. ^ Fyrdirektør Carl Fredrik Diriks skriver i 1863 Om de forskjellige Slags Baade i Norge.
  3. ^ skøytene fra Lyngør til Farsund. Carl Fredrik Diriks Om de forskjellige Slags Baade i Norge
  4. ^ Loshelikopter. www.luftransport.no

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Andre kilder[rediger | rediger kilde]

Losskøyter på Wikipedia[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]