Losbåt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Svensk losbåt

Losbåt er en båt som tar losen ut til ankommende skip og som tar ham til lands fra avgående skip.

Tøffe forhold for båt og mannskap[rediger | rediger kilde]

Det var viktig at losbåten var en skikkelig skarpseiler. De tidlige losbåtene hadde spriseil. Losbåten burde ha gode sjøegenskaper siden losen måtte ut i all slags vær for å gjøre jobben sin. Losbåten var bemannet av 2 mann, losen og en losgutt. De kunne krysse i Skagerrak i en uke av gangen i jakt på oppdrag. Når losen var vel ombord, måtte så losgutten ta losbåten til havn alene.

Det var fri konkurranse om alle losoppdrag i ca. 200 år – fra 1720 til 1899. Førstemann på dekk fikk jobben – og betalingen. I 1899 ble det for første gang gitt dispensasjon fra forbudet mot «laug» blant losene. Dermed kunne Færderlosene som de første organisere arbeidsinnsatsen bedre og la inntektene gå til en felleskasse. Men først i 1925 var det slutt på konkurranselosing over hele landet.

Jobben var farefull. Losene hadde plikt til å lose ethvert skip som hadde heist losflagg – dag som natt, sommer som vinter. Statistikken viser f. eks. at i årene fra 1833 til 1915 satte 19 av 74 loser livet til bare i distriktet «Ny-Hellesund losoldermannskap». Hver 4. los omkom!

Losbåtene får dekk[rediger | rediger kilde]

De åpne losbåtene, store sjekter, dominerte lenge. Den første lukkede losbåten ble bygget av marinekaptein Peder Norden Sølling. Han var opprørt over all elendigheten han så blant etterlatte etter loser som hadde omkommet i tjeneste. Søllings første ”Dæks-Lods Cutter” var ferdigbygd i 1800. Sølling kalte de gamle båtene ”Liig-kisterne”, men det var likefullt disse losene foretrakk, ikke minst av økonomiske grunner. Dekkede båter var 30 til 50% dyrere.

Søllings loskutter kom imidlertid i bruk, om enn langsomt. Båttypen hans ble bygd frem til 1820. Det viktigste Sølling fikk utrettet var sannsynligvis at han fikk gjennomslag for at nye losbåter med dekk skulle få et tilskudd på 20 riksdaler i ti år. Dette førte til at det ble fart i sakene.

Da Sølling døde i 1827 var over 600 dekkede losbåter i tjeneste langs kysten. Hvalerskøytene var de mest populære som losbåter. De var klinkbygd og hadde en lengde på fra 9 til 11 meter. Det ble utviklet en rekke lokale varianter. Bare på strekningen til Arendal var også Onsøybåten, Tenvikbåten og Barmenbåten i bruk blant loser.

Andre kjente båttyper som ble bruk av loser utover på 1800-tallet var Listerskøyte, Risørskøyte og Arendalsskøyte.

Colin Archers losbåter[rediger | rediger kilde]

Neste revolusjon kom da båtbyggeren Colin Archer lanserte de første kravellbygde losbåtene i 1883. Han bygde tre av dem dette året. Den første hadde navnet «Garibaldi». I 1886 konstruerte og bygde han den første losbåten med letthåndterlig gaffelrigg. I tillegg til innvendig ballast hadde alle losbåtene nå jernkjøl. Archers losbåter ble også eksportert til Sverige og Finland. Han forbedret konstruksjonen kontinuerlig og alt i alt bygde han 50 losbåter, de siste med både seil og motor.

Senere utvikling[rediger | rediger kilde]

Først i 1958 overtok Staten som eier av alle norske losbåter.

I 1999 var det 29 losbåter i Norge. Det er mange grunner til reduksjonen i antallet. Én er at Kystverket kjøper losbåttjenester av Redningsselskapet, blant annet i Stavern, Arendal, Farsund, Trondheim, Bodø og Andenes.