Borgerrettsbevegelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Flere hundre tusen borgerettsforkjempere var samlet i Washington da Martin Luther King, Jr. holdt sin berømte tale «I Have a Dream» den 28. august 1963

Borgerrettsbevegelse var en verdensomspennende politisk bevegelse for likhet for loven som skjedde hovedsakelig i tiden mellom 1950 og 1980. I mange situasjoner tok det form av kampanjer eller aksjoner bestående av sivil ulydighet med det mål å oppnå endringer ved ikkevoldelige former for ikkevold. I en del tilfeller ble det oppnådd, eller fulgte som følge av sivil uro og væpnet opprør. Prosessen for sosiale og politiske endringer var lang og spinkel i mange land, og flere av disse bevegelsene oppnådde ikke helt og holdent sine mål, skjønt anstrengelsene til disse bevegelsene førte til forbedringer i juridiske rettigheter av tidligere undertrykte folkegrupper. Med medborgerlige rettigheter, individets beskyttelse og privilegier som er gitt til alle borgere, og som er festet i lovverket. Homofil frigjøring og kvinnefrigjøring er også emner innenfor borgerrettsbevegelsene, og som i mange tilfeller er en politisk kamp som fortsatt pågår i mange land.

USA[rediger | rediger kilde]

Borgerrettsbevegelse som betegnelse henspiller ofte særskilt på afroamerikaneres kamp i USA mot diskriminering på 1950- og 1960-tallet. Begrepet henspiller ikke på en bestemt organisasjon, men som et samlebetegnelse på totalen i kamp for medborgerlige rettigheter. Den 10. desember 1964 fikk Martin Luther King, Jr. Nobels fredspris i Oslo som talsmann for den amerikanske borgerrettsbevegelsen, og for sitt arbeid for få en slutt på raseskille og rasediskriminering ved sivil ulydighet og andre ikkevoldelige virkemidler.

Nord-Irland[rediger | rediger kilde]

Også i andre land enn USA har det vært kamp og bevegelse for medborgerlige rettigheter, blant disse er urolighetene i Nord-Irland, som en del av Storbritannia, grunnet spenningene mellom de britiske, protestantiske flertallet og det irske, katolske mindretallet som følge av delingen av Irland i 1920.[1]

Afrika[rediger | rediger kilde]

En bølge av uavhengighetsbevegelser i Afrika oppsto på 1960-tallet, blant annet den angolanske selvstendighetskrigen, den bissauguineanske uavhengighetskrigen, krigen for frigjøring i Mosambik og kampen mot apartheid i Sør-Afrika.

Canada[rediger | rediger kilde]

1960-tallet førte til omfattende politiske og sosiale endringer til den kanadiske provinsen Québec etter valget av den liberale statsminister Jean Lesage, ofte beskrevet som far av den stille revolusjonen, som betegner de sosiale endringene i Canada i årene 1960-1966, og som igjen ga vekst til Québecs selvstendighetsbevegelse som blant annet har krevd kulturell og sosial likhet med engelskspråklige kanadiere.

Europa[rediger | rediger kilde]

Prahavåren i Tsjekkoslovakia betegner den politiske liberalisering som fant sted i fra 5. januar 1968, da Alexander Dubček kom til makten og frem til 21. august samme år, da militære styrker fra Sovjetunionen og andre land i Warszawapakten invaderte landet. Prahavåren medførte en grad av presse- og ytringsfrihet, mulighet for flere partier, samt reisefrihet til de fleste av innbyggerne.[2] Prahavåren sammenfaller med den polske politiske krisen i 1968. Mai 1968 betegner også de hendelser som startet med et studentopprør i Frankrike som utviklet seg til en generalstreik som lammet deler av landet og medførte politisk krise for de Gaulle-regjeringen. Mange av demonstrantene fremmet venstreorienterte saker, kommunisme eller anarkisme, og mange så på hendelsene som en mulighet til å ruske opp i «det gamle samfunnet» i mange sosiale aspekter, blant annet innenfor utdannelse og seksuell frihet, men et mindretall fremmet høyrevridde, til dels fascistiske saker.[3][4]

Australia[rediger | rediger kilde]

I Australia førte ulike borgerrettsebevegelser og annen politisk anerkjennelse til at den 27. mai 1967 gikk landet til valg for å endre konstitusjonen, i særdeleshet i å fjerne «seksjon 127» som tidligere hadde ekskludert aboriginere, Australias urbefolkning, fra deltagelse i samfunnet.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Northern Ireland During the 1960s
  2. ^ Fowkes, Ben (29. august 2000): Eastern Europe 1945–1969: From Stalinism to Stagnation. Longman. ISBN 0-582-32693-1.
  3. ^ «The Beginning of an Era», fra Situationist International No 12 (September 1969). Oversatt til engelsk av Ken Knabb.
  4. ^ Dogan, Mattei (1984): «How Civil War Was Avoided in France» i: International Political Science Review / Revue internationale de science politique 5 (3): 245–277.
  5. ^ Lewis, Wendy; Balderstone, Simon & Bowan, John (2006): Events That Shaped Australia. New Holland. ISBN 978-1-74110-492-9. s. 224–228.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Civil Rights ved Andrew Altman i Stanford Encyclopedia of Philosophy