Den angolanske selvstendighetskrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den angolanske selvstendighetskrigen
Konflikt: Den portugisiske kolonikrigen
Den kalde krigen (indirekte)
Den angolanske selvstendighetskrigen
Portugisiske soldater i Angola.
Dato 19611975
Sted Angola
Resultat
Angola oppnår selvstendighet etter nellikrevolusjonen. Borgerkrigen i Angola innledes.
Parter
Portugal Portugal
Sør-Afrika Sør-Afrika
MPLA MPLA
Cuba Cuba
UNITA UNITA
FNLA FNLA
Zaire Zaïre
Støttet av:
Israel Israel
Kina FR Kina
Flag of Cabinda.svg Cabindas frigjøringsfront
Kommandanter
Portugal António de Oliveira Salazar
Portugal Marcelo Caetano
Portugal Francisco da Costa Gomes
Bandeira da FNLA.svg Holden Roberto

Flag of UNITA.svg Jonas Savimbi
Movimento Popular de Libertação de Angola (bandeira).svg Agostinho Neto
Movimento Popular de Libertação de Angola (bandeira).svg Mário Pinto de Andrade
Movimento Popular de Libertação de Angola (bandeira).svg Daniel Chipenda

Cuba Fidel Castro
Cuba Arnaldo Ochoa Sánchez
Styrker
65,000 18,000
Tap
3,258 døde 50,000
Agostinho Neto.jpg
Portuguese colonial war map1.PNG
Den portugisiske kolonikrigen
1961-1974
Sempreatentos...aoperigo!.jpg
AssaltonaMatadaSanga....jpg

Angola
Guinea Bissau

Mosambik

Den angolanske selvstendighetskrigen (portugisisk: A Guerra da Independência de Angola) begynte som et opprør mot den påtvungne bomull-innhøstningen, og utviklet seg til å bli en ideologisk uavhengig kamp for frigjøringen av Angola. Krigen blir regnet som en del av den større krigen portugiserne førte i Afrika for å bevare sitt kolonivelde der. 11 separatistgrupper deltok i kampene, i tillegg til at staten Cuba intervenerte direkte som en del av cubanernes Operasjon Carlota, og kjempet under det siste store slaget i krigen, slaget om Quifangondo, som også markerte overgangen mellom frigjøringskrigen og borgerkrigen i landet.

Flere andre utenlandske stater støttet ulike grupperinger, som utviklet seg til en av den kalde krigens stedfortrederkriger. Portugal mottok støtte fra det Apartheid-styrte Sør-Afrika. Krigen endte i 1975 da nellikrevolusjonen i Portugal styrtet det portugisiske regimet. Den nye regjeringen gikk inn for å la koloniene bli selvstendige, og i 1975 ble Alvor-avtalen undertegnet mellom den angolanske regjeringen, UNITA, MPLA og FNLA. Etter at portugiserne trakk seg ut, begynte uenighetene mellom de ulike angolanske fraksjonene å blottlegges, og landet ble kastet inn i en langvarig borgerkrig som varte helt til 2002.

Historisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Portugiserne opprettet forbindelser med Kongedømmet Kongo så tidlig som i 1482. Flere ekspedisjoner fra Portugal ble gjennomført, og de to nasjonene etablerte svært nære forhold. Portugiserne forsynte kongoleserne med moderne våpen, og brakte kristendommen til landet. Til gjengjeld mottok portugiserne store mengder slaver, elfenben og mineraler.

Den portugisiske eventyreren Paulo Dias de Novais grunnla i 1575 den nåværende angolanske hovedstaden Luanda (det originale navnet på byen var São Paulo de Loanda). Luanda fikk offisielt bystatus i 1605. Flere andre bosetninger, fort og havner ble opprettet av portugiserne, blant annet fortet Benguela, som senere utviklet seg til å bli en by. Fra 1655 ble Angola en portugisisk koloni, og beholdt denne statusen helt til det i 1951 ble en provins.

Misnøye mot det portugisiske styret (1948-1959)[rediger | rediger kilde]

I 1933 ble de innfødte afrikanerne i Angola integrert fullt under portugisisk overherredømme. Dette førte til utvanning av de innfødte kulturene, som resulterte i sterk misnøye blant de innfødte. Viriato da Cruz og enkelte andre opprettet organisasjonen Unge Intellektuelle, som hadde som målsetning å bevare den innfødte kulturen. Samtidig krevde angolanske nasjonalister at Angola skulle overføres til FN som et protektorat, i stedet for fortsettende portugisisk styre.

På 1950-årene opprettet portugiserne en rekke nye bosetninger i sine kolonier. Dette førte til initiativ til en endring i Angolas status, og i 1951 ble kolonistatusen erstattet med provins-status, i et forsøk på å integrere Angola i det portugisiske imperiet.

I 1953 ble den første separatistgruppen opprettet; Partiet for den Forente Kamp for Afrikanere i Angola (en. forkortelse: PLUA). I 1954 ble enda en separatistgruppe opprettet, denne gangen i den nordlige delen av landet. Denne ønsket gjenopprettelse av det tidligere Kongedømmet Kongo med dets tidligere grenser. Dette området var større enn det portugisiske Angola, og inkluderte blant annet deler av Zambia og Kongo.

1960-tallet[rediger | rediger kilde]

Den 3. januar 1961 gjorde arbeidere i Baixa de Cassanje-regionen opprør, og boikottet COTONANGs bomullsmarker hvor de arbeidet, i håp om å få bedre arbeidsforhold og høyere lønn. COTONANG ble eid av portugisiske, britiske og tyske investorer. Stilt ovenfor dette, valgte arbeiderne å kvitte seg med sine identifikasjonskort og angrep portugisiske handelsmenn. De 4. februar svarte Portugal med å bombe landsbyer i området. Det har blitt påstått, men ikke bevist, at Portugal brukte napalm i dette angrepet. Opp til 7,000 innfødte angolesere døde i angrepet.

Den samme dagen ble politistasjonen og fengselet i Luanda stormet av 250 MPLA-militser, og sju politimenn mistet livet. 40 MPLA-medlemmer døde i angrepet, som var mislykket ettersom ingen av fangene ble befridd. Den 10. februar ble enda et fengsel stormet, og denne gangen svarte Portugal brutalt på angrepet. I løpet av noen uker ble MPLA presset ut av Luanda.

I 1964 ble FNLA opprettet. Holden Roberto, som var leder for FNLA, opprettet en politisk allianse med Mobutu Sésé Seko i Zaire ved å skille seg fra sin kone og gifte seg med en kvinne fra Mobutus hjemmelandsby. I tillegg besøkte Roberto Israel, og mottok hjelp fra den israelske regjeringen fra 1963 til 1969.[1][2] I tillegg mottok FNLA støtte fra samtlige andre land, deriblant Kina, som sendte minst 112 militære rådgivere.[3]

Jonas Savimbi forlot FNLA i 1964 som et svar på Robertos uvilje i å spre krigen utenfor det tradisjonelle Kongeriket Kongo, og opprettet istedet UNITA. Disse hadde sitt tyngdepunkt i den sørøstlige delen av Angola, et område hvor verken Portugal eller FNLA hadde særlig mye innflytelse. UNITA var allerede fra starten langt bedre organisert og disiplinert enn FNLA og MPLA. Dets krigere viste stor forståelse og kunnskap ovenfor geriljakrigføring UNITA startet sin krig mot portugiserne den 25. desember 1966 ved å hindre tog fra å passere grensen til Zambia. Dette gjorde ikke bare skade på portugiserne, men også på Zaire og Zambia, som begge benyttet seg av jernbanen for transportering av varer til og fra Angola.

Agostinho Neto, en av lederne for MPLA, forhandlet med cubanerne, og i 1965 møtte han Che Guevara for å diskutere cubansk bistand. Snart mottok organisasjonen betydelig støtte fra regjeringene på Cuba, Øst-Tyskland og Sovjetunionen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Beit-Hallahmi, Benjamin (1988). The Israeli Connection: Whom Israel Arms and Why. p. 64.
  2. ^ Figueiredo, António de (1961). Portugal and Its Empire: The Truth. p. 130.
  3. ^ B. MacDonald, Scott (1993). European Destiny, Atlantic Transformations: Portuguese Foreign Policy Under the Second Republic: 1974-1992. p. 56.