Borgerlønn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Borgerlønn, også omtalt som garantert minsteinntekt, samfunnslønn, eller borgerinntekt, er betegnelse på en økonomisk ytelse til alle innbyggere i et samfunn, en betingelsesløs og universell grunninntekt som utbetales uavhengig av sosial status og som er høy nok til at de som mottar den kan leve et liv i verdighet og mulighet for å delta i samfunnet. Borgerlønnen skal være upåvirket av andre inntekter.

Det finnes ikke noe enkelt svar på hvordan en slik lønn skal finansieres og det er flere ulike tanker om hvordan dette skal gjennomføres i praksis. Motivasjonen for å innføre borgerlønn kan for eksempel være et ønske om at ingen skal sulte eller fryse, men at alle samfunnsborgere uten hensyn til hvordan de velger å leve sitt liv skal være garantert et økonomisk eksistensminimum. Dette som en slags medfødt rett, en menneskerettighet.

Stanislas Jourdan, som er leder av EU initiativet for innføring av borgerlønn, også kjent som European Citizens Initiative for Unconditional Basic Income (ECI for UBI), beskriver borgerlønnen som en kulturell impuls, den skal utbetales som en menneskerett.

Borgerlønnsbevegelsen[rediger | rediger kilde]

Borgerlønn har alltid hatt sine støttespillere, men hittil finnes det ikke noe eksempel på at en hel nasjon/stat har innført borgerlønn. I Dauphin i Canada ble det fra 1974 til 1978 gjennomført et pilotprosjekt[1] med garantert minsteinntekt (Mincome). I delstaten Alaska har de hatt en form for pilotprosjekt[2] med borgerlønn siden 1977. I landsbyen Otjivero i Namibia har de startet et pilotprosjekt[3] som gir borgerlønn til landsbyens 1005 innbyggere. I Madhya Pradesh i India foregår det nå et lignende pilotprosjekt[4].

I 1984 ble det i England etablert en forskningsgruppe, Basic Income Research Group (BIRG), senere Citizen’s Income Researh Group (CIRG), som i 1986 var en av initiativtakerne til dannelsen av det europeiske nettverket av borgerlønnsforskere, Basic Income European Network (BIEN), som i 2004 ble til Basic Income Earth Network (BIEN).

Hvert andre år samler BIEN forskere, akademikere og politikere fra ulike deler av verden for å diskutere alternativer som kan føre til innføring av borgerlønn. Her deles ideer og erfaringer, og nye former for offentlig politikk blir adressert av spesialister og flere gjesteforelesere.

Sveits skal innen utgangen av 2017 stemme over om landet skal innføre borgerlønn på 2500 Sveitsiske franc pr innbygger. Dette vil da bli en rettighet som alle innbyggere får, nåværende inntekt eller mangel på sådan vil ikke være relevant.

I januar 2013 startet borgerlønnsbevegelsen i EU et lignende folkeinitiativ, ECI for UBI. Målet var å samle inn 1 million underskrifter innen den 14. januar 2014. Dette klarte de ikke, men bevegelsen har vokst og kom til å danne grunnlaget for det pan-europeiske nettverket Universal Basic Income Europe (UBIE), som ble etablert i Brussel den 8. april 2014.

Den 25. desember 2013 erklærte 34 medlemmer av EU-parlamentet fra 13 ulike europeiske land sin støtte[5] til European Citizen’s Initiative (ECI), som har til formål å innføre borgerlønn innad i EU. Oppropet oppfordret EU-kommisjonen om å reformere det nåværende nasjonale trygdesystemet over til borgerlønn.

I Norge går de politiske partiene De grønne[6] og Rødt[7] inn for borgerlønn eller tilsvarende. Venstre[8] hadde borgerlønn i sitt valgprogram 2009-2013. Bien Norge ble stiftet i oktober 2012. Dette som en partipolitisk nøytral organisasjon for å opplyse den norske befolkningen om borgerlønn, samt få borgerlønn på den politiske dagsorden for på den måten å fremme borgerlønn i Norge.

Pilotprosjekt: Canada[rediger | rediger kilde]

I Dauphin i Canada ble det fra 1974 til 1978 gjennomført et pilotprosjekt med garantert minsteinntekt (Mincome). Dette fikk liten innvirkning på arbeidsmarkedet, men det hadde en markert effekt på innbyggernes livskvalitet. Dette gjaldt både hos de som fikk og hos de som ikke fikk Mincome.

En politisk skifte førte til at prosjektet ble avsluttet i 1978. 1800 kartonger med dokumentasjon ble ikke åpnet før i 2009, men da ble materiellet gjennomgått av doktor i medisin, Evelyn Forget. Hun fant 8,5 % reduksjon i sykehusbesøk (10–12 % for gruppen som fikk Mincome), færre arbeidsrelaterte ulykker, mindre vold i hjemmet, færre bilulykker og en sterk reduksjon i psykiatriske innleggelser. Unge fattige valgte å ta utdannelse fremfor å ta dårlig betalte jobber. Kvinner med små barn arbeidet mindre.

Mincome førte til at mødre hadde friheten til å velge å være hjemme med små barn lenger. De hadde mulighet til å velge den aktiviteten de selv anså som mest verdifull. I et velstandssamfunn har vi allerede et for høyt forbruk, og vi må tenke annerledes om vekst. Det som øker livskvaliteten og kvaliteten til samfunnet kan vise seg å være andre aktiviteter enn de som i dag gir en lønnsinntekt.

Når også de som ikke mottok Mincome fikk en bedring av livskvaliteten, kan det være fordi de opplevde en større trygghet. De visste at de også ville få Mincome hvis noe skulle skje. Bøndene trengte ikke frykte at avlingen skulle slå feil.

Pilotprosjekt: Namibia[rediger | rediger kilde]

Minsteinntekt gis til de som tjener lite eller ingenting, mens borgerlønn gis til alle. Landsbyen Otjivero i Namibia var preget av håpløshet, sult og fattigdom. I 2004 ble det dannet en koalisjon av kirker, fagforeninger og frivillige organisasjoner som initiativtakere til borgerlønn. I 2008 hadde de samlet inn nok penger og gikk i gang med et toårig pilotprosjekt.

I Otjivero bodde omlag 1000 personer. Alle som var under 60 år og som var bosatt der 1. januar 2007, fikk en ubetinget månedlig utbetaling på 100 namibiske dollar. Dette førte umiddelbart til en mobilisering av lokalsamfunnet. De dannet et lokalt råd på 18 personer, som veiledet landsbybeboerne slik at de ikke ble fralurt pengene. Rådet bidro også til å tilrettelegge for en god utvikling i landsbyen.

Resultatene var påfallende positive. Fattigdommen ble redusert fra 76 % til 37 %, og dermed ble det også en sterk reduksjon av underernæring blant barn. Frafallet på skolen falt fra ca. 40 % til nesten 0 % på ett år. Etter innføringen betalte 90 % av foreldrene skolepenger og investerte i skoleuniformer til barna. Det å kunne ta utdannelse kan gi gode utviklingsmuligheter både for den enkelte og for samfunnet.

Det skjedde også en markant økning i den lokale økonomiske sirkulasjonen. Noen familier startet små virksomheter, som produksjon av murstein, bakeriutsalg, skreddervirksomhet, etc. Siden beboerne nå fikk økt kjøpekraft, handlet de mer lokalt, og flere av virksomhetene kunne dermed overleve og vokse. Andre positive effekter var redusert gjeld og økt sparing, samlet kriminalitet falt med 42 %, og kvinner ble mindre avhengige av menn.

Studiene viste også fremskritt for kvinner og likeverd. Barnas borgerlønn ble utbetalt til den som hadde hovedomsorgen, og det var i de fleste tilfellene mødrene, noe som reduserte kvinnenes avhengighet av transaksjonsbasert sex og bidro til større selvstendighet for kvinnene.

Pilotprosjekt: India[rediger | rediger kilde]

I Madyar Pradesh i India foregår det nå et lignende pilotprosjekt. Dette etter samme mønster som i Namibia, og den demokratiske funksjonen til landbyrådet i Otjivero ble ansett som viktig for en god utvikling. I India har Self Employed Women’s Association (SEWA) samme rolle som landsbyrådet.

Tilsammen 20 landsbyer bestående av 6000 mennesker er med på pilotprosjektet. De foreløpige resultatene er veldig gode både når det gjelder, fattigdom, ernæring og utdanning. Også her har det kommet i gang en spiral av økonomisk vekst.

Argumenter for innføring av borgerlønn[rediger | rediger kilde]

Tanken om en borgerlønn er ikke ny, men har hatt en økende popularitet i kjølvannet av arbeidsledighet knyttet til automatisering og robotifisering av produksjonen, samtidig som det har vært stadige kutt i velferdsordningene og stadig flere krav og betingelser for å motta velferdsytelsene rundt om i Europa.

Dagens økonomiske krise har brakt debatten om borgerlønn tilbake til teten som en løsning på de mest presserende problemer innen EU. Dette blant annet på grunn av at dagens "velferdskontrakt", der arbeidsplikten står sentralt, gir mindre trygghet enn borgerlønn ettersom arbeidslivet i OECD-landene i økende grad preges av usikker sysselsetting og krav til fleksibilitet (midlertidige arbeidskontrakter, skift- og deltidsarbeid, tilfeldige arbeidsforhold osv).

Utviklingen går i retning av temporær og usikker sysselsetting. Undersysselsettingen «integreres» i arbeidsmarkedet. For de mindre konkurransedyktige betyr dette færre beskyttende, arbeidsrelaterte rettigheter, lavere lønn og større utrygghet. Utviklingen innebærer altså nye risikoer.

"Jeg tror vi må se borgerlønn som et spørsmål om frigjøring, et spørsmål om å bygge frihet, om å ha kontroll over eget liv og om sosial rettferdighet, ikke kun som et tiltak mot fattigdom. Vi må forstå at debatten om borgerlønn må bli sett i sammenheng med en pågående global transformasjon som finner sted hvor ulikhetene blir uholdbare og våre europeiske økonomier endres til å bli renteøkonomier hvor et lite plutokrati får utbytte av systemet, mens et økende prekariat har synkende lønninger, ustabile arbeidsplasser og færre rettigheter. De går fra å være borgere til å bli fremmedarbeidere og taper sine rettigheter. Dette er unikt", sier den britiske økonomen Guy Standing til EurActiv.

"Med borgerlønnsbevegelsen", skriver Karl Widerquist, leder for det globale nettverket for innøring av borgerlønn, Basic Income Earth Network (BIEN), og redaktør for BINews.org, "begynner folk å  skjønne at det ikke er noen frihet om man ikke er fri fra fattigdom, og at det ikke er noen frihet fra fattigdom uten betingelsesløs tilgang på livsnødvendigheter."

I en tid da EU, og spesielt Eurosonen, behøver en mer politisk, skattemessig og sosial integrasjon for å overleve kan innføringen av en borgerlønn være et nøkkelinstrument for å sikre fremtiden til EU og Eurosonen. Det er en voksende konsensus blant økonomer og politikere at det gir lite mening å ha en pengeunion om det ikke samtidig finnes sosial sikkerhet og gode arbeidsvilkår.

Argumenter for innføring av borgerlønn (Norge)[rediger | rediger kilde]

Det norske velferdssamfunnet har et stort antall ordninger som gir økonomisk støtte til mange grupper vanskeligstilte personer, men disse skiller seg fra borgerlønn i at utbetalingene er betinget, behovsprøvet eller fører med seg forpliktelser. Norge er sammen med Ungarn, Italia og Hellas de eneste landene i EØS området som ikke har innført en rettighetsfestet sosialhjelp eller minsteytelse for sosiale stønader.

Kommunenes sosialkontor skal fange opp dem som faller utenfor andre ordninger, men den norske velferdsstaten har utviklet seg til å bli et konglomerat av stadig mindre treffsikre ordninger og en stadig vanligere påstand er at ikke alle i målgruppen blir fanget opp, f.eks. ved at den enkelte saksbehandler av ulike årsaker nekter klienten penger som vedkommende har krav på. Det blir også hevdet at en del vegrer seg mot å henvende seg på sosialkontoret.

Trenden med målrettede og selektive ordninger er en måte å organisere velferdsstaten på som gjør den mindre egnet til å møte nye sosiale risikoer og til å dekke behov skapt av en stadig mer omskiftelig tilværelse. Det er greit med klare behovskategorier så lenge våre liv er relativt forutsigbare, men i dag lever vi imidlertid mye mer omskiftelig enn før. Arbeidslivet og sivilsamfunnet er ikke lenger så stabilt. Vi bytter partner, jobb og bosted og tar flere utdanninger. Velferdsrisikoene som vi utsettes for har med andre ord blitt vanskeligere å standardisere og det finnes derfor gode grunner til å endre kurs.

Ved eventuell innføring av borgerlønn kan et stort antall ytelser eller ordninger reduseres eller fjernes. Administrasjonen av disse kan da reduseres eller fjernes, med betydelig innsparing av kostnader. Av disse ordningene kan nevnes: sykepenger, attføringspenger, rehabiliteringspenger, arbeidsledighetstrygd, uføretrygd, barnetrygd, grunnstønad, studielån, studiestipend, kunstnerlønn, landbrukstilskudd, ventelønn, etableringstilskudd, sosialhjelp, bostøtte, husbanklån, minstefradrag for skatt, rabattordninger for vanskeligstilte, subsidieordninger for matvarer osv.

Borgerlønn kan også være med på å unngå den såkalte fattigdomsfellen, som trer i kraft nå folk blir værende på offentlige ytelser fordi de ikke tør å ta skrittet ut på arbeidsmarkedet av frykt for å mislykkes, og dermed stå uten inntekt overhodet. Med borgerlønn vil ikke folk risikere noe som helst ved å prøve seg på arbeidsmarkedet. På den måten vil man kunne oppleve en større driv mot arbeidsmarkedet enn det vi gjør i dag.

Flere vil få mulighet til midlertidig å trekke seg ut av arbeidslivet for å ivareta andre behov; behov som varierer alt etter hvilken livsfase man befinner seg i. I tillegg inviterer ordningen til fleksibilitet, i form av blant annet sabbatordninger og studiepermisjoner, slik at det kan frigjøres plass på arbeidsmarkedet slik at nye grupper kan få prøve seg.

Et annet problem er at store deler av de godene som er i velferdsnorge er knyttet opp mot arbeid, noe som vil si at svært mange faller utenfor.

Argumenter mot innføring av borgerlønn[rediger | rediger kilde]

Borgerlønn vil bryte med den velferdspolitiske linjen som ligger til grunn for at ytelse krever motytelse, eksempelvis i form av arbeid. Frykt for uakseptabelt høye skattesatser med disse utgiftene, kan gi motstand mot en slik reform. Borgerlønn vil innebære et brudd på selvforsørgelsesplikten ved at en innfører en ny rettighet uten tilhørende plikter. Dersom mange velger å ikke jobbe, kan det medføre redusert verdiskapning i samfunnet.

Et argument mot garantert minsteinntekt er at den kan gi yngre mottakere et påskudd til aldri å komme seg inn på arbeidsmarkedet.

Historiske og filosofiske trender (klassisk)[rediger | rediger kilde]

Den svenske sosiologen Lasse Ekstrand argumenterer for at tanken kan spores helt tilbake til Aristoteles som i sin nikodomeiske etikk sa "Ingen (med-) borgere skal lide mangel på livsnødvendigheter" (Erik Christensen, 2000). BIEN viser i sin FAQ til Jean Luis Vivres (1492–1540), som den første bak et detaljert program som ligner på det som i dag kalles borgerlønn. Dette selv om de tidligste variantene ofte var forbundet med en plikt til å utføre en eller annen form for arbeid.

Både Erik Christensen, lektor på institutt for økonomi, politikk og forvaltning ved Aalborg Universitetet, og Per Janson, forsker og lærer ved statsvitenskaplig institutt ved Lunds universitet, viser til Thomas Paine (1739–1809). I 1776 argumenterte han i et forslag for at de eiendomsbesittende hadde en moralsk forpliktelse til å sikre de ikke-besittende lik rett til naturens ressurser ut fra et argument om at disse ressursene var Guds gaver.

I 1796 utdypet han dette i publikasjonen Agrarian Justice gjennom å hevde at jorden i sin ubearbeidede tilstand tilhører alle og at den private eiendomsretten forhindret oppfyllelsen av denne rettigheten. Som en erstatning for dette skulle alle tildeles en grunnkapital. Begrunnelsen for denne ytelsen var at ingen skulle ha et dårligere utgangspunkt enn i menneskets naturtilstand med felleseie.

Tanken om en utjevnende grunnkapital av denne typen ble i 1853 fremført av François Huet, som argumenterte for en slik ytelse, som Paine, med den begrunnelse at naturressursene tilhørte alle samfunnsborgere. I tillegg mente han at det samme prinsippet gjaldt for varer som var produsert av samfunnsborgere som ikke lenger var i live. Ytelsen skulle finansieres gjennom skatt på arv og gaver, og det skulle være opp til den enkelte borger å benytte disse ressursene på den måten denne selv ønsket. Men Paines og Huets varianter skiller seg fra borgerlønnstanken på et viktig prinsipp ettersom de mente at beløpet skulle utbetales samlet én gang.

Ifølge den sentrale europeiske borgelønnsteoretikeren Philippe Van Parijs ble den første kjente ideen om en borgerlønn / universell basisinntekt formulert av Joseph Charlier, som argumenterte for at en territorial dividende skulle utbetales til alle borgere som en følge av deres likemessige eiendomsrett til det nasjonale territoriet, i sin bok Solution of the Social Problem i 1848.

I 1949 presenterte John Stuart Mill i en ny utgave av Principles of Political Economy et utkast til en redistribusjonsordning hvor alle samfunnsmedlemmer, arbeidende eller ikke, skulle være berettiget til en garantert minimumsinntekt som skulle sikre eksistensminimum. Resten av samfunnets produksjonsavkastning skulle fordeles mellom arbeid, kapital og talent etter en forhåndsbestemt nøkkel. Både Mill og Charlier var her inspirert av den franske utopiske sosialisten Charles Fourier (Van Parijs 2001).

Historiske og filosofiske trender (1900-tallet)[rediger | rediger kilde]

Tanken om en borgerlønnsordning ble i løpet av 1900-tallet reist innen akademiaen og har vært gjenstand for vekslende interesse under varierende benevnelser som statsbonus, borgerlønn, borgerinntekt, garantiinntekt, etc. I industrialiserte land, inkludert Tyskland, USA, Canada, Australia, New Zealand og Japan, er det mange akademikere, NGOer, politikere og andre som oppfordrer til innføring av borgerlønn. I mange av disse landene er det sterke borgerlønnbevegelser med flere aktive grupper, medieoppmerksomhet, akademisk forskning og offentlig diskusjon.

I 1968 signerte James Tobin, Paul Samuelson, John Kenneth Galbraith sammen med 1200 andre økonomer et dokument som oppfordret den amerikanske kongressen til å introdusere et system for inkomstgaranti og støtte. I presidentkampanjen i 1972 hadde senator George McGovern et opprop for en såkalt ”demogrant” som lignet på borgerlønn.

I 1973 skrev Daniel Patrick Moynihan The Politics of a Guaranteed Income hvor han tilrådet borgerlønn og diskuterte Richard Nixons GAI forslag. Det tidligere amerikanske kongressmedlemmet og presidentkandidaten Mike Gravel tilråder skatterabatt betalt som en månedlig sjekk fra regjeringen til alle borgerne. Nobelprisvinnere i økonomi som støtter borgerlønn inkluderer Herbert Simon, Friedrich Hayek, James Meade, Robert Solow og Milton Friedman.

I sin bok Full employment regained? hevder James Meade at en gjenkomst av full sysselsetting kun kan bli oppnådd viss arbeidere selger sin arbeidskraft at a lav nok pris, slik at den nødvendige lønnen for ufaglært arbeid ville være for lav til å generere en sosialt ønskelig fordeling av innkomst og at en borgerlønn derfor ville være nødvendig. Marshall Brain argumenterte i sin bok Robotic Nation at den økende automatiseringen på arbeidsplassen til slutt ville ta over for en stor prosent av arbeiderne og at et årlig stipend ville være nødvendig for å opprettholde økonomien. Jeremy Rifkin kom med en tilsvarende konklusjon i sin bok The End of Work.

Interessen for borgerlønnstanken har tiltok sterkt fra 1980-tallet og utover. I 1984 ble det i England etablert en forskningsgruppe, Basic Income Research Group (BIRG), senere Citizen’s Income Researh Group (CIRG), som i 1986 var en av initiativtakerne til dannelsen av det europeiske nettverket av borgerlønnsforskere, Basic Income European Network (BIEN), som i 2004 ble til Basic Income Earth Network (BIEN).

Men borgerlønn er ikke kun relevant for rike land med et vellutviklet velferdssystem. Ideen har nå ekspandert til utviklingsland i Sør, som faktisk ser ut til å ta ledelsen når det kommer til debatten og innføringen av borgerlønn. Bistand, økonomisk vekstpolitikk og andre tiltak har mislykkes i å takle fattigdom på en effektiv måte. Hundrevis av millioner av mennesker lider ennå fra fattigdom og sult. Basert på den nåværende politikken vil fattigdom fortsette å eksistere i tiårene som kommer. Man søker derfor etter alternativer.

I Brasil, Namibia og Sør Afrika blir borgerlønn av mange nå ansett som den beste måten å ende absolutt fattigdom. Brasil er det første landet i verden som har innført en lov som oppfordrer til en gradvis innføring av borgerlønn. I Sør Afrika og Namibia forsøker fagforeninger, kirker og mange NGOer å overbevise sine regjeringer om å innføre borgerlønn. Og i Namibia har Basic Income Grant Coalition utført et to-års langt pilotprosjekt. Og de positive resultatene har overgått forventningene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mincome, Wikipedia.org
  2. ^ Alaska, Policy Library
  3. ^ Borgerlønn mot fattigdom. Aftenposten.no (15. januar 2008). Besøkt 25. august 2008.
  4. ^ Rupees in your pocket, Le Monde diplomatique
  5. ^ 34 MEPs call for support for the ECI for UBI, ECI for UBI
  6. ^ MDGs politikkområde velferd og arbeidsliv
  7. ^ Velferd til alle. Rødt.
  8. ^ Kjempar for borgarløn i Venstre, ABC nyheter

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Christensen E. (2000): Borgerløn. Forlaget Hovedland, Højberg.
  • Janson, P. (2003) Den Huvudlöse Idén -medborgarlön välfärdspolitik och en blockerad debatt. Arkiv, Lund.
  • Van Parijs, P. (2001): What’s Wrong With a Free Lunch. Beacon Press, Boston.
  • Van Parijs, P. (2005): Basic Income: A Simple and Powerful Idea for the Twenty-First Century, in Ackerman, B. and Wright, E.O. (eds.) Redesigning Distribution. London, Verso.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]