Artikulasjon (musikk)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Eksempler på artikulasjon i musikknotasjonen. Fra venstre mot høyre: Staccato, staccatissimo, martellato, marcato og tenuto.

Artikulasjon innen musikk er måten man setter an og holder en tone på, eller i overført betydning hvordan man «uttaler» musikken. Ulike instrument har ulike artikulasjonsmuligheter, men ytterpunktene for artikulasjon er legato med helt sammenbundne noter og staccato hvor notene blir atskilt med tydelige mellomrom. Man kan med eksempelvis puste- og tungeteknikker på et blåseinstrument eller ulikt trykk og forskjellige bueteknikker på et strykeinstrument skape bortimot uendelig mange variasjoner for artikulasjon, og sammen med dynamikk og agogikk er artikulasjon en viktig faktor når en musiker vil lage et uttrykk i musikken han spiller.

Innen sang kan artikulasjon også henvise til den detaljerte tekstuttalen.

I eldre musikk er artikulasjon ytterst sjelden angitt. Siden 1700-tallet er det blitt stadig mer vanlig å angi slike betegnelser.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Musikken og vi, J. W. Cappelens forlag 1983