Fortegn (musikk)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fortegn: Kryss, b og oppløsningstegn.

Fortegn er i musikk samlebetegnelsen på symboler som indikerer at noter på en bestemt notelinje skal heves eller senkes. De vanligste fortegnene er (kryss), som angir at en tone skal heves et halvtonetrinn, og , som angir at den skal senkes tilsvarende. Begge finnes i doble varianter (dobbeltkryss og dobbel b). Det finnes også fortegn for notasjon av mikrotonal musikk.

Faste fortegn plasseres vanligvis mellom nøkkelen og taktartsangivelsen i begynnelsen av et partitur. Disse gjelder for hele verket med mindre de oppheves med oppløsningstegn.

Løse eller tilfeldige fortegn plasseres fortløpende foran toner i notesystemet. De gjelder kun ut den gjeldende takten, og kun i samme oktav fortegnet er notert inn i. Tross dette er «overflødige» fortegn anbefalt brukt ved potensielle tvilstilfeller. For eksempel bør man når tonen Fiss opptrer i en oktav og tonen F i en annen notere sistnevnte med oppløsningstegn. Man bør også sette inn fortegn som en påminnelse ved tilfeller der en tone forekommer i sin opprinnelige form etter flere forekomster med løse fortegn i taktene før.

Et løst fortegn oppløser eventuelle faste fortegn og foregående løse fortegn knyttet til samme tonetrinn. I tilfeller med doble fortegn vil man noen ganger likevel se en sammensetning av flere fortegn, for eksempel er det vanlig å sette oppløsningstegn før krysset når tonen Cississ (med dobbelkryss) etterfølges av tonen Ciss. Et enkeltstående kryss ville imidlertid også angitt tonen Ciss.

Begrunnelse og historie[rediger | rediger kilde]

Faste fortegn ble tatt i bruk av praktiske grunner, for å slippe å benytte løse fortegn foran hver note. Her er for eksempel H-dur skalaen med bare løse fortegn:

Die H-Dur-Tonleiter mit Versetzungszeichen notiert

og her er den samme skalaen med fast fortegn for H-Dur:

Die H-Dur-Tonleiter mit Vorzeichen notiert

Fortegn med én enkel , det eldste fortegnet, har vært benyttet siden middelalderen. Fortegn med mer enn én dukket først opp i det 16. århundre og fortegn med kryss i det 17. århundre. Rekkefølgen av fortegnene ble imidlertid ikke standardisert før senere.

Tonearter og alternative toner[rediger | rediger kilde]

Notebilde Durtoneart Molltoneart Fortegn
C-dur C-dur a-moll Ingen fortegn
Kryss-tonearter
Notebilde Durtoneart Molltoneart Fortegn
G-dur G-dur e-moll 1 : fiss
D-dur D-dur h-moll 2 : fiss – ciss
A-dur A-dur fiss-moll 3 : fiss – ciss – giss
E-dur E-dur ciss-moll 4 : fiss – ciss – giss – diss
H-Dur H-dur gis-moll 5 : fiss – ciss – giss – diss – aiss
Fiss-dur Fiss-dur diss-moll 6 : fiss – ciss – giss – diss – aiss – eiss
Ciss-dur Ciss-dur aiss-moll 7 : fiss – ciss – giss – diss – aiss – eiss – hiss
b-tonearter
Notebilde Durtoneart Molltoneart Fortegn
F-Dur F-Dur d-Moll 1 : B
B-dur B-dur g-moll 2 : B – Es
Es-dur Es-dur c-moll 3 : B – Es – As
As-dur As-dur f-moll 4 : B – Es – As – Des
Des-dur Des-dur b-moll 5 : B – Es – As – Des – Ges
Ges-dur Ges-dur es-moll 6 : B – Es – As – Des – Ges – Ces
Ces-dur Ces-dur as-moll 7 : B – Es – As – Des – Ges – Ces – Fes