Brutalisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Rådhuset i Boston tegnet av Gerhardt Kallmann og N. Michael McKinnell, 1969

Brutalisme er en stilretning innen modernistisk arkitektur som fikk en viss oppslutning fra midten av 1950-årene til begynnelsen av 1970-årene. Tidlige eksponenter for retningen var den franske arkitekt Le Corbusier og den tysk-amerikanske arkitekt Mies van der Rohe. Blant kjennetegnene for stilen er bruken av rå, ubehandlet betong og «ærlig» materialbruk, eksponering av konstruktive bygningsledd og tekniske installasjoner, og enkle geometriske former.

Foruten Le Corbusier og Mies van der Rohe var flere internasjonalt kjente arkitekter aktive utøvere som bidro til å etablere retningen. De viktigste var Louis Kahn i USA og Alison og Peter Smithson i Storbritannia.

I norsk arkitektur skapte flere fremtredende arkitekter i perioder verker som mer eller mindre konsekvent preges av brutalismen. Blant de viktigste er Sverre Fehn (Den nordiske paviljong i Venezia 1958-1962, Hedmarksmuseet 1963-70, Døveskolen på Skådalen i Holmenkollåsen, 1971-1977) og Lund + Slaatto Arkitekter (St. Hallvard kirke og kloster 1966, Chateau Neuf 1963-71). Også Erling Viksjø blir av noen regnet som en brutalistisk arkitekt, kjent for byggverk som Bergen rådhus 1968-1974, hovedkontoret til Standard Telefon og Kabelfabrik 1968 og regjeringskvartalet 1952-70. Det kan imidlertid diskuteres om Viksjøs bruk av naturbetong kvalifiserer ham for å kalles brutalist, siden betongen nettopp ikke er «rå», men tvertimot foredlet ved sandblåsing som fremhever tilslaget av rundslipt elvegrus.

I 2010 ble det foreslått å frede flere brutalistiske bygninger i Stavanger.[1]

Begrepet «brutalisme»[rediger | rediger kilde]

De engelske arkitektene Alison og Peter Smithson lanserte begrepet i 1954, basert på det franske uttrykket béton brut («rå betong»), som ble benyttet av Le Corbusier til å beskrive betong som framstår ubehandlet etter at forskalingen er fjernet, med avtrykk av forskalingsbordene eller kryssfinéren som har vært benyttet. Dette var en teknikk som Le Corbusier benyttet på mange av sine bygninger etter andre verdenskrig, eksempelvis Unité d'Habitation i Marseille bygget i perioden 1947 til 1952.[2] Begrepet ble utbredt da den engelske arkitekturkritikeren Reyner Banham brukte det som tittel på sin bok The New Brutalism: Ethic or Aesthetic? fra 1966 for å beskrive de da veletablerte, ulike arkitektoniske tilnærmingene som var rådende, særlig i Europa.[3]

Reyner Banham definerte begrepet New Brutalism som en arkitekturstil. Han mente at dens fremste kjennetegn er:

  • 1, Memorability as an Image (Lett gjenkallelig visuelt inntrykk)
  • 2, Clear exhibition of Structure (Fattbar, synlig struktur)
  • 3, Valuation of Materials "as found" (Bruk av ubearbeidede materialer)

Andre trekk som Banham mente å finne i flere brutalistiske byggverk, var formalistiske planformer og bruk av klassiske prinsipper for utforming. Han merket seg hvordan Rudolf Wittkowers bok Architectural Principles in the Age of Humanism fra 1949 hadde påvirket mange av tidens yngre arkitekter.

Begrepet brutalisme har også konnotasjoner av brutal og brukes i dag ofte nedsettende om arkitektur, spesielt fra 1950–70-tallet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ NRK:« -Denne bygningen er verneverdig», 27. april 2010
  2. ^ Arne Gunnarsjaa (2007): Arkitekturleksikon s. 132
  3. ^ Romy Golan: «Historian of the Immediate Future: Reyner Banham – Book Review», The Art Bulletin, juni 2003, side 3.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gunnarsjaa, Arne (2007). Arkitekturleksikon. Oslo: Abstrakt Forlag AS. s. 132. ISBN 978-82-7935-197-9.