Alberto Fujimori

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Alberto Fujimori
藤森 謙也
Alberto Fujimori
Født 28. juli 1938 (76 år)
Peru Lima i Peru
Yrke Agronom
Parti Cambio 90Nueva Mayoría
Perus president
19902000

Alberto Kenya Fujimori (japansk: 藤森 謙也, født 28. juli 1938 i Lima) er en peruansk tidligere politiker. Han var Perus president fra 28. juli 1990 til 17. november 2000.

Fujimori fikk æren for å ha stabilisert økonomien etter den omskiftelige tiden under Alan García, under hans styre ble det også fred etter årevis med interne stridigheter. Han ble samtidig kritisert for sitt autoritære lederskap, spesielt etter det såkalte «auto-kupp» i 1992. Mot slutten av år 2000 dro han på et møte i Asia-Pacific Economic Cooperation i Brunei, og fortsatte derfra til Japan hvor han kunngjorde at han gikk av som president. Han har senere blitt dømt til flere lange fengselsstraffer i Peru for maktmisbruk under presidentperioden.

Fujimori var den første person av øst-asiatisk opprinnelse (hans foreldre kom fra Japan) som har vært statsleder i en latin-amerikansk nasjon, og etter Arthur Chung som var seremoniell president i Guyana, den andre øst-asiat som var leder av en ikke-asiatisk stat.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Alberto Fujimori ble født i Lima av japanske foreldre som var fra Kumamoto, men hadde flyttet til Peru i 1934. Hans foreldre søkte det japanske konsulatet om å få beholde barnets japanske statsborgerskap. Alberto Fujimori fikk sin grunnutdannelse ved Colegio Nuestra Señora de la Merced, La Rectora, og tok videre utdannelse ved La gran unidad escolar Alfonso Ugarte i Lima. Han fortsatte å studere ved Universidad Nacional Agraria La Molina i 1957 og tok eksamen i 1961, som nummer én i sin klasse. Han underviste så ett år i matematikk. I 1964 fortsatte han å studere fysikk ved universitetet i Strasbourg i Frankrike. Med et stipend studerte han så ved University of Wisconsin i USA hvor han fikk en mastergrad i matematikk i 1969. Som en anerkjennelse av hans akademiske meritter ble han tilbudt en stilling ved Universidad Nacional Agraria, i 1984 ble han så rektor der, en stilling han holdt til 1989. I 1987 ble Fujimori også leder for kommisjonen av universitetsrektorer. Fra 1987 til 1989 ledet han også et TV-show kalt «Concertando» som ble sendt på Perus statseide kanal 7.

Med den verdenskjente forfatteren Mario Vargas Llosa som motkandidat vant Fujimori presidentvalget i 1990 mot de fleste odds med sitt nye parti Cambio 90 («cambio» betyr endring). Han bygget seieren på misnøyen med den sittende presidenten Alan Garcia.

Han utnyttet også mistilliten til Vargas Llosas kobling med Perus etablerte politikere og uro knyttet til Vargas Llosas kampanjeløfter om liberale økonomiske reformer. Under valgkampen ble han med hengivenhet omtalt om el chino, «kinamannen». De fleste observatører anså at Fujimoris japanske bakgrunn var en fordel for ham. Størsteparten av Perus befolkning er indianere, og Fujimoris japanske bakgrunn ga ham distanse til den spanskdominerte politiske eliten.

Perus president (1990 – 1992)[rediger | rediger kilde]

Under sin første presidentperiode gjennomførte Fujimori en økonomisk politikk som peruanere ga kallenavnet «Fujisjokk»; og det hadde lite felles med den populistiske plattformen han var valgt på under slagordet «arbeid, teknologi, ærlighet». I nært samråd med IMF startet Fujimori store økonomiske reformer, i større omfang enn hans motkandidat Vargas Llosa hadde foreslått. Reformene gjorde at Perus økonomi igjen ble funksjonsdyktig i internasjonal sammenheng; i perioden under den forrige presidenten Garcia hadde landet trukket seg tilbake fra økonomisk samarbeid.

Oppmuntret av IMF startet Fujimori en omfattende privatiseringsprosess, og solgte hundrevis av statseide selskaper. «Fujisjokket» gjenreiste makroøkonomisk stabilitet og la grunnlag for et kortvarig økonomisk oppsving på midten av 1990-tallet. Peru gjennomførte store lovendringer for å oppmuntre utenlandske investeringer i olje, gass og gruveindustri. Det ble også gitt lettelser i miljøbestemmelser ved nye prosjekter, og det ble gitt tillatelse til å drive utvinning i områder som tidligere var vernet som nasjonalparker; i Andesfjellene og i Amazonas.[1]

1992 «Fuji-kupp»[rediger | rediger kilde]

Under Fujimoris første periode ble begge kamre i kongressen kontrollert av partiene APRA og FREDEMO, dette bremset Fujimoris mulighet til å få gjennom de lovene han foreslo. Som et svar på dette gjennomførte han den 5. april 1992 et kupp mot sin egen regjering, kalt «autogolpe» på spansk, eller «Fuji-kupp».

Fujimori oppløste kongressen og utskrev nyvalg til en ny kongress, «Congreso Constituyente Democrático» (den demokratiske konstitusjonskongressen). Han fikk majoritet i denne nye kongressen som deretter la frem utkast til en ny grunnlov og vedtok den. Han supplerte også dommerstanden og begrenset borgerlige rettigheter med nye beredskapslover og portforbud, og vedtok spesielle lover mot terrorisme.

I begynnelsen var det lite innenlandsk motstand mot kuppet, stort sett ble det godtatt. En meningsmåling som ble foretatt rett etter kuppet anslo at det hadde oppslutning fra 73% av befolkningen. Den økonomiske og politiske situasjonen var så dårlig at for de fleste peruanere kunne situasjonen bare gå mot det bedre; Fujimoris djerve økonomiske reformer ble sett på som en suksess.

Internasjonale reaksjoner til kuppet var imidlertid negative. Internasjonale finansinstitusjoner utsatte planlagte lån, og USA frøs all hjelp til Peru (unntatt humanitær hjelp), det samme gjorde Tyskland og Spania. Venezuela brøt de diplomatiske forbindelsene og Argentina tilbakekalte sin ambassadør. Chile støttet et argentinsk forslag om å ekskludere Peru fra Organisasjonen av amerikanske stater. Kuppet så ut til å true den økonomiske gjenreisningspolitikken og vanskeliggjorde arbeidet med å rydde opp i gjelden til IMF.

Forbindelsene med USA var anstrengt allerede før kuppet; Fujimori var mot å inngå en avtale som ville øke amerikanske og peruanske militære tiltak for å begrense produksjonen av kokain. Selv om Fujimori til slutt undertegnet avtalen i 1991, så var forholdet fortsatt dårlig. Peruanere så narkotika primært som et amerikansk problem, og den minste av de mange bekymringer de selv hadde (økonomisk krise, geriljaopprør og koleraepidemier).

To uker etter kuppet endret imidlertid Bush-administrasjonen sin holdning og anerkjente Fujimori som Perus legitime leder. USA og OAS var enige om at Fujimoris kupp hadde vært ekstremt, men man ønsket ikke en videre negativ utvikling i landet, slik man hadde sett under hans forgjenger. Kuppet kom også rett etter at USA og media hadde fokusert stadig mer på de negative følger av geriljabevegelsen «Sendero Luminoso». USAs vise-utenriksminister for Latin-Amerika, Bernard Aronson sa følgende i den amerikanske kongressen:

Sitat Verdensopinionen og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner må fokusere verdens oppmerksomhet på trusselen som «Sendero» innebærer.. Latin-Amerika har sett vold og terror, men ikke noe på en skala som det «Sendero» representerer... og vær klar over at om «Sendero» skulle få makten, så vil vi se... folkemord. Sitat

Fujimori hevdet selv at kuppet var nødvendig for å bryte den fastlåste situasjonen som Peru var i etter Garcías presidentperiode[2], kritikere mente at han ikke hadde kunnet gjennomføre sin drastiske liberalisering av økonomien med den oppløste kongressen.

Perus president 1992–1995[rediger | rediger kilde]

Valg ble holdt, og denne gangen fikk Fujimoris parti flertall i den «Demokratiske konstitusjonelle kongressen», som for resten av hans mandatperiode erstattet parlamentet. Flere av opposisjonspartiene stilte også opp ved valget, mens andre opposisjonspartier boikottet det. Ved å bruke denne muligheten (FREDEMO var oppløst og APRAs leder, Alan García, var i eksil i Colombia) fortsatte Fujimori å legitimere sin stilling. En folkeavstemning ble utlyst og et flertall av peruanere var enig i hans politikk: Kuppet og konstitusjonen av 1993 ble godtatt med en smal overvekt på rundt 5 prosent.

Utpå høsten, 13. november 1993, skjedde et mislykket militærkupp. Fujimori ble varslet av den da relativt ukjente kaptein Vladimiro Montesinos og søkte midlertidig skjul i den japanske ambassaden.

I 1994 separerte Fujimori seg fra sin hustru, Susana Higuchi (som også har japanske aner) i en støyende offentlig skilsmisse. Hun mistet sin tittel som landets førstedame i august 1994, og Fujimori utnevnte deres eldste datter som førstedame.

Higuchi erklærte offentlig at Fujimori var en tyrann, og påsto at hans administrasjon var korrupt. Hun hevdet at store donasjoner gitt av japanske stiftelser hadde blitt godkjent av hennes tidligere ektemannn og hun anklaget også flere av familien hans som korrupte. Etter skilsmissen ble hun en skarp kritiker av Fujimoris administrasjon. Hun forsøkte å stille som presidentkandidat, men fikk ikke lov da det i følge peruansk lov var forbudt for presidentens familie å stille.

Andre presidentperiode 1995 – 2000[rediger | rediger kilde]

Fujimori ble gjenvalgt som president i april 1995, han vant knusende over sin motkandidat Javier Pérez de Cuéllar, tidligere generalsekretær i FN; og hans parti beholdt kontrollen over kongressen. En av de første handlingene til den nyvalgte nasjonalforsamlingen var å utstede amnesti for alle medlemmer av Perus politi og militære styrker anklaget eller dømt for menneskerettighetsbrudd mellom 1980 og 1995.

Under sin andre presidentperiode undertegnet Fujimori en fredsavtale med Ecuador over en grensetvist som hadde pågått i over hundre år. Avtalen åpnet for internasjonale midler for utvikling av grenseregionen. Fujimori avsluttet også uløste saker med Chile, Perus sørlige nabo; problemer som hadde vært uløst siden avtalen i Ancón i 1883.

Fujimoris gjenvalg var imidlertid et vendepunkt i hans karriere. Etter flere år med økonomisk stabilitet og mindre terrorisme begynte peruanerne nå å bekymre seg mer om menneskerettigheter, pressefrihet og kvaliteten på demokratiet. Det ble også mer fokus på det økende antall misligheter som involverte Fujimoris sjef for etterretningstjenesten, Vladimiro Montesinos, og som førte til Fujimoris avgang i 2000.

Kandidat for valget år 2000[rediger | rediger kilde]

Fujimori erklærte seg som presidentkandidat for en tredje periode i valget år 2000, på tross av at dette var tvilsomt i henhold til konstitusjonen.[3] Han ble erklært vinner den 28 mai, i en storm av anklager om uregelmessigheter ved valget. Som en forsonende gest utnevnte han den tidligere opposisjonslederen Federico Salas som ny statsminister, og holdt de fleste av sine tidligere ministre utenfor regjeringen. Opposisjonspartiene i kongressen var imidlertid ikke fornøyd med dette og fortsatte sine protester.

Opposisjonslederen Alejandro Toledo kjempet for å få valget annullert, og korrupsjonsskandalen rundt sjefen for sikkerhetstjenesten SIN, Vladimiro Montesinos, ga bensin til bålet.

Den 14. september 2000 sendte TV stasjonen «Canal N» en video hvor Montesino gir kongressmannen Alberto Kouri US $ 15 000 for å gå over til presidentens parti Perú 2000. Saken var ødeleggende for Fujimori; den 16. september bestemte han at det skulle holdes et nytt valg og erklærte at han ikke stilte som kandidat.

Den 10. november godkjente kongressen anmodningen fra Fujimori om nyvalg den 8. april 2001. Fujimori forlot Peru den 13. november for et statsbesøk i Brunei hvor han skulle delta i et møte i Asia-Pacific Economic Cooperation. Den 16. november tok Valentín Paniagua over som leder av kongressen etter et mistillitsforslag mot lederne som var lojale mot Fujimori. Den 17. november reiste Fujimori videre til Tokyo, hvor han erklærte at han gikk av som Perus president. Regjeringen gikk av den 19. november og den 21. november ble Paniagua interimspresident inntil valgene i april. Den peruanske kongressen hadde da også erklært Fujimori «moralsk uegnet» til å styre.[4]

Antiterrorisme[rediger | rediger kilde]

Da Fujimori vant presidentvalget i 1990 var det mot en bakgrunn av stadig sterkere geriljabevegelser. Store deler av landet var kontrollert av den maoistiske «Sendero Luminoso» (lysende sti) og den marxist-leninistiske «Movimiento Revolucionario Tupac Amaru», MRTA. I følge noen anslag kontrollerte de to bevegelsene seksti prosent av landet; områder kjent som «zonas liberadas» (frigjorte soner) hvor innbyggerne ble styrt av og betalte skatt til opprørerne. I hovedstaden Lima organiserte «Sendero Luminoso» streiker som bevegelsen styrte, om nødvendig med vold og drap. Universitetene var også infiltrert av opprørsbevegelsene. Presidentene Fernando Belaúnde Terry og Alan García hadde først ignorert «Sendero Luminoso», for så å bruke hæren i en hensynsløs, men mislykket militær kampanje. Resultatet av fiaskoen var svekket tillit til regimet og flukt av eliten til utlandet.

Fujimoris to første presidentperioder snudde den negative utviklingen og mange peruanere ga Fujimori æren for å ha stoppet «Sendero Luminoso»s femten år lange terrorkampanje og for arrestasjonen av lederen Abimael Guzmán. Som et ledd i kampanjen mot opprørerne ga Fujimori hæren vide fullmakter til å arrestere mistenkte og dømme dem i militærdomstoler. Denne drastiske innsnevringen av borgerlige rettigheter ble begrunnet med at under tidligere administrasjoner hadde rettsvesenet blitt skremt til å la være å tiltale og dømme terrorister, på grunn av represalier mot sine familier. Beboere på landsbygda ble også bevæpnet og organisert i grupper kjent som «rondas campesinas» (bondepatruljer); dette viste seg også å ha god effekt mot opprøret.

Presidentens suksessrike kamp mot opprørerne ble dog kritisert for massive brudd på menneskerettighetene. Kritikerne hevdet at de fleste ofrene for hærens kampanje var fattige mennesker i fjellene, «campesinos», som kom i kryssild mellom hæren og opprørerne. Den endelige rapporten til Perus «sannhets- og forsoningskomite» viste at de fleste overgrep mellom 1980 – 1995 var begått av «Sendero Luminoso». De væpnede styrkene hadde imidlertid også ødelagt landsbyer og myrdet «campesinos» de mistenkte for å støtte opprørerne. Ifølge rapporten hadde flertallet av dødsfall fra hærens aksjoner skjedd under de to foregående presidentene. Fujimoris strategi for å kvele opprøret reduserte antallet døde; hærens fokus ble på å fjerne støtte for opprørerne, med utbygging av infrastruktur i fjellområdene.

Gisselaksjonen i den japanske ambassaden i 1997, var en av de siste større terroraksjonene. Den begynte 17. desember 1996 da 14 medlemmer av MRTA slo til mot boligen til den japanske ambassadøren i Lima under en mottakelse. Over 400 diplomater, regjeringsmedlemmer og andre ble tatt til fange; aksjonen var dels en protest mot dårlige fengelsforhold i Peru. Under aksjonen, som varte i fire måneder ble etter hvert de fleste gislene frigitt, kun 72 gisler var igjen da residensen ble stormet. Regjeringen avslo opprørernes krav om løslatelse av fengslede MRTA medlemmer og forberedte i hemmelighet en plan for å storme boligen, mens man vant tid ved forhandlinger med gisseltakerne.

Den 22. april 1997 stormet en gruppe på 140 kommandosoldater (med navnet «Chavín de Huantar») residensen for å befri gislene. To kommandosoldater, ett gissel og alle fjorten gisseltakerne omkom i angrepet. President Fujimori besøkte residensen for å snakke med de løslatte gislene. Bilder av Fujimori under de siste minuttene av aksjonen; omgitt av noen løslatte gisler og soldater, med lik av gisseltakere i bakgrunnen, ble vist på fjernsyn. Den suksessfulle avslutningen på den fire måneder lange aksjonen ble brukt for å bygge opp under hans profil som tøff mot terrorister.

Den vellykkede aksjonen mot gisseltakerne ble imidlertid snart sterkt kritisert, da det viste seg at minst tre av gisseltakerne (og muligens hele åtte) hadde blitt summarisk skutt av kommandosoldatene etter de overga seg. I 2002 ble saken tatt opp av offentlige anklagere, men Perus høyesterett dømte saken til å ligge under militære domstoler; og soldatene ble der frikjent. Familiene til MRTA gisseltakerne fremmet en klage til den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen IACHR, hvor de anklaget den peruanske staten for brudd på menneskerettighetene. IACHR aksepterte saken og har den under vurdering.[5]

I eksil[rediger | rediger kilde]

Fujimori frasa seg presidentvervet (ved faks) og gikk i selvpålagt eksil i Japan, hvor han hadde statsborgerlige rettigheter som barn av japanske foreldre. Hans foreldre hadde registrert ham hos det japanske konsulatet i Peru, og han hadde ikke senere frasagt seg japansk statsborgerskap. Flere ledende japanske politikere har støttet Fujimori, delvis på grunn av hans innsats for å avslutte gisselaksjonen mot ambassaden i 1997.[6]

Den nye presidenten, Alejandro Toledo har arbeidet energisk med saken mot Fujimori, og anmodet Japan om å sende «den kriminelle Fujimori» tilbake til Peru. Toledo har også koordinert arbeidet mellom ulike Peruanske myndigheter, som høyesterett og skattemyndighetene for å få Fujimori tilbake. Blant de utspill hans administrasjon fremmet var:

  • Den 5. september 2001 reiste Perus statsadvokat anklage for mord mot tidligere president Fujimori. I mars 2003 utsteder Interpol på vegne av Peru en internasjonal arrestordre; for forbrytelser som inkluderer mord, kidnapping, og forbrytelser mot menneskeheten.
  • I september 2003 fremførte Peru overfor Japan en forespørsel om utlevering av Fujimori til Peru. Riksadvokat Nelly Calderón reiste til Tokyo for å legge frem saken for de japanske myndighetene. I Tokyo presenterte hun detaljene i saken, og viste også til uregelmessigheter i den tidligere presidentes doble statsborgerskap.
  • I september 2003 fordømte kongresskvinnen Dora Núñez Dávila den tidligere presidenten og flere av hans ministre for forbrytelser mot menneskeheten på grunn av tvangssterilisering utført under hans styre. I følge Núñez startet Fujimoris administrasjon et familieplanleggingsprogram med utstrakt bruk av tvang. Helsearbeidere ble gitt månedlige kvoter for antall steriliseringer. Forhenværende statsminister Luis Solari har også støttet disse anklagene.
  • Den 14. november 2003 godkjente kongressen nye anklager mot Fujimori. Den voterte 63–0 med to avholdende for å etterforske hvor mye Fujimori var involvert i saken hvor om lag 10 000 Kalashnikov-rifler ble droppet fra fly i junglene i Colombia til geriljabevegelsen FARC. Fujimori hevdet selv at han ikke kjente til våpensmuglingen og la ansvaret på Vladimiro Montesinos. Ved å godkjenne anklagene fjernet den peruanske kongressen Fujimoris immunitet som forhenværende president. Om han skulle returnere fra Japan kunne han etter dette tiltales etter den vanlige straffeloven. Francisco Loayza, forhenværende rådgiver i SIN påstod at det fantes dokumenter som koblet Fujimori til våpenhandelen, og at denne informasjonen kunne brukes til å få ham utlevert. Ifølge Loayza ble det gjennomført åtti slike operasjoner under Fujimoris tid som president.
  • Den peruanske kongressen voterte også, med 65–0 med ingen avholdende; for å anklage Fujimori for medvirkning i forvaringen og forsvinningen av 67 studenter fra universitetsbyen Huancayo. Han ble også anklaget for medvirkning til forsvinning av flere innbyggere fra den nordlige kystbyen Chimbote. Kongressen godkjente også anklager om at Fujimori vanskjøttet styringen av millioner av dollar fra japanske veldedige stiftelser, med et gap på USD $2,3 millioner.
  • I mars 2005 returnerte juridisk rådgiver ved Perus ambassade i Tokyo, Denise Ledgard til Peru; og det ga inntrykk av at Peru var i ferd med å gi opp kampen for å få Fujimori utlevert. I en rapport i Financial Times medga en representant for peruanske myndigheter uoffisielt at utleveringen var uviss og at Lima nær hadde gitt opp håpet om å få Tokyo til å gi etter.
  • I september 2005 mottok han et nytt peruansk pass. I oktober 2005 kunngjorde han at han ville delta i presidentvalget i 2006.

Samtidig med dette ble det i Peru offentliggjort en rapport fra «Procuraduría Ad Hoc Anticorrupción» (spesialetterforskeren for korrupsjon) som viste at Fujimori og hans tilhengere ulovlig hadde tilegnet seg verdier for om lag USD 2 milliarder. Midlene var utført illegalt og Walter Hoflich, lederen for enheten erklærte at $ 174 millioner allerede hadde blitt tilbakeført og at ytterlige midler hadde blitt funnet i banker i USA, Sveits og Cayman Islands.[7] Organisasjonen Transparency International bruker imidlertid et lavere tall, oppgir Peru som verdens syvende mest korrupte land, og anslår at $600 kan ha blitt underslått.[8]

Uten å la seg skremme av beskyldningene mot seg etablerte Fujimori fra sitt eksil i Japan et nytt politisk parti, «Sí Cumple» for å delta i det peruanske presidentvalget i 2006. I februar 2004 erklærte imidlertid konstitusjonsdomstolen at Fujimori ikke kunne delta, blant annet fordi han av kongressen var fradømt retten til å bekle politiske stillinger for ti år.

«Sí Cumple», Fujimoris nye parti som ble etablert i begynnelsen av 2000 har fått mer enn 10% av stemmene i flere meningsmålinger. Partiets generalsekretær er Carlos Orellana, Fujimoris tidligere presserådgiver. Flere andre partier er også sympatisk innstilt til Fujimori, såsom «Cambio 90», «Nueva Mayoría» og «Fuerza Perú». Fujimori har imidlertid erklært at det eneste offisielle «Fujimoristiske» partiet er «Sí Cumple».

Arven etter Fujimori[rediger | rediger kilde]

Fujimori er fremdeles en omstridt person i Peru. Av mange peruanere får han anerkjennelse for å ha stabilisert landet etter årene med terror og hyperinflasjon under hans forgjenger Alan García. Peru ble gjenintegrert i det globale økonomiske systemet og tiltrakk seg utenlandske investeringer. Landets valutareserver ble bygget opp, fra nesten null da García gikk av, til rundt USD 10 milliarder da Fujimori frasa seg sin stilling. Veksten i bruttonasjonalproduktet mellom 1992 og 2001 var 44%, eller 3,7% per år.[9]

Den høye økonomiske veksten etter at Fujimori kom til makten minsket under hans andre periode. Mye av veksten skyldtes sannsynligvis at landet kom på fote etter tilbakegangen under García. Selv om det er enighet om at «Fujisjokk» ga en kortsiktig makroøkonomisk stabilitet, så er langtidsvirkningene av Fujimoris neoliberale økonomiske politikk fremdeles sterkt omdiskutert.

Studier foretatt av INEI[10], Perus nasjonale statistiske byrå viser at antallet fattige peruanere økte dramatisk (fra 41.6% til 55%) under Alan García, mens det holdt seg stabilt under Fujimoris styre. FAO rapporterte at Peru reduserte underernæring med 29% fra 1990-92 til 1997-99.[11]

Noen analytikere mener at en del av veksten i bruttonasjonalprodukt under Fujimori er knyttet til veksten i utvinning av ikke fornybare ressurser fra internasjonale selskapers side. Disse selskapene ble tiltrukket av Fujimoris styre grunnet minimale krav om lisensavgifter, og av samme grunn ble lite av verdiene tilført Perus økonomi.[12]

Kritikere av Fujimori hevdet at grunnlaget for å invitere store gruveselskaper og presse gjennom lovgiving som var positiv overfor dem, var det politiske klimaet etter «Fuji-kuppet». Perus minerallovgivning har således vært et forbilde for andre land som ønsker å bli mer utvinningsvennlige.[13]

Fujimoris privatiseringsprogram var også omstridt. Salget av statlige virksomheter førte til forbedring i noen virksomheter, som telefoni, mobiltelefoni og internett. Som et eksempel måtte en kunde før privatiseringen vente i 10 år før han fikk installert en telefonlinje fra det statlige telemonopolet. Noen år etter privatiseringen var ventetiden redusert til noen få dager. Privatisering bidro også til utenlandske investeringer i eksportindustrien, som mineral- og gassutvinning, såvel som investeringer i turisme og landbrukseksport. En rapport utarbeidet av kongressmannen Javier Diez Canseco konkluderte med at av de USD 9 milliarder reist gjennom privatisering av hundrevis av statlige virksomheter hadde bare en brøkdel kommet vanlige peruanere til gode; resten kunne ikke redegjøres for.

Ved utgangen av sitt styre etterlot Fujimori valutareserver på USD 10 milliarder, et mindre statsbyråkrati og reduserte offentlige utgifter. Et stort antall nye skoler hadde også blitt bygget, flere veier og motorveier, og telekommunikasjonene hadde blitt oppgradert. Disse forbedringene ledet til mer turisme og eksport.

Hans kritikere sier at hans styre ble et diktatur etter «Fuji-kuppet», som ble gjennomsyret av et korrupsjonsnettverk organisert av hans medsammensvorne Montesinos. Montesinos har senere vært under etterforskning for en rekke anklager, fra underslag, til narkotikahandel og mord.

Selv om fordømmelsen av Montesinos deles av de fleste, har Fujimori fremdeles endel støtte; en opinionsmåling i Lima i februar 2005 ga ham 17% oppslutning. Den sittende presidenten, Toledo, fikk på samme tid om lag 8% støtte. En meningsmåling i mars 2005 antydet at 12% ville ha stemt på ham ved presidentvalget i 2006. De som støtter Fujimori anser at han ikke hadde noe å gjøre med Montesinos handlinger, mens de som kritiserer ham er av motsatt oppfatning.

Arrestert i Chile[rediger | rediger kilde]

6. november 2005 ankom Fujimori til Santiago de Chile, via Mexico, fra Tokyo i Japan med privatfly. Interpols avdeling i Chile sa at Fujimori ikke kunne arresteres, i det en lokal rettsinstans angivelig måtte utstede en internasjonal arrestordre for at denne skulle være lovlig. Etter få timer ble han allikevel arrestert av chilensk politi og Interpol, etter at en chilensk domstol hadde gitt tillatelse til arrestasjon – dette etter en interpellasjon fra peruanske myndigheter. Etter en udramatisk arrestasjon, ble Fujimori overflyttet fra et Marriott-hotell til en nærliggende politistasjon.

Perus regjering lovet umiddelbart å sende en delegasjon ledet av innenriksminister Rómulo Pizarro, for å starte arbeidet med å få Fujimori utlevert til Peru. Fujimori ankom Santiago i en periode hvor det var spenninger mellom Chile og Peru, etter at Perus kongress hadde vedtatt en lov som gjorde krav på et omstridt sjøterritorium. I en uttalelse til media sa Fujimori at han ville bli i Chile inntil videre, samtidig som han lanserte sitt kandidatur til presidentvalget i april 2006.

Den 21. september 2007 besluttet Chiles høyesterett å utlevere Fujimori til Peru.[14][15] I april 2009 ble han dømt til 25 års fengsel for flere tilfeller av drap og bortføringer under styresmaktenes kamp mot maoistiske opprørere da Fujimori var president i Peru på 1990-tallet. Nærmere 70.000 mennesker mistet livet i konflikten. Fujimori sto selv fast på at han er uskyldig, og han hevdet at tiltalen mot ham var politisk motivert. Fujimoris forsvarsadvokater sier dommen vil bli anket.[16]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Oxfam America: destruction
  2. ^ Dokument fra congreso.gob.pe
  3. ^ New York Times: Peru's Chief to Seek 3rd Term, Capping a Long Legal Battle, December 28, 1999
  4. ^ Peruvian graffiti: Fujimori Era
  5. ^ Inter-American Commission on Human Rights: PETITION 136/03: ADMISSIBILITY, EDUARDO NICOLAS CRUZ SANCHEZ ET AL. PERU, February 27, 2004
  6. ^ Financial Times: Peru tiring of bid to secure Fujimori return, By David Pilling in Tokyo, March 31 2005 19:24
  7. ^ Melding på peruvianembassy.us
  8. ^ Transparency.org: Political parties are most corrupt institution worldwide according to TI Global Corruption Barometer 2004 Paris/Berlin, 9 December 2004
  9. ^ www.inei.gob.pe
  10. ^ Internet Perú El entorno
  11. ^ FAO: The state of food insecurity in the World 2001
  12. ^ Oxfam America: Destruction
  13. ^ Rights Action: “A Backwards, Upside-Down Kind of Development” Global Actors, Mining and Community-Based Resistance in Honduras and Guatemala February, 2005
  14. ^ VG: Fujimori godtar utlevering til Peru, 21.09.07
  15. ^ Fujimori extradition a welcome development, says Transparency International. 21. september 2007
  16. ^ «Fujimori fikk 25 år». ABC nyheter. 7. april 2009. Besøkt 7. april 2009. 


Forgjenger:
 Alan García 
President i Peru
Etterfølger:
 Valentín Paniagua Corazao