(I Can't Get No) Satisfaction

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Satisfaction»
Album Out of Our Heads
A-side «(I Can’t Get No) Satisfaction»
B-side «The Under Assistant West Coast Promotion Man» (US)
«The Spider and the Fly» (UK)
Format singel
Artist, band The Rolling Stones
Utgitt 6. juni 1965 (USA)
20. august 1965 (UK)
Innspilt 12. mai 1965, RCA Studios, Hollywood
Sjanger Rock
Lengde 3.44
Låtskriver(e) Mick Jagger, Keith Richards
Produsent(er) Andrew Loog Oldham
The Rolling Stoness kronologi
«The Last Time»
(1965)
«Satisfaction»
()
«Get Off of My Cloud»
(1965)

«(I Can't Get No) Satisfaction» er en sang av The Rolling Stones, utgitt i 1965. «Satisfaction» var en numer 1 slager over hele verden, og har alltid vært en av deres mest populære sanger.

Sangen ble først gitt ut på singel i USA i juni 1965 og senere på den amerikanske utgaven av Out of Our Heads, før den kom ut i resten av verden. «Satisfaction» ble en hit og gav Stones deres første mummer en på Billboard i USA. I Europa ble sangen først spilt på piratradiostasjoner fordi teksten var for seksuelt ladd. I Storbritannia kom singelen ut i august 1965, hvor den ble den fjerde førsteplassen til the Stones.

Inspirasjon[rediger | rediger kilde]

Keith Richards har fortalt at han våknet opp midt på natten med gitarriffet i hodet. Han spilte inn riffet og ordene «I can't get no satisfaction» på en kassettspiller før han sovnet igjen.[1] Han skildret senere lydbåndet som «to minutt med Satisfaction og 40 minutt med meg som snorker»[2] Han og Jagger skrev ferdig sangen i Jack Tar Harrison Hotel i Clearwater i Florida i mai 1965.[3][4] Jagger skrev det meste av teksten - et opprør mot kommersialismen de hadde sett mens de var i Amerika.[5][6] Sangteksten inneholder også en referanse til seksuell omgang.

Richards var bekymret for at riffet var for likt Martha and the Vandellas sin «Dancing in the Street».[6] Jagger sa senere at Richards ikke likte sangen stort og at han mente den hørtes for mye ut som en folkesang.[7] Jagger har også pekt på likheten til en linje fra Chuck Berry-sangen «30 Days».[7]

Tekst og melodi[rediger | rediger kilde]

Sangen åpner med et gitarriff og går så over i vokallinja «I can't get no satisfaction». Jagger synger versene med en tone som ligger mellom kynisk kommentering og frustrert protest, før han halvveis snakker og halvveis roper teksten i refrenget, der gitarriffet kommer tilbake. Teksten viser sangeren sin irritasjon over den økende kommersialiseringen av den moderne verdenen, hvor radiosendinger er «useless information» («ubrukelig informasjon») og mannen på fjernsynet forteller ham «how white my shirts can be - but he can't be a man 'cause he doesn't smoke the same cigarettes as me.» Jagger skildrer også slitet med å være en kjendis og slitet med å turnere. Referansen til at han ikke fikk noe «girl reaction» var ganske kontroversiell i de dager, og ble tolket av enkelte lyttere (og radioverter) som en jente som ikke ville ha sex. Særlig sjokkerende var en referanse til en jente som hadde menstruasjon («being on a losing streak»).[8] Sangen avslutter med en repetering av tittelen før den toner ut.[9]

Innspilling[rediger | rediger kilde]

Den første innspillingen av sangen ble gjort 10. mai 1965 ved Chess Studios i Chicago[10] - en utgave med Brian Jonesmunnspill. Gruppen, med unntak av Brian Jones, spilte inn sangen to dager senere ved RCA Studios i Hollywood i Los Angeles med en annen rytme og en Gibson Maestro fuzzbox som gav den særegne gitarlyden på riffet.[7][11] Richards så for seg at de skulle spille sangen inn enda en gang, hvor en blåserrekke spilte riffet.[7] De andre medlemmene, med unntak av manager Andrew Loog Oldham og lydtekniker Dave Hassinger, nedstemte Richards, og sangen ble gitt ut som en singel.[5][11] Suksessen til sangen gjorde at hele lageret med Gibson fuzzbox ble solgt mot slutten av 1965.[6]

Som de fleste Stones-innspillingene før 1966, ble «Satisfaction» opprinnelig bare gitt ut i mono. I midten av 1980-årene kom en stereoutgave ut på en samleplate. Denne hadde med piano av Jack Nitzsche og akustisk gitar som det bare så vidt er mulig å høre i den originale mono-utgaven.[12]

Utgivelse[rediger | rediger kilde]

«Satisfaction» ble gitt ut på singel i USA den 28. mai 1965 med «The Under-Assistant West Coast Promotion Man» som B-side.[11] Singelen nådde toppen av salgslisten den 10. juli, og presset da ned The Four Tops sin «I Can't Help Myself (Sugar Pie Honey Bunch)». «Satisfaction» lå på toppen i fire uker, og lå på Billboard Hot 100 i totalt 14 uker. Senere ble sangen gitt ut på albumet Out of Our Heads i Amerika.[5]

«Satisfaction» ble ikke gitt ut like tidlig i Storbritannia av Decca Records. De hadde alt klar konsert-EPen got LIVE if you want it!, og singelen kom først ut sent i august med «The Spider and the Fly» som B-side. Sangen lå på førsteplass i to uker. Den erstattet Sonny & Cher sin «I Got You Babe», før den selv ble presset ned fra førsteplassen av The Walker Brothers sin «Make It Easy on Yourself».[13]. I Norge lå singelen fem uker på toppen av VG-listen og totalt 13 uker på Topp 10.

Jagger har sagt om «Satisfaction» at det var sangen som gjorde The Rolling Stones til det de er og forandret de til et stort band. «Det var en fengende tittel. Det var et særdeles fengende gitarriff. Han har en flott gitarlyd, som var nyskapende på den tiden, og han fanger tidsånden, som er veldig viktig for den typen sanger».[5]

«Satisfaction» er vanligvis i mono på de fleste album, men i 2002 ble den utgitt i stereo på Big Hits (High Tide and Green Grass) og Hot Rocks 1964-1971.

Sangen har vært et nært fast innslag på alle Rolling Stones-turneer siden og har kommet med på mange konsertalbum, som Got Live if You Want It! i 1966 til Shine a Light i 2008.

Sporliste[rediger | rediger kilde]

  • A: «(I Can’t Get No) Satisfaction»
  • B: «The Spider and the Fly» (UK)
  • B: «The Under Assistant West Coast Promotion Man» (USA)

Personell[rediger | rediger kilde]

Accolades[rediger | rediger kilde]

I tiårene etter den kom ut har «Satisfaction» ofte blitt hyllet av musikkindustrien. I 1976 plasserte britiske New Musical Express sangen på syvende plass over de 100 største singlene gjennom tidene. Sangen ble på ny populær i 1979 etter at den ble benyttet i filmen Apocalypse Now. I 1991 hadde Vox «Satisfaction» på sin liste over «100 plater som sjokkerte verdenen». BMI utropte «Satisfaction» til den 91. mest spilte sangen på 1900-tallet. I 2000 listete VH1 «Satisfaction» på førsteplass på listen deres over de 100 største rockesangene noensinne[14] og samme året havnet sangen på andreplass på en liste utarbeidet av musikkmagasinet Rolling Stone og MTV. I 2003 plasserte Q sangen på 68. plass på listen deres over de 1001 beste sangene noen gang, mens Rolling Stone kalte sangen den nest største gjennom tidene, på plassen bak Bob Dylan sin «Like a Rolling Stone».[15] Newsweek har kalt åpningsriffet «fem toner som sjokkerte verdenen»[16]

Sangen blir regnet som en av de største rockesangene. I 2004 plasserte musikkmagasinet Rolling Stone sangen på andreplass på listen deres over de 500 største sangene gjennom tidene, mens Library of Congress la sangen til National Recording Registry i 2006.

Bakgrunnsstoff[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stanley Booth (1994). Keith Richards: Till I Roll Over Dead. Headline Book Publishing. s. 51. ISBN 0-7472-0770-4. 
  2. ^ Geyer, Gary. "Keith Richards: Satisfaction, Guaranteed". Lar Life In
  3. ^ Booth 1994. s. 60.
  4. ^ Tobin, Thomas C. "=Jul+23%2C-ER+2000&forfatter=THOMAS+C.+TOBIN&pub=St.+Petersburg+Times&edition=&startpage=1.F&desc=CLEARWATER%3A+CAN%27T-ER+GET+NÅ+SATISFACTION&pf=1 Clearwater: Can't get No Satisfaction". St. Petersburg Times. 23. julen 2000.
  5. ^ a b c d "(I Can't Get No) Satisfaction av The Rolling Stones".
  6. ^ a b c "Sold on Sang: '(I Can't Get No) Satisfaction'". BBC
  7. ^ a b c d Ian McPherson. «Track Talk: Satisfaction». Besøkt 5. mars 2008. 
  8. ^ "Going to Pot". Time. 1. julen 1966
  9. ^ Unterberger, Richie. "'(I Can't Get No) Satisfaction'". Allmusic.
  10. ^ Nico Zentgraf. «The Complete Works of the Rolling Stones 1962-2008». Besøkt 23. februar 2008. 
  11. ^ a b c Bill Wyman (2002). Rolling With the Stones. DK Publishing. s. 187. ISBN 0-7894-9998-3. 
  12. ^ http://lukpac.org/stereostones/
  13. ^ "Number 1 Hit Singles of 1965".
  14. ^ «100 Greatest Songs of Rock & Roll (20-1)». VH1. 
  15. ^ "500 Greatest Songs".
  16. ^ "KeithRichards.com"