Ian Stewart

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ian Andrew Robert Stewart (født 18. juli 1938, død 12. desember 1985) var en skotsk musiker, et av de opprinnelige medlemmene i The Rolling Stones. Han spilte tangentinstrumenter i gruppa det første året. Seinere virka han som turneleder, samtidig som han spilte piano og orgel ved plateinnspillinger.

Stewart (ofte kalt bare Stu) var født i Pittenweem i East Neuk of Fife i Skottland og vokste opp i Sutton i i utkanten av London. Han begynte å spille piano seks år gammel. Seinere lærte hans seg banjo. Da Brian Jones i mai 1962 hadde en annonse i Jazz News, der han søkte etter musikere til ei rhythm-and-blues-gruppe, var Stewart den første som svarte.[1] Mick Jagger og Keith Richards kom med i juni, og gruppa som kalte seg The Rollin' Stones hadde sin første opptreden 12. juli 1962 på Marquee Club. Da spilte Dick Taylor bass og Tony Chapman trommer. Det var flere utskiftninger på disse plassene før Bill Wyman og Charlie Watts var på plass i januar året etter.

Stewart jobba på Imperial Chemical Industries. Han var den eneste i gruppa som hadde lett tilgang til telefon, og det var kontornummeret de brukte i annonser i Jazz News. Dermed blei han å stå for mye av det praktiske rundt spillejobber. Han kjøpte også en varebil for å transportere instrumenter og utstyr.

I mai 1963 ga manager Andrew Loog Oldham beskjed om at Stewart ikke kunne være med på sceneopptredener lenger. Seks stykker i ei slik gruppe var for mye, mente han, og Stewart passa dårlig til bandets image.[2] Han fikk i stedet tilbud om å være turneleder, samt at han kunne spille piano på plateinnspillinger. Dette aksepterte han. Richards har uttalt om dette: «Jeg hadde nok sagt "reis og ryk", men Stu sa "jeg kan godt kjøre dere rundt". Det er slikt som krever et stort hjerte, men han hadde et av de største.»[3] Stewart lasta og lossa bilen, var sjåfør, fiksa ødelagte gitarstrenger og satte opp trommesettet til Watts.

Han spilte også piano (og tidvis orgel, marimbas og andre rytmeinstrumenter) på alle gruppas album mellom 1964 og 1983, med unntak av Beggars Banquet. Han spilte også piano på utvalgte nummer på turneene i 1969, 1975–76, 1978 og 1981–82. Han foretrakk blues og countryrock og hadde en trofast interesse for boogie-woogie og tidlig rhythm and blues. Han nekta å spille i moll, og han skal ha sagt: «Når jeg står på scenen med Stones og det dukker opp en mollakkord, løfter jeg hendene i protest.»[4]

Stewart stod fjernt fra den løsslupne livsstilen til de andre i bandet. Han foretrakk å spille golf, og bestilte derfor gjerne rom på hoteller med bane i nærheten. Dette til en viss irritasjon for resten av gjengen som var mest opptatt av festing og jenter.

Stewart har også spilt på innspillinger med Led Zeppelin, The Yardbirds, Physical Graffiti, Howlin' Wolf og George Thorogood and the Destroyers, pluss at han var med i bandet Rocket 88 sammen med blant andre Charlie Watts og Jack Bruce fra Cream.

Han døde 12. desember 1985 av et hjerteanfall. The Rolling Stones spilte en hyllestkonsert for ham sammen med Rocket 88 i februar året etter på 100 Club i London. Da Stones blei innvotert i Rockens æresgalleri i 1989, bad de om at Stewart måtte nevnes som medlem av gruppa.

Politimannen John Rebus i Ian Rankins romaner sies å være inspirert av Stewart.[5]

Et utvalg plateopptredener[rediger | rediger kilde]

  • Med The Rolling Stones (orgel)
    • «Time Is on My Side» (1964)
    • «You Can Make It If You Try» (1964)
    • «Empty Heart» (1964)
    • «If You Need Me» (1964)
    • «Stupid Girl» (1966)
    • «It's Not Easy» (1966)
  • Med The Rolling Stones (piano)
    • «Stoned» (1963)
    • «Around and Around» (1964)
    • «Confessin' the Blues» (1964)
    • «Down the Road Apiece» (1965)
    • «That's How Strong My Love Is» (1965)
    • «Flight 505» (1966)
    • «Connection» (1967)
    • «My Obsession» (1967)
    • «Honky Tonk Women» (1969)
    • «Let It Bleed» (1969)
    • «Little Queenie» (live) (1970)
    • «Brown Sugar» (1971)
    • «Dead Flowers» (1971)
    • «Sweet Virginia» (1972)
    • «Silver Train» (1973)
    • «Star Star» (1973)
    • «It's Only Rock 'n Roll (But I Like It)» (1974)
    • «Short and Curlies» (1974)
    • «Summer Romance» (1980)
    • «Black Limousine» (1981)
    • «Twenty Flight Rock» (live) (1982)
  • Med Led Zeppelin (piano)
    • «Rock and Roll» (1971)
    • «Boogie With Stu» (1975)
  • Med The Yardbirds (piano)
    • «Drinking Muddy Water» (1967)

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bill Wyman (2002): Rolling With the Stones, side 34–35, ISBN 0-7894-9998-3.
  2. ^ Andrew Loog Oldham (2000): Stoned, St. Martin's Griffin, side 222, ISBN 0-312-27094-1.
  3. ^ Referert i Jagger, Richards, Watts og Wood (2003): According to the Rolling Stones, Chronicle Books, side 62, ISBN 0-8118-4060-3.
  4. ^ Wyman (2002), side 482.
  5. ^ «Revealed: Rebus was a Rolling Stone FICTION: AUTHOR'S MUSICAL»; artikkel i The Sunday Herald 5. mars 2006; besøkt 14. oktober 2009.