Mick Taylor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mick Taylor

Michael Kevin Taylor (født 17. januar 1949 i Welwyn Garden City, Hertfordshire i England) er en gitarist mest kjent som et tidligere medlem av The Rolling Stones fra 1969 til 1974.

Han regnes av mange Stones-kjennere som den beste musikeren som noensinne har spilt med bandet[1], og spiller på noen av deres klassiske album inkludert Let It Bleed, Sticky Fingers, Exile on Main St. og Goats Head Soup. Siden han trakk seg fra The Rolling Stones i desember 1974, har Taylor jobbet med en rekke andre artister og gitt ut flere soloalbum. Han var rangert som nummer 37 på Rolling Stone Magazines 2012 liste over de 100 beste gitarister gjennom tidene.[2] Keith Richards siteres fra sine memoarer (Life):

Sitat Jeg var i ærefrykt noen ganger av å lytte til Mick Taylor, alt var der i hans spill - den melodiske touchen, en vakker toneklang og måten å lese en sang. Sitat

Mick Taylor har ved siden av å være soloartist spilt i band med navn som John Mayall og Bob Dylan, men det er nok først og fremst perioden med gitarmakker Keith Richards han er mest kjent for.

Som 20 åring ble Mick Taylor, våren 1969 medlem av The Rolling Stones. Han etterfulgte Brian Jones som hadde fått sparken. Hans første bidrag var på singelen «Honky Tonk Women», og hans første opptreden med bandet, var i Hyde Park 5 juli 1969 foran et par hundre tusen tilskuere.

Han overleverte sin avskjedsøknad til Mick Jagger, desember 1974.

Sitat Jeg var litt irritert og ergerlig for ikke å bli kreditert på et par av låtene ( «Till the Next Goodbye» og «Time Waits for No One»), men det var ikke hele grunnen [til at jeg forlot bandet]. Jeg antar at jeg bare følte at jeg hadde fått nok. Jeg bestemte meg for å forlate og starte en gruppe med Jack Bruce. Jeg følte aldri, og jeg vet ikke hvorfor, men jeg har aldri følt at jeg skulle fortsette med Stones alltid, selv helt fra begynnelsen.[3] Sitat

Ron Wood ble hans etterfølger, og Wood fikk offisielt medlemskap i 1976.

Taylor med Rolling Stones i 1972 i San Francisco

I juni 1973 spilte han med Mike Oldfield på scenen på Queen Elizabeth Hall i en forestilling av Oldfields Tubular Bells. Taylor ble bedt om å ta del i dette prosjektet av Richard Branson da han følte Oldfield var ukjent, siden han nettopp hadde blitt signert til Branson plateselskap, Virgin Records. Taylor var også med Oldfield på en BBC TV-sending i november 1973.


Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Mick Taylor vokste opp i Hatfield, Hertfordshire, og begynte å spille gitar allerede som niåring. Som tenåring dannet han band med sine skolekamerater, og de begynte snart å arrangere konserter sammen, under navnet The Juniors (eller the Strangers). De kom til og med på TV og fikk gitt ut en single. Deler av bandet ble rekruttert for en ny gruppe, kalt The Gods. I 1966 åpnet The Gods for bandet Cream ved Startlite Ballrom i Wembley.

Da Taylor var 16 år gammel (1965) hadde han, en kveld, kommet for å se John Mayall & the Bluesbreakers collegekonsert i Hatfield sammen med noen bandkamerater. Eric Clapton møtte ikke opp av en eller annen grunn, og etter at Taylor hadde snakket med Mayall under pausen, endte han til slutt på scenen som gitarist, spillende på Claptons gitar. For at Taylor skulle få slippe inn, måtte han faktisk lyge på alderen.

Taylor begynte å bli kjent som et musikalt vidunderbarn, og ble spurt om å bli med i the Bluesbreaker etter Peter Greens oppsigelse. Før han fylte 18, spilte Taylor inn album og turnerte sammen med den engelske blues-pioneren John Mayall. Fra 1966 til 1969 utviklet Taylor sin flytende, følsomme og bluesbaserte gitarstil. Han er også sett på som en av de mest eminente slide gitar-spillerne.

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • (1979) Mick Taylor
  • (1990) Stranger in This Town
  • (1991) Too Hot for Snakes (Carla Olson & Mick Taylor)
  • (2000) Stone's Throw
  • (2003) 14 Below

Med John Mayall's Bluesbreakers[rediger | rediger kilde]

  • (1967) Crusade
  • (1968) Diary of a Band Volume 1 & 2
  • (1968) Bare Wires
  • (1968) Blues from Laurel Canyon
  • (1969) Primal Solos

Med The Rolling Stones[rediger | rediger kilde]

Med Bob Dylan[rediger | rediger kilde]

Eksterne Lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]