Hopp til innhold

Øyenstikkere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Øyestikker»)
Øyenstikkere
Hunnen hos storblålibelle er mer gul enn blå.
Nomenklatur
Odonata
Fabricius, 1793
Populærnavn
øyenstikkere,
øyestikkere
Klassifikasjon
Rikedyreriket
Rekkeleddyr
Klasseinsekter
Underklassevingede insekter
Ordenøyenstikkere
Økologi
Antall arter: ca. 5 500 i verden
48 i Norge
Habitat: i tilknytning til ferskvann
Utbredelse: alle verdensdeler unntatt Antarktis
Inndelt i
Vinger hos øyenstikkere.
Øverst: Øyenstikkere og libeller
Nederst: Vannymfer
Paringshjul av rød vannymfe, Pyrrhosoma nymphula (Coenagrionidae)
Nyklekt starrlibelle, Aeshna juncea
Blåbånd-vannymfe (Calopteryx splendens). Denne arten er sterkt truet og iferd med å forsvinne fra norsk natur.
Anax imperator.
Gomphus vulgatissimus.
Libellula forensis.
Sympetrum sanguineum.

Øyenstikkere (Odonata) er en delgruppe av insektene. De fullvoksne (imago) er de reneste flygekunstnere og lever som rovdyr av mindre insekter som de fanger i luften. Larvene lever i vann som rovdyr på andre mindre vannlevende dyr. Av de 5 000 beskrevne artene i verden, forekommer 48 i Norge, fordelt på 9 familier.

Voksne øyenstikkere tar bytte i luften og har derfor en skråstilt thorax (bryststykke), slik at det fremste beinparet ligger lenger fremme og nærmest danner en fangstkurv. Vingene er lange og smale, og både vingemuskulaturen og åremønsteret viser en unik bygning blant insektene. Vingespennet varierer mellom 2 og 18 cm. Vingene har tydelig "bølgeblikk" struktur med flere bretter, og tallrike årer. Hos vannymfer er de to vingeparene gaske like, hos libeller er bakvingene noe bredere enn forvingene. De broddlignende strukturene på bakkroppen (abdomen) er «tenger» som kun brukes under paringsspillet. Hodet domineres vanligvis av de store fasettøynene. Munndelene er kraftige og bitende. Hodet sitter på en fleksibel, tynn hals slik at det kan roteres ganske mye. Hannen har et sekundært paringsorgan langt foran på bakkroppen, sæden overførest fra kjønnsåpningen på bakkroppsspissen til dette før paringen.

Flere av øyenstikkerne er store dyr, gode flygere og dyktige jegere som fanger byttet i luften. Etter at bytte er fanget lander øyestikkeren på en passelig plass, en trestamme eller noe lignende, for å spise.

Under paring griper hannen, hunnen i nakken med tengene (vedhengene) på bakkroppen, hunnen fører sin bakkropp under hannens, nær brystet (thorax), slik at de under befruktningen danner et såkalt «parringshjul». Paringen tar fra noen sekunder til en halv time. Hos artene i underordenen Vannymfer (Zygoptera), slipper ikke hannen etter paringsakten, men fortsetter å holde hunnen over «nakken». Slik flyr de rundt i «tandem», mens hunnen legger egg, under vannoverflaten. Særlig hunnen, men noen ganger begge to, kan være under vann i lengre perioder, så lenge eggleggingen pågår.

Larvestadiene er i vann, som rovdyr, blant annet av larver av steinfluer, vårfluer og døgnfluer. Hos larvene (eller nymfen som den også kalles) danner underleppen (labium) en spesialisert fangstmaske. Den som kan skytes frem lynraskt, og er svært nyttig når larven er på jakt etter noe å spise. Larvene kan ta bytte som er større en seg selv.

Øyenstikkere har ufullstendig forvandling, overgang fra egg/larve – til det voksne, kjønnsmodne insektet går gradvis, gjennom flere nymfestadier. I det siste nymfestadiet kryper nymfen opp eller ut av vannet og fester seg til et strå eller noe lignende. Etter en «kort» tid revner nymfehuden og et voksent insekt kryper ut. Blodvæske pumpes ut i vingenes ribbenett, som «bretter» seg ut og den nye huden herder. Etter noen timer kan øyestikkeren ta sin første flytur.

Stikker øyenstikkeren?

[rediger | rediger kilde]

Det norske navnet tilsvarer det tyske «augenstecher» og refererer til folketroen om at øyenstikkere kan stikke ut øynenemennesker[trenger referanse]. Imidlertid henspiller det tyske navnet på at kroppen uten vinger ligner på et håndverktøy brukt av skomakere, for å for å lage hull (eller «øyne») i læret før sying. Også andre utenlandske navn, og lokale norske navn, henspiller på uriktige oppfatninger om at øyenstikkerne skal være farlige for mennesker. Foruten å kunne fly etter øynene for å stikke, kunne de legge egg i øret hos mennesker. I Nordland ble øyenstikkere enkelte steder kalt: «ørsnik», «ørsnegl», «ørsnell» eller «ørsnil». I Rogaland blir de enkelte steder kalt «helvedesnaver».[1] Men ikke bare er øyenstikkere fullstendig harmløse for mennesker; de er ikke engang i stand til å stikke.

Fredede arter i Norge

[rediger | rediger kilde]

Noen av de norske artene av øyenstikkere er fredet.[2] Dette fordi de har hatt stor tilbakegang, grunnet at leveområdene (habitatene) har forsvunnet. Noen arter krever helt spesielle livsbetingelser. Et eksempel er at mange små dammer (gårdsdammer, vatningsdammer) i de senere år er blitt fylt igjen.

Disse er fredet i Norge:

Systematisk inndeling

[rediger | rediger kilde]

Det er registrert 49 arter i Norge. Normerte navn og slektskap oppdatert fra Artsdatabanken august 2020.[3] Søk på eldre navn vil føre til riktig artikkel. Slektskapet mellom delgruppene skrevet i hierarkisk skrivemåte. Du kan lese mer om dette her : System (biologi) og Gruppe (biologi).

Treliste

Eldre inndelinger

[rediger | rediger kilde]
Treliste

Tidligere var de «moderne øyenstikkerne» (Anisoptera), plassert som en søstergruppe til både de «antikke øyenstikkerne» (Anisozygoptera) og vannymfene (Zygenoptera). Forskning fra 1996[4] viste at de «moderne» artene (Anisoptera) var en søstergruppe til de «antikke» (Anisozygoptera) og at begge disse er nå plassert i en ny felles delgruppe eller underorden, Epiprocta, som igjen er søstergruppe til vannymfene (Zygenoptera).

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Greve, Lita. 1995.
  2. ^ Forskrift av 21. desember 2001 om fredning av truede arter.
  3. ^ «Artsdatabankens navneliste for arter». Artsdatabanken. 28. juli 2020. Besøkt 28. juli 2020. 
  4. ^ Lohmann, H. 1996

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Lenke

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]