Ønskekvist

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ønskekvist

En ønskekvist er en Y-formet kvist eller metalltråd, som angivelig hjelper brukeren - kvistgjengeren - til å finne ting som er skjult for de vanlige sansene. Med samme forklaring blir det også brukt L-formede metalltråder, s.k. søkevinkler, eller en håndholdt pendel, s.k. Chevreul-pendel. Enkelte personer mener seg å kunne utføre søk etter ønskekvistprinsippet uten bruk av verktøy. Den tradisjonelle bruken i Norge er for å søke etter grunnvann, men ønskekvist og søkevinkler er også blitt brukt til å søke etter andre ting - malmårer, savnede og skjulte personer og gjenstander eller s.k. jordstråler. Troen på kvistgjengeres evner er svært utbredt, men bruken er kontroversiell. Vitenskapelig kontrollerte forsøk har hittil gitt negative resultater. De observerte effektene blir i stedet forklart som ideomotorisk respons.

Historie[rediger | rediger kilde]

Historien av ønskekvisten (og lignende gjenstander, bl.a. pendel, evt. brukt i kombinasjon) går helt tilbake til antikkens Hellas. Bruken av ønskekvist har variert i tid og rom og har dekket ulike områder: å avdekke gudenes vilje og planer, å spå framtiden, å peke ut den skyldige i en rettssak osv.

I middelalderen ble ønskekvisten assosiert med djevelen, selv om mange prester brukte den. På 1400-tallet lette tyske gruvearbeidere i Harz-området med ønskekvist etter malm. Mange av disse tyske gruvearbeiderne fant senere arbeid i England, og importerte dermed ønskekvisten. Engelskmennene overtok den, men introduserte etter hvert en ny måte å bruke den på: Her gjaldt det å finne vann, istedenfor malm.

Georgius Agricola utgav i 1556 sitt verk De re metallica etter 25 års studier av bergverksdrift i Böhmen og Sachsen. Han beskriver bruk av ønskekvist for å finne malmårer, men skriver at «en klok bergmann forstår «at en gaffelgrenet kjepp ikke er til noen nytte for ham». Agricola tilføyer likevel at ønskekvist av hassel er best egnet for å finne sølv, ask for å finne kobber, furu for å finne bly og tinn, og ønskekvister av jern og stål for å finne gull.[1]

I 1659 ble bruk av ønskekvist betraktet som satanisk av jesuitten Gaspar Schott. I 1701 forkastet inkvisisjonen ønskekvisten i rettssaker. Mot slutten av det 18. århundre, i Opplysningstiden, ble ønskekvisten betraktet som et helt vanlig instrument, og ikke lenger som assosiert med djevelen.

Så sent som i 1986, da 31 norske soldater ble tatt av skred i Vassdal-ulykken, brukte Det norske forsvaret søkevinkler for å lokalisere soldater som var begravet i snemassene.[2] 16 soldater omkom i ulykken.

I dag knyttes ønskekvisten mest til å finne vann, samt såkalte jordstråler.

Typer ønskekvister[rediger | rediger kilde]

En ønskekvist kan være laget av kobber, kunststoff, eller bestemte tresorter(i Norge mest hassel eller pil).

Y-formet ønskekvist
Y-formet ønskekvist

Det er hovedsakelig to typer: L-formede og Y-formede ønskekvister.

  • De L-formede består av to separate tynne metallstaver (se fig.). De holdes i de korte endene,
    L-formet ønskekvist (søkevinkel)
    én i hver hånd, med en avstand mellom hendene på ca. 30-40 cm. De må holdes slik at de lange endene peker (nesten) horisontalt og fremover – og de skal holdes slik at de lett kan dreie rundt i hånda. Når så kvistgjengeren går i terrenget med stavene pekende fremover kan han stabilisere retningen noe ved å la de lange endene peke en ørliten tanke nedover. Mens han går skal han holde blikket festet på endene av de lange stavene. Når så disse plutselig dreier slik at de krysser hverandre eller peker bort fra hverandre, er man på stedet som man lette etter (f.eks. vann).
  • Y-formet ønskekvist: består av kun én del.

Figurene viser en ønskekvist av tre, og en laget av en jerntråd. Kvistgjengeren skal holde denne typen ønskekvist med begge hender, slik at den øverste spissen eller løkka peker horisontalt fremover. Hendene skal gripe om hver sin ende, med tommelen pekende ut mot siden, slik at ønskekvisten bendes inn mot kroppen. Dermed oppstår det en spenning i gjenstanden som gjør at retningen spissen/krøllen peker i, er labil. Mens kvistgjengeren går, peker spissen/krøllen plutselig nedover (eller oppover) – da er han ved stedet han lette etter.

Visse ønskekvister er utformet slik at man kan feste noe til dem, f.eks. et stykke gull. Da er det et symbol på hva man leter etter – og ønskekvisten «bekrefter» at den har forstått signalet. Det finnes også andre varianter, f.eks. at kvistgjengeren først leter etter stedet og i neste omgang (ved å ta seg en tur over stedet igjen) ønsker å vite dybden (f.eks. i desimeter) som vannet (eller noe annet) finnes. Hvis ønskekvisten f.eks. bøyer spissen ned 8 ganger etter hverandre, betyr dette 8 dm.

Det er imidlertid ingen konsensus blant brukerne om hvordan man skal bruke instrumentet.

Påstått virkning[rediger | rediger kilde]

Den påståtte virkningen av ønskekvisten er ikke vitenskapelig bevist.

Ønskekvisten blir ofte brukt av mennesker som er opptatt av alternative betraktningsmåter. De er overbevist om at ønskekvisten virker og kan gi dem en pekepinn, fordi de tror på at det finnes en vekselvirkning mellom kvistgjengeren, ønskekvisten og den ytre verden.

Det finnes derimot mange som stiller seg skeptiske til, eller forkaster en slik virkning. De tror det ikke kan være en utvendig fysisk kraft som utøves på ønskekvisten, men at bevegelsene i ønskekvisten er forårsaket av forventningsmønstret hos personen. De viser til vitenskapelig kontrollerte tester og studier rundt ønskekvisten som alle sammen er negative.

Rolf Manne ved Universitetet i Bergen har utført en slik kontrollert test[1] som ikke levner noen tvil.

James Randis utfordring[rediger | rediger kilde]

Den amerikanske tryllekunstneren og skeptikeren James Randi har offentlig utlovet en premie på 1 million US-dollar til den som – under de testbetingelser som begge parter er enige om – kan vise en overnaturlig ferdighet. Ønskekvisttilhengerne er den gruppen som er best representert blant dem som har prøvd seg. Randi har oppigjennom årene testet hundrevis av folk som påstår at ønskekvisten virker, men ingen har bestått en slik test, og gjort seg fortjent til premien.

En typisk test i denne sammenhengen foregår slik:

Kvistgjengeren må angi hva han ønsker å finne ved hjelp av ønskekvisten. Det kan f.eks. dreie seg om gull. Det blir så satt fram 10 esker på gulvet med åpningen ned. Under én av disse eskene, vilkårlig valgt, blir det lagt en gullgjenstand (f.eks. en gullring eller gullbarre). Så skal kvistgjengeren ved hjelp av ønskekvisten, peke på esken med gullet. Første test Randi utfører er slik: både Randi og testsubjektet vet hvor gullet ligger. Under slike tester slår ønskekvisten alltid ut på riktig sted, over boksen med gullet. Men så blir testen utført som en dobbelt-blindtest: verken Randi eller testsubjektet vet hvor gullet blir lagt (det er en tredjeperson som legger gullet under en vilkårlig valgt boks).

Til nå har ingen kvistgjenger klart å bestå prøven. Testene som Randi setter opp blir alltid utført i samråd med og samtykke fra testsubjektet. Han starter alltid med en «førstetest» der den matematiske sannsynlighet for tilfeldig riktig svar ligger på 1 til 100. Ved den avgjørende testen blir dette 1 til 10 000 eller 1 til 100 000. Men fram til nå har ingen greid førstetesten.

Vitenskapelig forklaring[rediger | rediger kilde]

Den vitenskapelige forklaringen av ønskekvisten er den såkalte ideomotoriske effekten. Ideomotoriske bevegelser er ubevisste muskelbevegelser som får ønskekvisten i bevegelse. Andre ideomotoriske bevegelser er f.eks. ubevisste bevegelser i ansiktsmusklene.

Alle søkevinkler har ett felles trekk: det er ustabile konstruksjoner, som beveger seg ved den minste endring i hendene på kvistgjengeren. Både for L-formede som for Y-formede ønskekvister oppstår synlige bevegelser ved minimale og ubevisste bevegelser av underarmene. For kvistgjengeren virker det som om ønskekvisten blir beveget av en ekstern kraft, men det er han selv som ubevisst forårsaker bevegelsen. I visse tilfeller legger han nok også ubevisst merke til detaljer som kan hjelpe ham til å skjønne hvor det søkte objektet kan finnes.

Eksperimenter har vist at ønskekvistens bevegelser avhenger helt og holdent av personens forventning – når han tror at det er søkte objektet er der, vil ønskekvisten slå ut. Hvorvidt det da virkelig finnes noe, har ingenting å si. Vel er det slik at ønskekvistbrukere sannsynligvis er mer følsomme mennesker enn andre for små, nesten usynlige detaljer i omgivelsene eller kroppsspråket til tilstedeværende personer, noe som er med på å forklare tilsynelatende hell. Disse tilfellene er bare tilsynelatende suksesser, fordi ønskekvisten i dette tilfelle like godt kunne vært utelatt. Kvistgjengerne er sannsynligvis mer observante på sine omgivelser enn andre. I India vet man om vannsøkere som gjør jobben med bare hånden, og uten ønskekvist.

Såkalte jordstråler er ikke påvist vitenskapelig, like lite som teorien som ligger bak. Man antar at disse eksisterer kun i hodet på kvistgjengerne (inntil det motsatte er bevist, selvfølgelig). Geologisk forskning har påvist at vann- og gasstrømmer som skulle forårsake jordstråler, ikke finnes. Underjordiske elver forekommer riktig nok, men er svært sjeldne. Grunnvannet befinner seg i lommer, atskilt ved ugjennomtrengelige geologiske lag, og beveger seg høyst noen centimeter i året.

Å finne vann med en ønskekvist er ingen spesielt stor bragd. Geologiske undersøkelser har vist at det finnes vann under 80 til 90% av jordoverflaten. Det å peke på steder der det ikke finnes vann, ville være en helt annen prestasjon. En lett gjennomførbar utfordring til en kvistgjenger kunne jo være å be ham peke ut 5 steder uten vann på f.eks. én kvadratkilometer.

Den ideomotoriske effekten er vitenskapelig påviselig og er blitt grundig undersøkt. Den forklarer til fulle ønskekvist-fenomenet (og hvorfor det mislykkes i tester). Undersøkelser har vist at ønskekvist slår ut når brukeren blir fortalt og tror på at det f.eks. er en vannledning under jorden der han befinner seg, mens det egentlig ikke er sant.

Den ideomotoriske effekten er en spesielt sterk misvisende effekt. I James Randis mangeårige erfaring har ingen av de hundreder av ønskekvistbrukere som han har testet, begynt å tvile på ønskekvistens virkning, selv etter at testen ble totalt mislykket for dem. De fleste har en oppriktig og fast overbevisning om at deres ønskekvist blir beveget av krefter og faktorer utenfra. Det er nok derfor troen på ønskekvisten er så seiglivet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tom Segalstad: Leting etter mineralressurser, P2-akademiet bind 1
  2. ^ Rolf Manne (2005). «Ønskekvist i snøskred – psevdovitenskap i praksis?». Pseudovitenskap og Etikk, Program for anvendt etikk, Skriftserie nr. 5, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Side 45-51. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]