Åsta Holth
| Åsta Holth | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 13. feb. 1904[1] Svullrya | ||
| Død | 16. mars 1999[1] (95 år) Kongsvinger | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, skribent | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | 6 oppføringer
| ||
Åsta Holth Vestlien (født 13. februar 1904 på Svullrya i Grue i Solør, død 16. mars 1999 i Kongsvinger) var en norsk forfatter, kjent for flere romaner om folket sitt, skogfinner, som innvandret til Finnskogen.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Hun var oppvokst på finnetorpet Sør-Revholt (derav etternavnet), og ble gift med Per Vestlien, bror av forfatteren Martin Vestlien. Av utdannelse tok hun hagebruksskole og kunst- og håndverk.
Forfatterinne
[rediger | rediger kilde]Hun var tidlig aktiv skribent for teater med I Luråsen (Noregs Ungdomslag, 1929), Gurigjenta (1931), Byjåla (Noregs Boklag, 1934) og Vegen fram (Arbeiderteatret, 1935).
Hennes debut var fortellingene fra hjemplassen, Gamle bygdevegen: Finnskogfortellinger (novellesamling, Rosén forlag, 1944), etterfulgt av diktsamlingen Porkkala-fela (Aschehoug, 1946). Deretter utkom trilogien om farsslekta (Gyldendal), Paal Hendrikson Tyyskiäinen og hans kone Kerttei; Kornet og freden (1953), Steinen blømer (1963) og Kapellet (1967), også utgitt igjen som Finnskogtrilogien (2002).
Hennes morsslekt (Plate) er beskrevet i en trilogi (Gyldendal): Guldsmeden (1958), om Berendt Plate, Presten (1971) om sogneprest Johan Plate i Enebakk og Johannes (1975) om Johannes Gjedtjernet. I 1979 utga Åsta Holths sin selvbiografi Piga.
Novellesamlingen Nådens år utkom i 1982, deretter kom Fattigmanns kokebok (1985) og sivilisasjonskritikken Volva (1987). Hennes siste bok var Den blå hesten (Solør-forlaget, 2000) om kvinnefrigjøring. Flere av bøkene er oversatt, blant annet til russisk.
Politisk var Holth Vestlien medlem i Norges Kommunistiske Parti og motstander av NATO og EU. Hun var en tid president i Republikken Finnskogen. Hennes liv er beskrevet i Sven R. Gjems' Åsta i våre hjerter (Finnetunet museum/Norsk Skogfinsk museum, 2003).
Randi Brenden har skrevet en artikkel i Norsk biografisk leksikon, basert på hennes egen doktoravhandling (2004). I 1995 ble hun hedret med en byste av kunstner Skule Vaksvik.
Hun står bak dagens Finnskogsbunad.[2][3]
.jpg)
En egen permanent utstilling kalt Åsta Holth-museet ble åpnet 10. juli 2004. Ved åpningen holdt Finlands ambassadør til Norge en tale der han fremhevet Åsta Holths innsats for Finnskogen og skogfinsk kultur. Åsta Holth-museet drives av Norsk Skogfinsk Museum, og er åpent for publikum om sommeren.
Utmerkelser
[rediger | rediger kilde]- Kongens fortjenstmedalje i gull
- Sunnmørsprisen 1955, for Kornet og Freden
- Melsom-prisen 1956
- Gyldendals legat 1963
- Språklig samlings litteraturpris 1964,
- Doblougprisen 1977
- Norsk-finsk kulturpris 1992.
- Hedmark fylkeskommunes kulturpris, 1995
- Ridder av 1. klasse av Finlands løves orden, 1994[4]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ Åsta Holth Piga. Selvbiografi, Oslo 1979 side 144-45 «Eg har ikkje dikta noen bunad, eg har leita opp den som har vori,.» ... «fotografier av Nils Keyland» ... ««Spising av nävgröt och flesk» hette fotoet»
- ^ Fotografi av Nils Keyland. :Spisning av nävgröt och stekt fläsk i en värmländsk-finsk rökstuga. Grötbitarna doppas i fläskpannan, och för varje munsbit gröt bites ett stycke av fläsket, som hålles i andra handen. Bakom pannan står grötkoppen och längst bak på bordet ett svarvat träfat med mjölk att njuta till efterrätt. Digitalmuseum.se.
- ^ Landet rundt, NTBtekst 27. juli 1994.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Finlands ambassadør til Norge - tale 10. juli 2004
- (no) Åsta Holth hos Gyldendal Norsk Forlag
- Digitaliserte bøker av Holth i Nasjonalbiblioteket.