Ola Viker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ola Viker
Født 1897
Død 1972
Yrke Skribent, advokat
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Gyldendals legat

Ola Viker (født 1897 i Fluberg, død 1972) var en norsk forfatter, bonde og advokat.

Han var sønn av Harald Viker (1896–1931) og Ingeborg Louise Viker (født Schee) (1873–1961), og var den eldste av fire brødre. Som barn viste Ola Viker en musikalsk begavelse, og tok blant annet fiolintimer i hovedstaden hos konsertmester Gustav Fr. Lange.

Utdannelse og yrkeskarriere[rediger | rediger kilde]

Han tok artium på Hamar i 1916. Juridisk embetseksamen avla han i 1923. Samme år ble han ansatt som fullmektig hos overrettssakfører W.W. Valle på Odnes. I 1925 etablerte han seg som overrettssakfører med eget kontor på Dokka og praktiserte her inntil han og konen Lillemor Wang (1908–2007) overtok familiegården i 1937.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Etter et kraftig hjerteinfarkt la Ola Viker bort fiolinen og begynte i stedet "å improvisere på skrivemaskinen", som Jul Haganæs skriver i biografien Dikteren ved Dommerbordet. Et portrett av Ola Viker (Lokalhistorisk forlag Espa, 1992). I en alder av 54 år debuterte Viker i 1951 som forfatter med boken Gullskoen – en samling poetiske noveller som i store trekk omhandler livet og oppveksten på Viker, men som også beskriver den unge manns motgang og modning i studietiden i Kristiania. Deler av stoffet er ifølge forfatteren selv biografisk forankret, men det meste må allikevel sies å være fri diktning. I alle av Vikers bøker er handlingen lagt til forfatterens hjemtrakter ved Randsfjorden, og de er fulle av fargerike skildringer av folket og livet i bygda til ulike tider. Språket varierer mellom riksmål, som brukes der forfatteren forteller, dansk "kansellisprog", der det handler om det gamle rettsvesen og dets irrganger, og lokal dialekt, der vanlig folk eller andre enn embetsmennene kommer til ordet. Mange steder er stilen også poetisk og er blitt karakterisert som poetisk prosa. I så måte var Viker en sjelden blomst i tidens litterære flora. Fortellerteknikken er av og til tablåaktig, gjerne med et svevende overblikk, og kan således minne om film. Det er fra flere hold blitt gjort oppmerksom på at Vikers bøker også har påfallende likheter med musikalske stykker; Månemyra en blitt sammenlignet med en fuge, og Dommerbordet blir gjerne beskrevet som improviserte variasjoner over et tema. Inspirasjonen fra såvel musikkens som jussens verden er da også noe Viker ikke var fremmed for å bekrefte i intervjuer. Selv om Viker skrev meget om den stedlige natur og det stedlige sosiale miljø, er han langt ifra noen provinsiell forfatter: Han kan betegnes som en "hjemstavnsdikter" i den forstand at han tar utgangspunkt i det lokale, men beskriver alltid noe allmennmenneskelig. Litteraturprofessor Asbjørn Aarnes har i denne forbindelse uttalt at "Viker er ikke mer bundet av Randsfjord-traktene enn Kafka til Prag eller Olav Duun til Namdalen. Ved å tale om slektsgården taler han samtidig om det uforanderlige menneskehjertet." Aarnes har for øvrig påpekt at Vikers bøker i høy grad bærer preg av "levet liv", eller livserfaring. Viker nøt stor anseelse i sin samtid, og hans bøker ble godt mottatt og lest av mange. Han fikk glimrende anmeldelser for debuten "Gullskoen", som i utgivelsesåret kom i tre opplag. Spesielt gode kritikker høstet han imidlertid for bøkene "Månemyra", "Dommerbordet" og "Ulvegraven". I 1968 kom hans åttende og siste bok, Frostrøyk og morgenrøde. "Gullskoen" ble i anledning 100-årsjubileet for Vikers fødsel utgitt på nytt på Gyldendal, da med et etterord av Harald Bache-Wiig.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Gullskoen (Gyldendal, 1951)
  • Månemyra (Gyldendal, 1953)
  • Dommerbordet (Gyldendal, 1955)
  • Karl fortelleren (Gyldendal, 1960)
  • Ulvegraven (Gyldendal, 1961)
  • Kilden (Gyldendal, 1963)
  • Guttorm den gode (Gyldendal, 1964)
  • Frostrøyk og morgenrøde (Gyldendal, 1968)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]


Forrige mottaker:
 Bergljot Hobæk Haff 
Vinner av Gyldendals legat
delt med Åsta Holth og Arnold Eidslott

Neste mottaker:
 Aslaug Låstad Lygre
og Odd Hølaas