William Stephen Ian Whitelaw

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
William Stephen Ian Whitelaw
Født28. juni 1918[1][2][3][4]
Edinburgh
Død1. juli 1999[1][2][3][4] (81 år)
Penrith
Gravlagt Cumbria
Utdannet ved Trinity College, Winchester College
Beskjeftigelse Politiker
Parti Det konservative parti
Nasjonalitet Storbritannia, Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927)
Utmerkelser Military Cross, Tistelordenen, Order of the Companions of Honour

William Stephen Ian Whitelaw, 1. vicomte Whitelaw (født 28. juni 1918 i Edinburgh i Skottland i Storbritannia, død 1. juli 1999 i Penrith) var en britisk konservativ politiker, som hadde sittet i en lang rekke av de britiske ministerpostene. Han ble mest kjent som innenriksminister og visestatsminister.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Faren hans ble drept under den første verdenskrig, rett etter han ble født.

Whitelaw ble blant annet utdannet ved Winchester College og Trinity College i Cambridge.

Militær[rediger | rediger kilde]

Han slåss mot aksemaktene under den andre verdenskrigen, tjenestegjorde med Scots Guards og kommanderte stridsvogner i Normandie etter D-dagen i 1944.

Innen den andre verdenskrigen var over hadde han nådd graden major. Han ble tildelt medaljen Military Cross for sin innsats i Caumont i Frankrike. Et fotografi av feltmarskalk Bernard Montgomery som fester medaljen til brystet hans, ble tatt med da Whitelaw skrev sine memoarer.

Etter at den andre verdenskrig var over i Europa ble Whitelaw og hans enhet beordret til å ta del i invasjonen av Japan sammen med de amerikanske styrkene. Men Stillehavskrigen tok slutt før denne ordren kunne iverksettes. I stedet ble han sendt til Palestina for en kort stund, før hasn forlot hæren i 1946 for å kunne ta vare på eiendommer han hadde arvet fra sin bestefar.

Politiker[rediger | rediger kilde]

Han ble medlem av det britiske parlamentet for distriktet Penrith and The Border ved parlamentsvalget i 1955, og han representerte denne valgkretsen i sine nærmere 30 år i politikken. Han ble utnevnt til leder for det britiske Underhuset i 1970. Han ble også utnevnt til Det kongelige råd i januar 1967.

Etter innføring av direkte styre av Nord-Irland ble han utpekt til den første statssekretær for Nord-Irland i mars 1972 og han tjenestegjorde i dette embetet frem til november 1973. I sin tid i Nord-Irland innførte han «Special Category Status» på alle paramilitære fanger.[trenger referanse] Han forsøkte også å forhandle med den provisoriske irske republikanske hæren IRA, men disse forhandlingene mislyktes.[trenger referanse]

Etter valget i 1979 ble han utnevnt til både innenriksminister og visestatsminister i statsminister Margaret Thatchers nye regjering. Under Falklandskrigen mellom april og juni 1982 var han en av hennes nærmeste rådgivere.[trenger referanse] Derutover var han statsministerens rådgiver under valgkampen i 1983 som gav henne en valgseier større en noe annet etter annen verdenskrig.

Etter valget i 1983 ble han adlet som vicomte Whitelaw og ble en av få som har fått arvelig adelskap utenfor kongefamilien i nyere tid, selv om han ikke hadde mannlige arvinger. Han var leder av overhuset fra 1983 til 1988. Etter å ha fått et kraftig hjerneslag i desember 1987 ble Whitelaw tvunget til å trekke seg fra sine ministerposter innen det britiske parlamentet. Ridder av Tistelordenen ble han i 1990.

Han døde av naturlige årsaker 81 år gammel i 1999. Han etterlot seg sin kone Cecilia og deres fire døtre.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, William Stephen Ian Whitelaw, whitelaw-william-stephen-ian
  2. ^ a b Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, William Whitelaw, 00000012764
  3. ^ a b the peerage, 9. okt. 2017, William Stephen Ian Whitelaw, 1st and last Viscount Whitelaw, p12119.htm#i121189
  4. ^ a b Find a Grave, 9. okt. 2017, William Stephen Ian Whitelaw, 168039242

Litteratur[rediger | rediger kilde]