Varmepumpe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Varmepumping)
Hopp til: navigasjon, søk
Prinsipp-skisse for varmepumper

En varmepumpe er et anlegg som flytter varme fra et sted med en gitt temperatur til et annet med høyere temperatur. Bruksområdene er mange:

  • Matpreservering i vanlige kjøleskap og frysere
  • Nedkjøling/innfrysing i større kjøle- og fryseanlegg for hhv. kort- og langtidslagring
  • Komfortkjøling (air conditioning) i kjøretøy
  • Komfortkjøling av bygninger om sommeren, i Norge særlig kjøpesentre, kontorer, flyplassterminaler osv.
  • Oppvarming av bygninger om vinteren (varmeanlegg)
  • Oppvarming av varmt tappevann (forbruksvann)

Vanligvis blir varmepumpebegrepet brukt om et anlegg for oppvarming, dvs. at varme pumpes inn i et begrenset rom fra et ytre, ubegrenset reservoar. Men teknisk sett er også f. eks. et kjøleskap en varmepumpe, bare at det her pumpes varme ut av et begrenset avlukke. De fleste luft-til-luft-varmepumper er forøvrig også reversible slik at de både kan pumpe varme inn i en bygning om vinteren og ut av bygningen om sommeren.

Virkemåten[rediger | rediger kilde]

En varmepumpe er en maskin som fremskaffer varme på en spesielt effektiv måte. Den benytter høyverdig energi (ofte elektrisitet) til å transportere lavverdig energi. Varmepumpen benytter seg av prinsippet at et fluid blir varmere hvis trykket økes, og blir kaldere hvis trykket reduseres. Ved å komprimere og ekspandere fluidet er det dermed mulig å flytte («pumpe») varme fra en relativt kald omgivelse til et varmere behovssted.

En varmepumpe utnytter i sekvens følgende fysiske fenomener:

Forenklet figur av kretsløpet i en enkel varmepumpe: 1. Kondensator, 2. Reduksjonsventil, 3. Fordamper, 4. Kompressor

Hovedkomponentene i kretsløpet[rediger | rediger kilde]

  • En kompressor (4) suger inn kald arbeidsmediumdamp og komprimerer denne slik at temperaturen øker.
  • Den komprimerte dampen ledes inn i en kondensator (1) hvor den først avkjøles og deretter kondenserer til væske fordi arbeidsmediet er varmere enn omgivelsene og derfor avgir varme.
  • Væsken føres igjennom en reduksjonsventil (2) hvor trykket blir redusert og derigjennom også temperaturen.
  • Væske (og vanligvis noe gass) føres inn i en fordamper (3) der væskefraksjonen fordamper igjen. Væsken fordamper fordi arbeidsmediet har et lavt trykk og dermed lav temperatur. Omgivelsene er nå varmere enn mediet, og varme strømmer derfor fra omgivelsene til mediet, dvs. omgivelsene kjøles.

Direkte og indirekte anlegg[rediger | rediger kilde]

Det er alltid en fordamper (eller flere) på den kalde siden og en (kondensator (eller flere) på den varme siden av varmepumpen for henholdsvis å hente varme til og avgi varme fra arbeidsmediet i hovedkretsen. Dersom disse varmevekslerne opererer direkte på mediet som er målet for kjølingen eller oppvarmingen, kalles anlegget direkte, slik som i en «luft-til-luft»-varmepumpe. I motsatt fall sies anlegget å være indirekte, typisk «vann-til-vann»-varmepumper. Her er det en ekstra mediumkrets og en ekstra varmeveksler mellom arbeidsmediet og varmekilden og tilsvarende mot inneluften.

En «luft-til-vann»-varmepumpe anvender begge prinsipper. Varmepumpens utendørsenhet er da direkte og innendørsenheten indirekte. Dersom utedelen er indirekte, er mediet mellom fordamperen og varmekilden som oftest en lake, dvs. vann innblandet med en glykol eller et salt slik at den ikke fryser under normal drift. Dessuten vil laken ha korrosjonsdempende tilsetninger.

Vamepumpekategorier[rediger | rediger kilde]

Varmepumper kategoriseres etter hva slags medium de tar varme fra og hvilket de avgir varme til. «Luft-til-luft»-varmepumper henter varme fra ute- eller ventilasjonslufta og avgir den direkte til innelufta i en bygning. En «vann-til-vann»-varmepumpe henter varme fra sjø, innsjø, grunnvann e.l. og avgir varme i et vannbårent system i bygningen, og gjerne også varmt tappevann. «Grunnvarmepumper» er en spesialtype «vann-til-vann»-varmepumper der utedelen er indirekte mellom lake og grunnen.

Varmekilder[rediger | rediger kilde]

De avgjørende faktorene ved valg av varmekilde er pris, varmebehov, tilgjengelighet, temperatur og temperaturvariasjon i fyringssesongen, varmekapasitet, varmeledningsevne og korrosjonspotensial.

Uteluft[rediger | rediger kilde]

Uteluft er den mest brukte varmekilden i Norge. Små enheter blir stadig mer effektive og billige. De kan lett etterinstalleres og kan typisk halvere strømforbruket.[1] Dette avhenger selvsagt av mange faktorer som størrelsen på huset og hvor stor andel av bygningsoppvarmingen varmepumpen kan stå for.

Uteluft har den fordelen at den er lett tilgjengelig og gratis. Uteluft har derimot store temperaturvariasjoner over fyringssesongen. På de kaldeste dagene når man har behov for mest varme i huset, er det også mest krevende å hente varme fra utelufta. Varmepumpens ytelse reduseres betraktelig og man må i stor grad benytte seg av tilleggsvarme som vedovn, panelovner etc. På steder med høy årsmiddeltemperatur, som ved kysten, kan det derimot være fordelaktig å bruke luft-luft-varmepumpe. Utelufta har dessuten lav varmekapasitet noe som krever et stort fordamperareal. Ved utelufttemperaturer lavere enn 3°C oppstår frost og rim på fordamperen, og det er da behov for energi/varme til avriming. Støy fra vifter i fordamper og kondensator kan være et problem, men dette er blitt bedre de senere år.

Ventilasjonsluft som varmekilde kan være et godt alternativ ettersom temperaturen på ventilasjonslufta holder jevn temperatur på rundt 20°C gjennom hele vinteren dersom det ikke benyttes varmegjenvinner. Mengden tilgjengelig varme i ventilasjonslufta er riktignok begrenset og kan som regel bare bidra med en liten del av det totale romoppvarmingsbehovet.

Sjøvann[rediger | rediger kilde]

For bygninger ved Norges langstrakte kyst er tilgangen på sjøvann ofte god, og for store anlegg er sjøvann en av de mest brukte varmekildene. Minimumstemperaturen ved kysten er sjelden lavere enn 2°C. Sjøvannskollektoren for private boliger er i all hovedsak 40 mm PE-rør som ligger i en sløyfe ut i sjøen, og tilkobles ved direkte-anlegg til vann-til-vann-varmepumpens fordamper.

Det er påkrevd med vann/glykol-blanding som forhindrer isdannelse ned til ca. -12 °C i sjøvannskollektoren. Det bestrebes å opprettholde ca. 3 °C (K) temperaturdifferanse over varmeveksleren (varmepumpens fordamper) som er tilkoblet sjøvannskollektoren eller jordvarmekollektoren. Det er ikke normalt å sirkulere åpent sjøvann inn i varmepumpeanleggene, fordi da vil det bli marin begroing i varmeveksler.

Å benytte sjøvann som direkte varmekilde innebærer bedre totaløkonomi ettersom varmefaktoren til varmepumpen øker betraktelig. Det er uproblematisk å anvende en vann-til-vann-varmepumpe til det meste av varmebehovet i privatboliger, dersom varmepumpen blir dimensjonert for dette.

Har man behov for kjøling om sommeren, er sjøvann en veldig god kuldekilde, i og med at temperaturen på det aktuelle dypet holder seg rundt 12–15°C på denne tiden.

Grunnvarme[rediger | rediger kilde]

Med grunnvarme menes varme som er lagret i grunnen, enten i jord, berg eller grunnvann. I løpet av noen få meter er temperaturen tilnærmet lik gjennomsnittstemperaturen på overflaten, og variasjonene lik null. Et normalt borehull stikker 100 til 200 meter ned. Dypere enn 200 meter utføres sjelden, siden dette øker slitasjen og kostnaden på boreutstyret. Beregnet effekt ligger normalt på 25 til 40 W/m.

Borehullene utstyres med rør der det sirkuleres glykoler eller laker.

Varmeoverføringsegenskapene til materialene i grunnen er veldig viktig for hvor mye varme man kan hente ut av brønnene. Tørr jord transporterer varme dårlig og kan «ødelegge» et varmepumpeprosjekt basert på grunnvarme. Derfor er det viktig at vanninnholdet er høyt, helst full metning, fordi vann har gode varmeoverføringsegenskaper samt kan bidra med frysevarme. Borer man i fjell, bør bergarten ha høy termisk konduktivitet og/eller være porøs og inneholde mye vann. Det er eventuelt mulig å fylle på med varmeledende fyllmasse av sement og sand for å øke varmeopptaket.

Det er også mulig å hente ut grunnvarme i det øverste overflatelaget med horisontale rørslynger. Her er det spesielt viktig med godt varmeledende og fuktig materiale. Innfrysing av varmekilden er en forutsetning for god økonomi. Det vil også kunne lønne seg å regenerere varmekilden om sommeren/høsten. Slike anlegg er ikke vanlige i Norge.

Når en går til større dybder, dvs. mange hundre eller tusen meter, snakker en om geotermisk varme. Økonomisk utnyttelse av slik varme krever store anlegg.

Endring av arbeidsmedier de senere årene[rediger | rediger kilde]

Arbeidsmediet (eller kuldemediet, gassen) er det fluidet som benyttes til å transportere varme. Mediene man benytter er i gassfase ved normale trykk og temperaturer.

For rundt 50 år siden benyttet man i stor grad klorfluorkarboner (KFK), f.eks. KFK-12, ettersom disse mediene var svært stabile og uproblematiske i bruk. Etter at man oppdaget at disse gassene ved utslipp bryter ned ozonlaget, gikk man gjennom internasjonale lovereguleringer (Montrealprotokollen) over til hydroklorfluorkarboner (HKFK), senere til hydrofluorkarboner (HFK).

Både de opprinnelige kuldemediene og erstatningsmediene gir imidlertid meget store spesifikke bidrag til drivhuseffekten. De har mellom 1300 og 3800 ganger så stort GWP-verdi-potensial som karbondioksid (CO2). De naturlige kuldemediene ammoniakk, propan og CO2 har derfor fått en renessanse. Riktignok er ammoniakk svært giftig og propan er brennbart, men med de rette forholdsreglene (sikkerhetsbarrierer, ventilasjon etc.) er det mulig å kontrollere disse ulempene. CO2 er veldig krevende å benytte fordi man opererer i transkritisk område med høyt trykk (opptil 130 bar). På grunn av dette kondenserer ikke mediet, men kjøles med stor temperaturglidning. Det er derfor gunstig å benytte CO2-varmepumpe til oppvarming av tappevann, som varmes opp fra 5°C til 60-70°C.[2]

Varmepumper i Norge[rediger | rediger kilde]

Antall varmepumpeenheter solgt i Norge, 1995-2007

Installasjon av varmepumper, som dessuten kan anvendes til kjøling, har tatt av de seneste årene. Den eldste varmepumpen man kjenner i en norsk bolig, er fra 1978. I 1990-årene ble det installert om lag 1000 i året, mens det i 2006 ble satt inn 78.532. I alt er det per 23. juni 2008 installert varmepumper i 300.000 norske boliger.

Pr. år bruker norske bygg 82 TWh med energi. 33 TWh av dette, eller omtrent 25% av det totale norske el-forbruket, er strøm som går med til å varme opp byggene. En god del av dette kan lett byttes til varmepumpeoppvarming. I 2005 produserte varmepumper i Norge tilsammen 6 TWh varme. Bolig- og næringsbygg stod for 2.3 TWh hver, mens resten er varme til industri og fjernvarmeanlegg. Varmepumpene ga en energisparing på 4 TWh, hvor væske/vann-varmepumper bidro mest (omtrent 75%).[3]

Kostnader for vann-til-vann-varmepumpe[rediger | rediger kilde]

En vann-til-vann-varmepumpe består av veldig få komponenter. Anskaffelseskostnad (2013) er fra ca. 20 000 - 80 000, der de billigste varmepumpene er Kina-import. En varmepumpe har enten integrert eller ekstern bereder/gulvvarmemagasin. En varmepumpe med integrert bereder/gulvvarmemagasin har fysisk størrelse tilsvarende en vaskemasin og tørketrommen som er stablet. Det er langt mindre arbeid for rørleggeren å tilkoble en varmepumpe med integrert bereder/gulvvarmemagasin, men investeringskostnaden er langt høyere for denne varianten varmepumpe. Total installasjonskostnad for vannrør i alle gulv, rørleggerarbeid, oppkobling og driftssetting, kryper nok opp til 100.000+, avhengig av størrelsen på anlegget. I budsjettering for en enebolig med 200-250m2 gulvvarme vil 150.000 være en realistisk sluttkostnad.

Eksempel på varmepumpeprosess[rediger | rediger kilde]

Trykk-entalpi-diagram-diagram av kuldemediet HFK-134a

For å beskrive varmepumpeprosessen kan man benytte seg av et trykk-entalpi-diagram, populært kalt h-logp-diagram. Slike diagrammer viser spesifikk entalpi for kuldemedier i forhold til trykket, der trykket er logaritmisk fremstilt. Linjer for konstant temperatur (Isotermer) og tetthet (Isokorer) er ofte angitt i slike diagrammer. Punkter for tilstanden mellom hovedkomponentene blir satt inn i diagrammet for å angi energiomsetningen og trykknivåene. Man kan da se hvor mye varme per sirkulært kuldemedium (kg/s) som tas opp fra omgivelsene, hvor mye som blir avgitt og hvor mye høyverdig energi (ofte strøm) som må tilføres prosessen.

Figuren viser et trykk-entalpi-diagram av kuldemediet HFK-134a. Det er tegnet inn en prosess hvor mediet har en utetilstand på 3 bar / 0°C og en innetilstand på 17 bar / 60°C. Disse tilstandene kan f.eks. brukes til å hente varme fra sjøvann på 4°C og levere varme til et vannbårent anlegg med temperatur på 50°C.

Den krumme streken i diagrammet viser hvor fluidet skifter tilstand mellom væske og gass. Området innenfor streken viser tofase-området, hvor mediet består av både væske og gass. I dette området er temperaturen konstant for et gitt trykk (for en-komponentmedier). All tilført energi går med til å fordampe mediet og avgitt energi kommer kun fra kondensering av mediet.

Kompressortrinnet[rediger | rediger kilde]

Ved inngangen til kompressoren har kuldemediet en temperatur på 0 °C, et trykk på 3 bar og en entalpi på 400 kJ/kg. Kompressoren trykker sammen gassen (1-2) og temperaturen stiger til 95 °C og trykket til 17 bar. (Ved såkalt adiabatisk (tapsfri) kompresjon, komprimeres gassen fra 1 til 2', og temperaturen stiger bare til 65 °C.) Fluidets entalpi øker fra 400 til 470 kJ/kg, det er også den mengden elektrisitet (eksergi) per sirkulerende massestrøm (kg/s) som kreves for å drive varmepumpen.

Varmeavgivning[rediger | rediger kilde]

Kuldemediet føres så inn i kondensatoren hvor temperaturen raskt synker til 60 °C, men trykket er fortsatt 17 bar. Fluidet har da nådd kondensasjonslinjen hvor gassen starter å kondensere til væske (2-3). Fluidet avgir varme gjennom denne tilstandsendringen fra gass til væske uten å endre hverken temperatur eller trykk. Fluidet avgir varme helt til all gass er kondensert til væske (3). Entalpien til fluidet er nå 290 kJ/kg. Det betyr at fluidet har levert varme tilsvarende 180 kJ/kg til omgivelsene, representert ved qk.

Strupning[rediger | rediger kilde]

Kuldemediet er nå i veskeform, føres gjennom et filter og renner videre i væskeform til ekspansjonsventilen. Denne reduserer trykket til 3 bar (4) og fører mediet inn i varmepumpens fordamper som i hovedsak væske, men oftest med noe gass i tillegg.

Fordamping[rediger | rediger kilde]

Kuldemediet er nå kaldere enn omgivelsene og vil varmes opp. Fordi det befinner seg i tofaseområdet vil det koke eller fordampe. Det tar til seg varme uten å endre trykk eller temperatur. All tilført varme vil gå med til å omdanne væskeandelen til gass helt til fluidet består av 100% damp. På ny går mediet inn i kompressoren (1) og har da tatt til seg energi tilsvarende 110 kJ/kg, representert ved q0. Dette representerer den «gratis» energien i varmepumpeprosessen.

Vann/vann-varmepumpens fordamper[rediger | rediger kilde]

Det er ønskelig å ha 6-10 grader temperatur differanse på vannet som sirkulerer gjennom fordamperen for å få høyest mulig COP (virkningsgraden på varmepumpen). Fordamperens sirkulasjonspumpehastighet justeres for å oppnå denne temperaturdifferansen.

Effektivitet[rediger | rediger kilde]

Teoretisk effektfaktor vs. temperaturløft

Varmepumpers effektivitet angis gjerne gjennom den såkalte varmefaktoren eller COP som står for «Coefficient of Performance». Dette er forholdet mellom avgitt effekt som varme, og tilført effekt. Hvis man bruker 1 kW strøm til å drive varmepumpen og får 2,5 kW med varme ut, har den en varmefaktor på 2,5. Ved moderate temperaturløft (15-25 °C) er det vanlig med verdier på 3-4. Jo større temperaturforskjellen inne kontra ute er, jo nærmere vil denne nærme seg 1.

Teoretisk varmefaktor-maksimum for en varmepumpeprosess er gitt av Carnot-syklusen:

Her er Qo varme, gitt i Joule inn i prosessen, mens Qk er varmen som prosessen leverer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Varmepumper: Så mye sparer du» (Norsk). Teknisk Ukeblad. Besøkt 21. august 2007. 
  2. ^ «Technical Details of the CO2 cycle and circuit» (engelsk). Shecco. Besøkt 21. mai 2008. 
  3. ^ «Norsk Varmepumpeforening NOVAP» (Norsk). NOVAP. Besøkt 21. august 2009. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]