Vannbåren varme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Installasjon av vannbåren varme for å smelte snø på trikkespor.
Radiator.

Vannbåren varme er oppvarmingssystemer (eller kjølesystemer) som bruker vann som energibærer, også kalt varmebærer. Begrepet blir mest brukt til å omtale oppvarmingsmetode i bygninger, med vannbåren gulvvarme, radiatorer eller viftekonvektorer. Vannbåren varme kan også benyttes til oppvarming av gater og uteareal for snø- og isfjerning, da iblandet frostvæske.

I bygninger blir rør lagt inn i bygningskonstruksjonen, deretter varmes vann opp av en varmekilde for så å sirkulere i rørsystemet. Eksempler på varmekilder er varmepumpeløsninger, fjernvarme, solcellepaneler, elektrisitet, olje, pellets. Varmekilder kan også kombineres. Vannbårne gulvvarmesystem og vannbårne radiatorrørsystem er de vanligste metodene for bruk av vannbåren varme.

Regulering[rediger | rediger kilde]

På grunn av den store termiske massen, kan vannbårne gulvvarmesystemer og elektriske varmekabler nedstøpt i betong ha dårligere reguleringsegenskaper (stor treghet), sammenliknet med direkte elektrisk oppvarming (eksempelvis panelovner), radiator og viftekonvektorer. Dette kan imidlertid kompenseres ved at vanntemperaturen reguleres i forhold til utetemperatur, også kalt klimakompensert regulering. Sammenhengen mellom vanntemperatur og utetemperatur angis av en såkalt fyringskurve. Det benyttes mange ulike løsninger for vannbåren gulvvarme. Mange av disse har liten termisk masse, og dermed tilsvarende gode reguleringsegenskaper.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]