Vandredue

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vandredue
Nomenklatur
Ectopistes migratorius
(Linnaeus, 1766)
Populærnavn
vandredue
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenDuefugler
FamilieDuefamilien
TribusColumbini
SlektEctopistes
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

EX — Utryddet

Økologi
Habitat: terrestrisk, hekket i løvskog
Utbredelse:

Vandredue (Ectopistes migratorius) er en utdødd art i duefamilien (Columbidae) og eneste art i slekten Ectopistes, som tilhører i tribuset Columbini. Vandredua var endemisk for Nord-Amerika, øst for Rocky Mountains.[1]

Biologi[rediger | rediger kilde]

«Martha» var den siste av sitt slag. Hun døde i Cincinnati Zoo i 1914
Ectopistes migratorius

Vandredua veide cirka 255–340 g og hannen var større enn hunnen.[1] Hannen målte cirka 41 cm; hunnen cirka 35 cm.[1] Stjerten målte cirka 20 cm og hver av vingene var omtrent like lange som stjerten.[1]

Vandredue var den mest tallrike av alle fuglearter. Det har blitt estimert at bestanden varierte mellom 3 og 5 milliarder individer.[1] De første europeerne som bosatte seg i Nord-Amerika skrev ofte om de enorme flokkene av vandreduer som kunne formørke himmelen i dagevis. Som navnet antyder var vandreduen en trekkfugl, selv om trekket bare gikk mellom den sørlige og den nordlige delen av USA. De hekket i skogene i New England og Ohio. Det kunne være så mange reir i hvert tre at enkelte trær knakk sammen under vekten.

Indianerne drev en del fangst av vandredue, men dette gjorde på ingen måte innhogg i bestanden. De hvite innflytterne begynte på 1800-tallet en hemningsløs industriell fangst som i siste halvdel av 1800-tallet resulterte i en kollaps i bestanden. Duekjøttet var billig og ble hverdagsmat for befolkningen i det meste av det østlige USA. De økonomiske interessene i duefangsten hindret en forsvarlig bestandsforvaltning og kollapsen var uunngåelig. På en enkelt dag i 1896 ble en kvart million vandreduer drept, og da fantes bare ca. 15 000 igjen i det fri. De gjenværende fuglene var ikke vant til å leve så spredt. Instinktene fungerte ikke lenger og formeringen opphørte. Likevel fortsatte jakten, og den siste ville vandreduen ble skutt i Ohio i 1900. Martha, den siste vandreduen døde i 1914 i Cincinnati Zoo, Ohio.[1] Den er utstoppet og står på museum.

Den hensynsløse jakten var bare delvis årsaken til vandreduens undergang. Den andre årsaken var at store skogområder ble hugget ned og omgjort til jordbruksland. Dette reduserte vandreduens leveområder dramatisk. Likevel kunne vandreduen uten tvil ha overlevd som art hvis jakten hadde blitt innstilt på slutten av 1800-tallet. Historien om vandreduen og geirfuglen i Europa førte til en fundamental endring av Vestens syn på bestandforvaltning og jaktregulering. Det ble da tydelig for de fleste at alle arter har en tålegrense for hvor mye som kan høstes, og at dette må tas hensyn til.

Sørgeduen (Zenaida macroura) er den duearten som i dag ligner mest på vandredua, men den er fysisk mindre og skiller seg også på flere andre måter fra vandredua.[1]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g Blockstein, D. E. (2020). Passenger Pigeon (Ectopistes migratorius), version 1.0. In Birds of the World (A. F. Poole and F. B. Gill, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.paspig.01

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]