Trond Johansen (1924)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Trond Johansen
Født13. mai 1924 (95 år)
Beskjeftigelse Politiker
Parti Arbeiderpartiet
Nasjonalitet Norge

Trond Ivar Johansen (født 13. mai 1924), tidligere assisterende direktør i Forsvarets etterretningsstab, har vært en sentral skikkelse i diskusjonen om og granskningene av de hemmelige tjenestene i Norge1970-, 1980-tallet og 1990-tallet.

Han var gift med Grethe Johansen, tidligere leder for Akershus Arbeiderparti og medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre. Selv meldte han seg inn i Arbeiderpartiet i 1960 og var fra 1973 medlem av Arbeiderpartiets Sikkerhetspolitisk utvalg.

Starten[rediger | rediger kilde]

Trond Johansen vokste opp i fattige kår i Drammen og har ingen formell utdannelse.

Han begynte sitt etterretningsarbeid for XU i Drammen under 2. verdenskrig. Han er blitt karakterisert som «XUs beste agent i Drammen». Da han i 1945 kom i faresonen pga arrestasjoner i Drammensområdet, ble det spesielt nevnt i et brev fra Forsvarets Overkommandos etterretningskontor i Stockholm: «Dere må sette alt inn på at han går klar, han er nemlig den beste kilde i hele landet...vi må for enhver pris ikke miste ham».[1] Johansen dro til Sverige i mars 1945.[2]

Etter krigen ble han hentet inn i oppbyggingen av Forsvarets etterretningstjeneste. Han blir karakterisert som faglig «meget dyktig, kunnskapsrik med et bredt utsyn og en sikker politisk dømmekraft – ulik den holdningen som ellers ofte preger menneskene i de hemmelige tjenester...».[3] Han har blitt omtalt som «sjarmerende og med en egen evne til å styre samtalene dit han selv ønsker»[3], et bilde som utfylles gjennom beskrivelsen av en «iskald, om nødvendig hard og kynisk etterretningsmann som kan bruke rå makt for å nå sine mål»[3].

En ledende skikkelse i E-tjenesten[rediger | rediger kilde]

Han var leder for den seksjon i etterretningsstaben som var ansvarlig for innsamling av såkalt «menneskelig» etterretninger (humint). I hans tjenesteperiode var han underlagt følgende sjefer: Vilhelm Evang, som gikk av i 1966, Johan Berg, Reidar Torp, Sven Hauge, Fredrik Bull-Hansen, Jan Ingebrigtsen, Egil Eikanger og til sist Olav Bjerke.

Det har blitt fremsatt en rekke påstander om Trond Johansen. De er alle blitt behandlet i Lund-kommisjonen, som har konkludert på følgende måte: «Kommisjonen har ikke funnet grunnlag for påstandene». Kommisjonens leder, høyesterettsdommer Ketil Lund, karakteriserte under et møte i forbindelse med 10-års markeringen for EOS-utalget i 2006 disse påstandene som «noe tøv» og undertreket at «Trond Johansen helt siden 18-års alder, da han gikk inn i motstandsbevegelsen under krigen, hadde tjent sin nasjon som en utmerket tjenestemann» (Aftenposten 13. juni 2006). Johansen gikk av for aldersgrensen i mai 1994[4].

Listesaken[rediger | rediger kilde]

Det var i Listesaken mot blant andre Ivar Johansen i 1977 at Trond Johansens rolle i norsk etterretningshistorie første gang ble kjent for et videre publikum. Han skulle da ha forsøkt å forhindre at Ivar Johansen gikk til pressen med stoff om de hemmelige tjenestene – inkludert spionasjen i Finland. Dette initiativet mislyktes.[3].

I Arbeiderpartiet[rediger | rediger kilde]

Trond Johansen var nær venn av tidligere utenriksminister Knut Frydenlund i 30 år. De ble kjent da de begge var stasjonert i Vest-Tyskland1950-tallet. Da Trond Johansen i 1973 kom inn i Arbeiderpartiets utenrikspolitiske utvalg, ble Frydenlund samtidig den førende person i partiet når det gjaldt sikkerhetspolitikken. Johansens engasjement i Arbeiderpartiet har også avfødt kritikk innad i E-tjenesten. Lundkommisjonen sier imidlertid at ingen av de gjenlevende sjefer i E-staben «har hevdet at han har misbrukt sitt engasjement innad i tjenesten.(...)Heller ingen andre personer som har tjenestegjort i E-staben (...).»

Også tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg var en god venn av Johansen.[3]. Han har vært regnet som en «midtbanespiller» i sikkerhetspolitikken – med god avstand til fløyene, og han var heller ikke særlig aktiv i det utenrikspolitiske utvalget som han var medlem av i en årrekke[3].

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ulstein, Ragnar : Etterretningstjenesten i Norge 1940-45. 3: Nettet strammes, Oslo: Cappelen, 1992 , s. 299. Fulltekstutgave fra Nasjonalbiblioteket.
  2. ^ Sæter, Einar (1917-2010) (1995). XU: i hemmeleg teneste 1940-1945. [Oslo]: Samlaget. ISBN 8252145353. 
  3. ^ a b c d e f Alf Ole Ask og Ingolf Håkon Teigene (24. oktober 1987). «Hysjtjenestens sterke mann». Dagbladet.  artikkelforfatterne oppgir å ha benyttet et tosifret antall personer som bakgrunn for artikkelen
  4. ^ Etterretningstjenesteutvalget (1994). [Nygaard Haug-utvalgets rapport]. [Oslo]: Forsvarsdepartementet. 

Se også[rediger | rediger kilde]