Trond Johansen (1924)
| Trond Johansen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 13. mai 1924 (99 år) | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, militært personell | ||
| Parti | Arbeiderpartiet | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Trond Ivar Johansen (født 13. mai 1924), tidligere assisterende direktør i Forsvarets etterretningsstab, har vært en sentral skikkelse i diskusjonen om og granskningene av de hemmelige tjenestene i Norge på 1970-, 1980- og 1990-årene.
Han var gift med Grethe Johansen, tidligere leder for Akershus Arbeiderparti og medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre. Selv meldte han seg inn i Arbeiderpartiet i 1960 og var fra 1973 medlem av Arbeiderpartiets sikkerhetspolitisk utvalg.
Trond Johansen vokste opp i fattige kår i Drammen og har ingen formell utdannelse. Han begynte sitt etterretningsarbeid for XU i Drammen under andre verdenskrig og er blitt karakterisert som «XUs beste agent i Drammen». Da han i 1945 kom i faresonen på grunn av arrestasjoner i Drammensområdet, ble det spesielt nevnt i et brev fra Forsvarets Overkommandos etterretningskontor i Stockholm: «Dere må sette alt inn på at han går klar, han er nemlig den beste kilde i hele landet...vi må for enhver pris ikke miste ham».[1] Johansen dro til Sverige i mars 1945.[2]
Etter krigen ble han hentet inn i oppbyggingen av Forsvarets etterretningstjeneste. Han blir karakterisert som faglig «meget dyktig, kunnskapsrik med et bredt utsyn og en sikker politisk dømmekraft – ulik den holdningen som ellers ofte preger menneskene i de hemmelige tjenester...».[3] Han har blitt omtalt som «sjarmerende og med en egen evne til å styre samtalene dit han selv ønsker»,[3] et bilde som utfylles gjennom beskrivelsen av en «iskald, om nødvendig hard og kynisk etterretningsmann som kan bruke rå makt for å nå sine mål».[3]
En ledende skikkelse i E-tjenesten[rediger | rediger kilde]
Han var leder for den seksjon i etterretningsstaben som var ansvarlig for innsamling av såkalt «menneskelig» etterretninger (humint). I hans tjenesteperiode var han underlagt følgende sjefer: Vilhelm Evang, som gikk av i 1966, Johan Berg, Reidar Torp, Sven Hauge, Fredrik Bull-Hansen, Jan Ingebrigtsen, Egil Eikanger og til sist Olav Bjerke.
Det har blitt fremsatt en rekke påstander om Trond Johansen. De er alle blitt behandlet i Lund-kommisjonen, som har konkludert på følgende måte: «Kommisjonen har ikke funnet grunnlag for påstandene». Kommisjonens leder, høyesterettsdommer Ketil Lund, karakteriserte under et møte i forbindelse med 10-års markeringen for EOS-utalget i 2006 disse påstandene som «noe tøv» og undertreket at «Trond Johansen helt siden 18-års alder, da han gikk inn i motstandsbevegelsen under krigen, hadde tjent sin nasjon som en utmerket tjenestemann» (Aftenposten 13. juni 2006). Johansen gikk av for aldersgrensen i 1994.[4]
Listesaken[rediger | rediger kilde]
Det var i Listesaken mot blant andre Ivar Johansen i 1977 at Trond Johansens rolle i norsk etterretningshistorie første gang ble kjent for et videre publikum. Han skulle da ha forsøkt å forhindre at Ivar Johansen gikk til pressen med stoff om de hemmelige tjenestene – inkludert spionasjen i Finland. Dette initiativet mislyktes.[3]
Arbeiderpartiet[rediger | rediger kilde]
Trond Johansen var nær venn av tidligere utenriksminister Knut Frydenlund i 30 år. De ble kjent da de begge var stasjonert i Vest-Tyskland i 1950-årene. Da Trond Johansen i 1973 kom inn i Arbeiderpartiets utenrikspolitiske utvalg, ble Frydenlund samtidig den førende person i partiet når det gjaldt sikkerhetspolitikken. Johansens engasjement i Arbeiderpartiet har også avfødt kritikk innad i E-tjenesten. Lundkommisjonen sier imidlertid at ingen av de gjenlevende sjefer i E-staben «har hevdet at han har misbrukt sitt engasjement innad i tjenesten.(...) Heller ingen andre personer som har tjenestegjort i E-staben (...).»
Også tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg var en god venn av Johansen.[3]. Han har vært regnet som en «midtbanespiller» i sikkerhetspolitikken – med god avstand til fløyene, og han var heller ikke særlig aktiv i det utenrikspolitiske utvalget som han var medlem av i en årrekke.[3]
Utmerkelser[rediger | rediger kilde]
- Tysklandsbrigadens veteranmedalje
- Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner
- Forsvarets hederskors
- Etterretningstjenestens fortjenstmedalje
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Ulstein, Ragnar : Etterretningstjenesten i Norge 1940-45. 3: Nettet strammes, Oslo: Cappelen, 1992 , s. 299. Fulltekstutgave fra Nasjonalbiblioteket.
- ^ Sæter, Einar (1917-2010) (1995). XU: i hemmeleg teneste 1940-1945. [Oslo]: Samlaget. ISBN 8252145353.
- ^ a b c d e f Alf Ole Ask og Ingolf Håkon Teigene (24. oktober 1987). «Hysjtjenestens sterke mann». Dagbladet. artikkelforfatterne oppgir å ha benyttet et tosifret antall personer som bakgrunn for artikkelen
- ^ Etterretningstjenesteutvalget (1994). [Nygaard Haug-utvalgets rapport]. [Oslo]: Forsvarsdepartementet.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Lund-rapporten
- Olav Riste og Arnfinn Moland: "Strengt hemmelig" - Norsk etterretningstjeneste 1945-1970 - Universitetsforlaget 1997 - ISBN 82-00-12769-9