Nikolaj Vavilov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Nikolaj Vavilov
Nikolai Vavilov NYWTS.jpg
Født13. november 1887[1]
Moskva[2]
Død26. januar 1943[3][4][5][6] (55 år)
Saratov[2]
Gravlagt Voskresenskoye cemetery of Saratov
Søsken Sergej Ivanovitsj Vavilov
Utdannet ved Russian State Agricultural University
Beskjeftigelse
7 oppføringer
Botaniker[7], biolog[8], oppdagelsesreisende, genetiker[7], geograf[7], akademiker, lærer
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet, Sovjet-Russland, Sovjetunionen
Medlem av
7 oppføringer
Royal Society (1942–), Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina (1925–), Det russiske vitenskapsakademi, Sovjetunionens vitenskapsakademi, Ukrainas nasjonale vitenskapsakademi (1929–), Sovjetunionens sentrale eksekutivkomite, Den allrussiske sentrale eksekutivkomité
Utmerkelser Medal Nikolai Mikhailovich Przewalski, gullmedalje ved Utstillingen for økonomiske bedrifter, Leninprisen (1926), Foreign Member of the Royal Society

Nikolaj Ivanovitsj Vavilov (russisk: Николай Иванович Вавилов, født 25. november 1887 i Moskva, død 26. januar 1943 i fengsel i Saratov) var en fremstående russisk og sovjetisk botaniker og genetiker. Vavilov bygde opp det som i samtiden var verdens største frøbank ved sitt institutt i Sankt Petersburg.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Nikolaj Vavilov kom til verden i en kjøpmannsfamilie i Moskva, faren var en ledende ansatt ved en tekstilfabrikk. Hans storebror, Sergej, ble en berømt lege.

Faren hadde vokst opp i en fattig landsby ofte hjemsøkt av uår og matrasjonering, og Nikolaj var fra ung alder sterkt opptatt av å kunne få slutt på de hungersnøder som herjet i hjemlandet og verdens rundt."[9]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Etter sin avgangseksamen fra Moskvas jordbruksinstitutt arbeidedt han på Kontoret for anvendt botanikk og på Kontoret for mykologi og plantesykdomslære i årene 1911-1912. I 1913 og 1914 reiste han i Europa, der han studerte planters immunitet i samarbeide med den britiske biolog William Bateson som senere grunnlae den vitenskapelige genetikk.

Under arbeidet med sin teori om sentre for dyrkede planters opprinnelse ledey Vavilov en rekke botanisk-jordbrugsmessige ekspedisjoner, innsamlet frø fra alle deler av kloden og skapte verdens største samling av plantefrø i Sankt Petersburg ref>Betydningen av Vavilovs vitenskapelige ekspeditioner. PGR Newsletter 124. Bioversity International.</ref> (Leningrad) - en frøbank, som man omhyggelig vedlikeholdt selv under de 28 måneders beleiring av byen under annen verdenskrig. De sovjetiske myndigheter hadde beordret avakueringen av kunsten fra Eremitasjen, man hadde ikke evakuert de 250.000 frø, røtter og frykter som ble oppbevart der i verdens største frøbank. En gruppe vitenskapsfolk ved Vavilovinstituttet bokset opp en tistrekkelig mengde av frøene og flyttet dem ned i kjelleren, og skiftet på å beskytte dem. De som passet på, avstod standhafrig fra å spise av dem, selv om sulten herjet og at da våren 1944 kom ni av dem var døde av sult.[9]

Dessuten formulerte Vasilov «loven om de homologe serier i variasjonen».[10] Han ble medlem av Sentralkomitéen for Sovjetunionens kommunistiske parti og president for unionens geografiske selskap. Ytterligere fikk han tildelt Leninprisen.

Fengsling og død[rediger | rediger kilde]

I 1940 ble han fengslet som talsmann for «den borgerlige pseudovitenskap» under oppgjøret med Trofim Lysenkos statsanerkjente avvisning av genetikken. Vavilov hadde til å begynne både fremmet og støttet Lysenko, som kom fra bondebakgrunn og som var blitt lagt verke til for sin plantefysiologiske forskning.[11]

Han døde av lammelser, fremkalt av underernæring, i et fengsel i 1943. Hovedparten av hans genetiske samling ble fjernet av en nazistisk innsamlingskommando som var dannet i 1943, og materialet ble overført til Instituttet for Plantegenetikk, som SS hadde opprettet på slottet Lannach nær Graz i Østerrike.[12] Kommandoen var dog kun i stand til at innsamle det materiale som ble oppbevart innenfor de områder som var besatt av den tyske hær, det vil si for det meste Ukraina og Krimhalvøya. Den sentrale genbank i Leningrad (Sankt Petersburg) ble derfor ikke berørt.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Ennå i dag opprettholder Vavilovinstituttet for Planteindustri i Sankt Petersborg en av verdens største samlinger av plantegenetisk materiale (Se instituttets hjemmeside). Instituttet oppstod som Kontoret for anvendt Botanikk i 1894, men ble omorganisert i 1924 som Sovjetunionens Forskningsinstitutt for Anvendt Botanikk og Nye Avgrøder. I 1930 endret man navnet til Forskningsinstituttet for Planteindustri. Nikolaj I. Vavilov var sjef for instituttet fra 1921 til 1940. I 1968 blev det atter omdøpt på 75-årsdagen for dets grunnleggelse.

Gjennom det meste av sin karriere ble Vavilov assistert av sin visesjef, Georgij Balabajev.

Det sovjetiske vitenskapernes akademi opprettet Vavilovprisen i 1965 og Vavilovmedaljen i 1968.

Vavilov beskrev den variant av mimikry som nå bærer hans navn, Vavilovs mimikry.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Земледельческий Афганистан. (1929) (Agricultural Afghanistan)
  • Селекция как наука. (1934) (Selection as science)
  • Закон гомологических рядов в наследственной изменчивости. (1935) (The law of homology series in genetical mutability)
  • Учение о происхождении культурных растений после Дарвина. (1940) (The theory of origins of cultivated plants after Darwin)

I engelsk oversettelse[rediger | rediger kilde]

  • The Origin, Variation, Immunity and Breeding of Cultivated Plants (översatt av K. Starr Chester). 1951. Chronica Botanica 13:1–366
  • Origin and Geography of Cultivated Plants (oversatt av Doris Love). 1992. Cambridge University Press, Cambridge. ISBN 0-521-40427-4
  • Five Continents (oversatt av Doris Love). 1997. IPGRI, Rome; VIR, St. Petersburg ISBN 92-9043-302-7

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, 23. feb. 2018, https://www.britannica.com/biography/Nikolay-Ivanovich-Vavilov
  2. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Вавилов Николай Иванович, 28. sep. 2015
  3. ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Nikolay Ivanovich Vavilov, biography/Nikolay-Ivanovich-Vavilov
  4. ^ data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11939752t
  5. ^ SNAC, 9. okt. 2017, Nikolai Vavilov, w6557vzn
  6. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Вавилов Николай Иванович, 27. sep. 2015
  7. ^ a b c data.bnf.fr, 10. okt. 2015, 11939752t, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11939752t
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, 24. jun. 2015
  9. ^ a b Siebert, Charles (July 2011). «Food Ark». National Geographic. 220 (1): 122–126.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  10. ^ Popov I. Yu: Periodical systems in biology, 2002 Arkivert 14. mai 2007 hos Wayback Machine..
  11. ^ Nils Roll-Hansen: The Lysenko Effect: The Politics of Science. Humanity Books, 2005.
  12. ^ Heinz Brücher og den SS-ledede, botaniske indsamling i Rusland 1943 Arkivert 29. september 2007 hos Wayback Machine.. PGR Newsletter 129. Bioversity International.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Die Schatzhüter. In: Greenpeace Magazin / Nachrichten Nr. 5, Hamburg 1999.
  • Christian Lehmann, Dieter Mettin, Joachim Dehne: Nikolai Iwanowitsch Wawilow (1887-1943). In: Archiv für Züchtungsforschung, Bd. 17, 1987, S. 331–336.
  • E. S. Levina: Vavilov, Lysenko, Nikolai Wladimirowitsch Timofejew-Ressowski... Biologija v SSSR: Istorija i istoriografija. Airo-XX, Moskau 1995, ISBN 5-88735-005-9.
  • Igor G. Loskutov: Vavilov and his Institute. IPGR – earthprint.com, Rom 1999, ISBN 978-92-9043-412-2.
  • Shores A. Medwedjew: Der Fall Lyssenko. Eine Wissenschaft kapituliert. Peter A. Weidner (Übers. aus dem Amerikan.). Hoffmann und Campe, Hamburg 1971 ISBN 3-455-05090-5; wieder Deutscher Taschenbuchverlag, dtv, ISBN 3-423-00972-1.
  • Robin Pistorius: Scientists, plants and policits. A history of the plant genetic resources movement. International Plant Genetic Resources Institute, Rom 1997, ISBN 92-9043-308-6.
  • Mark Popovskij: N. I. Vavilov und die biologische Diskussion in der UdSSR. Osteuropa-Institut, Berlin 1977, ISBN 3-921374-11-1 (= Berichte des Osteuropa-Instituts an der Freien Universität Berlin, Medizinische Folge, Heft 116).
  • S. Reznik, Y. Vavilov: The Russian Scientist Nicolay Vavilov. In: N. I. Vavilov: Five Continents. International Plant Genetics Institute, Rom 1997.
  • Ja. G. Rokitjanskij, Juri N. Vavilov, V. A. Gončarov (Hrsg.): Sud palača. Nikolaj Vavilov v zastenkach NKVD. Biografičeskj očerk. Dokumenty. Acadmeia, Moskau 1999, ISBN 5-87444-069-0.
  • Symposium zum 100. Geburtstag von N. I. Vavilov in Gatersleben, 8. bis 10. Dezember 1987. In: Die Kulturpflanze. Mitteilungen aus dem Zentralinstitut für Genetik und Kulturpflanzenforschung Gatersleben der Akademie der Wissenschaften der DDR, Band 36. Akademie-Verlag, Berlin 1988.
  • T. Dobzhansky: N. I. Vavilov, a martyr of genetics 1887–1942. In: Journal of Heredity, 38, 1947, S. 226–232, lysvav.narod.ru (PDF; 994 kB).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]