Tokugawa-shōgunatet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
徳川幕府
Tokugawa Bakufu
'Tokugawa-shōgunatet'

Våpen
Riksvåpen

Kart over 徳川幕府  Tokugawa Bakufu

Status Tidligere land/nasjon
Hovedstad Kyoto (formelt) Edo (de facto)
Areal ~378 000 km²
Styreform Keiserdømme (formelt) Shogunat (de facto)
Offisielle språk Japansk; minoriteter som snakker ryukyuanske språk og ainu
Religion Hovedsakelig shintoisme og buddhisme
Eksisterte 16031868

Tokugawa-shōgunatet eller Edo-shōgunatet (japansk: 徳川/江戸 幕府; Tokugawa/Edo Bakufu) var det føydale regimet som styrte over Japan i Edo-perioden, da Tokugawa-klanen styrte som shoguner. Edo betegner her shōgunathovedstaden i landet, i dag kjent som Tōkyō, mens keiseren bodde i Kyōto. Tokugawa-shōgunatet var Japans tredje shōgunat, hvor shōgunen var landets virkelige hersker og keiseren bare hadde symbolsk makt.

Etablering[rediger | rediger kilde]

Etter borgerkrigene i sengoku-perioden, hadde Oda Nobunaga og hans etterfølger Toyotomi Hideyoshi i stor grad skaffet seg kontrollen over Japan i Azuchi-Momoyama-perioden. Etter slaget ved Sekigahara overtok Tokugawa Ieyasu kontrollen, og i 1603 fikk han tittelen shogun. Tradisjonelt måtte man nedstamme fra Minamoto-klanen for å kunne bli shogun.

I rangstigen under shogunen kom daimyōene, fyrstene. Fyrstedømmene var i praksis tilnærmet uavhengig og orden ble opprettholdt av krigerklassen, samuraiene. Samuraiene mistet under Tokugawa-shōgunatet sin rett til å eie land, noe som forsterket avhengigheten og lojaliteten ovenfor fyrstene. I motsetning til de tidligere shōgunatene, var Tokugawa-riket basert på et strengt klassehierarki, først opprettet av Toyotomi Hideyoshi. De fire klassens var samuraiene, fulgt av bøndene, håndverkerne og handelsmennene som laveste gruppe. Dette systemet førte til flere opprør, men ingen av dem var noen seriøs trussel mot shogunatet før midten av 1800-tallet.

Isolasjon[rediger | rediger kilde]

Ved siden av handelsmenn fra Kina og andre asiatiske områder oppdaget europeerne Japan på 1500-tallet, først portugiserne senere spanjolene. Med disse kom misjonærer, som ga kristendommen fotfeste, særlig blant bøndene. Etterhvert oppfattet daimyōene dette som trussel mot bøndenes hengivenhet til dem, og fra omtrent 1612 slo den tidligere åpenheten om til en økende undertrykkelse. Etter Shimabara-opprøret av kristne samurai mot shogunatet i 1637-38 ble kristendommen forbudt og alle utlendinger ble utvist med unntak av noen nederlandske og kinesiske handelsmenn, som måtte holde seg til den kunstige (og dermed ikke ekte japanske) øya Dejima i Nagasaki bukten. Landet var i de nærmeste 200 år bortimot komplett isolert fra resten av verden.

Slutten[rediger | rediger kilde]

Japanisk trykk fra 1854 med en fremstilling av Matthew Perrys «svarte skip»

Isolasjonen ekskluderte Japan fra utviklingen i resten av verden, særlig i Europa. Dette ble tydelig i 1853 da fire amerikanske krigsskip dampet inn i Edo havn i et typisk eksempel på kanonbåtdiplomati. Disse fire avansert skip, kalt «De svarte skip», demonstrerte klart hvor akterutseilt Japan var blitt teknologisk og kom som et sjokk på landet. Amerikanske krav om at landet måtte åpne sine havn for handel måtte man etterkomme, en stor ydmykelse. Dessuten hadde handelsmenn i lang tid vært de rikeste personer i landet, men var uten innflytelse politisk siden de stod lavest på rangstigen. Landet var derfor overmoden for en teknologisk og politisk forandring, som kom over de neste 15 år.

I 1868-69 lyktes det en allianse av daimyōer sammen med Meiji-keiseren å styrte shogunatet etter boshinkrigen, som førte til Meijirestaurasjonen. Den femtende shogunen, Tokugawa Yoshinobu, trakk seg og den keiserlige makten ble restaurert. I restaurasjonen mistet adelstanden all sin makt og dette endte dens dominans i den japanske politikken som hadde vart i 1500 år.

Shōguner[rediger | rediger kilde]

  1. Tokugawa Ieyasu (徳川家康, 1543–1616) (styrte 1603–1605)
  2. Tokugawa Hidetada (徳川秀忠, 1579–1632) (s. 1605–1623)
  3. Tokugawa Iemitsu (徳川家光, 1604–1651) (s. 1623–1651)
  4. Tokugawa Ietsuna (徳川家綱, 1641–1680) (s. 1651–1680)
  5. Tokugawa Tsunayoshi (徳川綱吉, 1646–1709) (s. 1680–1709)
  6. Tokugawa Ienobu (徳川家宣, 1662–1712) (s. 1709–1712)
  7. Tokugawa Ietsugu (徳川家継, 1709–1716) (s. 1713–1716)
  8. Tokugawa Yoshimune (徳川吉宗, 1684–1751) (s. 1716–1745)
  9. Tokugawa Ieshige (徳川家重, 1711–1761) (s. 1745–1760)
  10. Tokugawa Ieharu (徳川家治, 1737–1786) (s. 1760–1786)
  11. Tokugawa Ienari (徳川家斉, 1773–1841) (s. 1787–1837)
  12. Tokugawa Ieyoshi (徳川家慶, 1793–1853) (s. 1837–1853)
  13. Tokugawa Iesada (徳川家定, 1824–1858) (s. 1853–1858)
  14. Tokugawa Iemochi (家茂, 1846–1866) (s. 1858–1866)
  15. Tokugawa Yoshinobu (徳川慶喜, 1837–1913) (s. 1867–1868); også kjent som Keiki

Keisere[rediger | rediger kilde]