Aino (språk)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Ainu (språk))
Hopp til: navigasjon, søk
Aino
アイヌ イタㇰ Aynu itak
Brukt i Japan Japan
Tidligere også Russland Russland
Antall brukere Det var 15 brukere av språket i Japan i 1996[1]
Lingvistisk
klassifikasjon
Isolert språk
Språkkoder
ISO 639-2 ain
ISO 639-3 ain

Aino på Wiktionary
Portal: Språk

Aino[2] er et isolert språk som tales av ainoene i Japan, før også på Sakhalin i Russland. I 1996 var det var kun 15 gjenlevende morsmålsbrukere av språket, alle i Japan.[1] Den siste morsmålsbrukeren i Russland døde i 1994.[3] Det fantes minst 19 dialekter av språket. Aino er et begrenset tonespråk.

Fonologi[rediger | rediger kilde]

Aino har fem vokaler: a, i, u, e og o.[4] På Sakhalindialekten skilles det mellom korte og lange vokaler, mens på Hokkaido (Japan) finnes bare korte[5] (eller ifølge andre kilder skilles det ikke mellom korte og lange vokaler[4]). Moderne aino skiller ikke mellom stemte og ustemte konsonanter, men det ser ut som om dette skillet fantes i protoaino.[6]

Morfologi[rediger | rediger kilde]

Substantiv[rediger | rediger kilde]

I likhet med for eksempel japansk, har substantiv hverken skilnad mellom entall og flertall eller mellom bunden og ubunden. Det vil si at et ord som «cise» betyr «(et) hus», «huset», «(flere) hus» eller «husene».
Tilhørighet angis med ett av suffiksene «-V», «-hV», «VhV» (hvor V er en vokal). «Hans hus» eller «hennes hus» blir dermed «cisehe».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Ethnologues rapport for ainu
  2. ^ «Bokmålsordboka | Nynorskordboka». ordbok.uib.no. Besøkt 20. november 2016. 
  3. ^ Heinrich, Patrick (2012). The Making of Monolingual Japan: Language Ideology and Japanese Modernity (engelsk). Multilingual Matters. ISBN 9781847696564. 
  4. ^ a b Shibatani, Masayoshi (3. mai 1990). The Languages of Japan (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 9780521369183. 
  5. ^ Gordon, Matthew (7. mai 2007). Syllable Weight: Phonetics, Phonology, Typology (engelsk). Routledge. ISBN 1135922276. 
  6. ^ Tranter, Nicolas (2012). The Languages of Japan and Korea (engelsk). Routledge. ISBN 9780415462877.