Thomas Piketty

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Thomas Piketty
Piketty in Cambridge 3 crop.jpg
Thomas Piketty ved presentasjon av sin bok i Cambridge
Født 7. mai 1971 (46 år)
Clichy
Ektefelle Julia Cagé
Utdannet ved London School of Economics, École normale supérieure
Doktorgradsveileder Roger Guesnerie
Yrke samfunnsøkonom
Nasjonalitet Frankrike
Utmerkelser Yrjö Jahnsson-prisen
Prix du meilleur jeune économiste de France
CNRS' bronsemedalje
Bopel Paris
Institusjoner École des hautes études en sciences sociales
École d'économie de Paris
Område samfunnsøkonomi
Fagfelt offentlig økonomi
Forskning inntekt, formue og ulikhet
Kjent for Kapitalen i det 21. århundre

Thomas Piketty (født 7. mai 1971) er en fransk samfunnsøkonom. Han er særlig kjent for sin forskning på hvordan fordelingen av inntekt og formue har utviklet seg over tid. Piketty er ansatt ved École des hautes études en sciences sociales (EHESS) og er professor ved École d'économie de Paris. Piketty tok doktorgraden i samfunnsøkonomi som 22-åring og ble i 1993 stipendiat ved et universitet i Boston, men vendte tilbake til Paris etter bare tre års forskningsopphold.[1] Han har vært økonomisk rådgiver for det franske sosialistpartiets presidentkandidat Ségolène Royal.

Thomas Piketty reagerte negativt på matematiseringen og det teoretiske preget over amerikansk samfunnsøkonomisk vitenskap. Han fattet tidlig interesse for å tilnærme økonomifaget til de andre samfunnsvitenskapene, og bidro til å opprette en business-utdanning – Paris School of Economics – i et blandet samfunnsvitenskaplig universitetsmiljø.[trenger referanse] I Paris har Piketty særlig forsket på historisk nasjonalregnskap, fordelingsøkonomi og problemstillinger omkring økonomisk vekst. Han inngikk i en forskningsgruppe som gjennom ti år studerte økonomisk ulikhet, ledet av Samuel Bowles og Pranab Bardhan, og hvor også den norske samfunnsøkonomen Karl Ove Moene deltok.[2]. Pikettys kanskje nærmeste samarbeidspartner i forskningen har vært Emanuel Saez ved University of California, Berkeley, mens britisk forskning har hvilt på samarbeidet med Tony Atkinson ved Oxford University.[3]

Kapitalen i det 21. århundre[rediger | rediger kilde]

I 2013 utgav Piketty boka Le Capital au XXIe siècle (Kapitalen i det 21. århundre) som ved hjelp av en stor mengde historiske data ga en oversikt over inntektsulikhet i vestlige land siden omkring år 1800, særlig i Frankrike hvor kildematerialet av liknings- og arveoppgaver er omfattende og ubrutt. Analysen gir også en sammenstilling av data fra Storbritannia, og med senere tidsserier fra USA, Tyskland, Japan og Sverige. Utgivelsen innebar en popularisering av datamaterialet som Piketty og et titalls andre forskere har sammenfattet siden 2011 i World Top Incomes Database (WTID).[4] Det norske datamaterialet er sammenfattet av Rolf Aaberge ved Statistisk sentralbyrå. Boka fikk begrenset oppmerksomhet i hjemlandet, men som ble en bestselger da den året etter ble utgitt på engelsk.

I Kapitalen i det 21. århundre tar Piketty utgangspunkt i at den økonomiske veksten og inflasjonen i de tradisjonelle jordbrukssamfunnene helt fram til 1800-tallet var svært lav, i praksis mindre enn 1 prosent per år. Samtidig har avkastningen på kapital hele tiden vært høyere, gjerne 3 - 5 prosent, slik at kapitalen (formuene) har en tendens til å vokse raskere enn inntektene av arbeid og produksjon. Dette akselererte med den industrielle revolusjonen, og medførte at de private formuene nådde opp i 6-7 ganger nasjonalinntekten i både Frankrike og Storbritannia, mot 4-5 ganger nasjonalinntekten i USA. Det var denne sterke «akkumulasjonen» som også Karl Marx observerte, og den løp parallelt med en stagnasjon i prisene og tidvis tilbakegang i lønningene.[5] Med første verdenskrig og de påfølgende krisene og andre verdenskrig ble dette mønsteret radikalt brutt, veksten økte, inflasjonen ble tidvis sterk, og kapitalformuene sank til typisk 2-3 ganger BNP. Dette lave nivået på kapitalakkumulasjonen holdt seg lenge, takket være progressive skatter, nasjonalisering, inflasjon, og ulike høye engangsskatter på formue.

Piketty tilskriver denne mellomperioden når han forklarer hvorfor nordamerikanske økonomer - anført av Robert Solow, Simon Kuznets og Franco Modigliani - erklærte at økonomien tenderte mot en begrenset formuesoppbygging og stadig jevnere fordeling mellom kapital og arbeidsinntekter.[6] Derimot viser Piketty hvordan de private formuene av kapital i Europa og USA steg til det historiske toppnivået på 5-7 ganger nasjonalinntekten i løpet av om lag tretti år fra 1980 til 2010, med en tilhørende skjevere fordeling av både formue og inntekter i den vestlige verden. Mens Solow og Kuznets hadde ment at fordelingsproblemet var løst og at kapitalandelen hadde funnet sitt stabile og lave nivå parallelt med den økonomiske veksten, snudde Piketty problemstillingen på hodet ved å påpeke at veksten er gitt av knapt påvirkbare faktorer, og at det politiske fokuset må festes på fordelingen.[7]

Tendensen til rask akkumulasjon tilskrives bare i begrenset grad den kapitalvennlige politikken som eksempelvis Margaret Thatcher og Ronald Reagan igangsatte på denne tiden. Hovedårsaken til den sterke kapitalakkumulasjonen tilskriver Piketty den generelle motviljen mot kapitalbeskatning, nedgangen i den økonomiske veksten, som falt fra typisk 3–5 prosent i etterkrigstiden, til et nivå på 0–2 prosent årlig de siste førti årene. Dermed har kapitalinntektenes forsprang på arbeidsinntektene (r > g) økt, og forskjellene har blitt større. Mens Marx mente at kapitalakkumulasjonen ville fortsette uhemmet og dermed redusere avkastningen på kapital ned mot null (r = g, «profittratens fallende tendens»), peker Piketty på noen krefter som holder kapitalavkastningen oppe selv om den relative mengden kapital øker.[8] Krefter som ifølge Piketty kan motvirke de stadig økende forskjellene, er økt utdanning, innovasjon og økonomisk vekst, befolkningsvekst og innvandring, inflasjon, kapitalkontroll og skattlegging av kapital og formue. Av disse virkemidlene anbefaler Piketty en internasjonal skatt på kapital for å motvirke de ulikhetstendensene som følger av forholdet r > g.[9]

I desember 2014 arrangerte tankesmien Agenda et offentlig foredrag med Piketty i Oslo, hvor han blant annet pekte på utfordringene for den nordiske velferdsmodellen.[10][11]

Piketty ble i 2015 utnevnt til ridder av Æreslegionen,[12] men avslo å motta ordenen.[13]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Thomas Piketty, Kapitalen i det 21. århundre, 2013, Cappelen Damm 2014, side 57.
  2. ^ Karl Ove Moene, forord til: Thomas Piketty, Kapitalen i det 21. århundre, 2013, Cappelen Damm 2014, side 7.
  3. ^ Thomas Piketty, Kapitalen i det 21. århundre, 2013, Cappelen Damm 2014, side 7-8, samt Pikettys fyldige henvisninger til disse forskerne gjennom boken.
  4. ^ World Top Incomes Database - aksess via Paris Business School.
  5. ^ Thomas Piketty, Kapitalen i det 21. århundre, 2013, Cappelen Damm 2014, side 28-32.
  6. ^ Thomas Piketty, Kapitalen i det 21. århundre, 2013, Cappelen Damm 2014, side 33-37.
  7. ^ Thomas Piketty, Kapitalen i det 21. århundre, 2013, Cappelen Damm 2014, side 33-39.
  8. ^ Karl Ove Moene, forord til: Thomas Piketty, Kapitalen i det 21. århundre, 2013, Cappelen Damm 2014, side 9, samt bokens del 3.
  9. ^ Thomas Piketty, Kapitalen i det 21. århundre, 2013, Cappelen Damm 2014, side 619-643.
  10. ^ Piketty advarer Norge - Klassekampen, 13. desember 2014.
  11. ^ Veldig fornøyd vertinne - Dagens Næringsliv, 12. desember 2014.
  12. ^ Journal officiel de la République Française, 1. januar 2015. Lest 1. januar 2015.
  13. ^ «Nekter å ta imot æresbevisning», Dagens Næringsliv, 1. januar 2015. Lest 1. januar 2015.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]