Johannes Dümichen
| Johannes Dümichen | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 15. oktober 1833[1][2] Głogów | ||
| Død | 7. februar 1894[1] (60 år) Strasbourg | ||
| Utdannet ved | Humboldt-Universität zu Berlin, Universitetet i Wrocław | ||
| Beskjeftigelse | Antropolog, arkeolog, egyptolog, universitetslærer | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
Johannes Dümichen (født 15. oktober 1833 i Weißholz ved Großglogau, Schlesien, død 7. februar 1894 i Strasbourg) var en tysk egyptolog.
Innhold
Biografi[rediger | rediger kilde]
Dümichen studerte filologi og teologi i Berlin og Breslau. Etterhvert ble han elev av Karl Lepsius og Heinrich Brugsch, og egnet seg til studier av egyptiske inskripsjoner. Han reiste mye i Egypt, og publiserte resultatene sine i mange viktige bøker.
Dümichen ble sendt av den prøyssiske regjeringen for å utforske nildalen i 1862 og 1868. Han ledsaget også den prøyssiske kronprinsen til Egypt ved åpningen av Suezkanalen. I 1872 ble han utnevnt til professor i egyptologi i Strasbourg[3], hvor et nytt professorat var opprettet for å konkurrere med det berømte professoratet ved Collège de France.[4]
Verk[rediger | rediger kilde]
Verdien av hans arbeid består ikke bare i mengdene av materiale som han samlet, men også i framgangen han hadde med håndtere de mange problemstillingene som inskripsjonene bød på.
- 1865 – Bauurkunde des Tempels von Dendera
- 1865-1885 – Geographische Inschriften altägyptischer Denkmähler (4 bind)
- 1866 – Altägyptische Kalenderinschriften
- 1867 – Altägypt. Tempelinschriften (2 bind)
- 1867-1869 – Historische Inschriften altägypt. Denkmäler (2 bind)
- 1878 – Baugeschichte und Beschreibung
- 1881 – Die kalendarischen Opferfestlisten von Medinet-Habu
- 1878-1883 – Geschichte des alten Aegypten
- 1884-1894 – Der Grabpalast des Patuamenap in der thebanischen Nekropolis
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
- ^ data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12967210s
- ^ Institut d'égyptologie Arkivert 21. juli 2011 hos Wayback Machine. hos unistra.fr
- ^ Fr. COLIN, « Comment la création d’une ‘bibliothèque de papyrus’ à Strasbourg compensa la perte des manuscrits précieux brûlés dans le siège de 1870 », La revue de la BNU, 2, 2010, s. 24-47.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
|
