Hopp til innhold

Thin Lizzy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Thin Lizzy
Thin Lizzy på Chateau Neuf i Oslo 8. august 1977
Foto: Helge Øverås
OpphavIrlands flagg Dublin, Irland
Periode1969–1984
1996–
Musikalsk karriere
SjangerHardrock
Heavy metal
Aktive år1969, 1996–1984, 2010
PlateselskapDeram
InnflytelseDeep Purple, Led Zeppelin, Bob Dylan, The Rolling Stones, Van Morrison, Jeff Beck, The Small Faces, Jimi Hendrix, The Who, Cream, The Yardbirds, Wishbone Ash, Slade, The Allman Brothers Band
Nettstedthin-lizzy.info
IMDbIMDb
Medlemmer
Ricky Warwick
Scott Gorham
Brian Downey
Vivian Campbell
Darren Wharton
Marco Mendoza
Tidligere medlemmer
Phil Lynott (avdød)
Brian Downey
Eric Bell
Brian Robertson
Gary Moore (avdød)
Snowy White
Darren Wharton
Randy Gregg
Michael Lee
Thin Lizzy på Commons
Thin Lizzy 1974, Brian Downey, Phil Lynott og Gary Moore

Thin Lizzy er et hardrock-/heavy metal-band som ble grunnlagt i Dublin på slutten av 1960-tallet. Frontfiguren i Thin Lizzy var bassisten og sangeren Phil Lynott.

Den første smaken på suksess fikk bandet i 1973, da singelen med den gamle irske folkesangen «Whiskey in the Jar» ble utgitt. Fighting (1975) ble bandets første suksessalbum, men det var med albumet Jailbreak (1976) at det skikkelige gjennombruddet kom, mye takket være singelen «The Boys Are Back in Town».

På slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet hadde Thin Lizzy en solid tilhengerskare, men de slet med å komme seg skikkelig inn på det kommersielle markedet. Etter at bandet ble oppløst på midten av 1980-tallet, begynte Lynott for seg selv, men døde i 1986 av organsvikt etter årevis med alkohol- og narkotikamisbruk.

Bandet fant sammen igjen uten ham i 1996 og dro på en Europaturné i tillegg til at de har gitt ut to konsertalbum.

I dag blir Thin Lizzy husket som et av de første hardrockbandene som benyttet seg av "doble gitarharmonier" – en teknikk som senere er blitt raffinert av bl.a. Judas Priest og Iron Maiden.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Starten (1969–1974)

[rediger | rediger kilde]

Thin Lizzy ble dannet i desember 1969 i Dublin, Irland, da gitarist Eric Bell møtte organisten Eric Wrixon på en pub. Begge hadde tidligere spilt i bandet Them, som ble frontet av Van Morrison. Samme kveld så de to bandet Orphanage, med sangeren Phil Lynott og trommeslageren Brian Downey. Bell og Wrixon overtalte deretter Lynott og Downey til å danne et band sammen.[1]

Sommeren 1970 ga gruppen ut debutsingelen «The Farmer» gjennom EMI, med B-siden «I Need You» skrevet av John D'ardis, som eide Trend Studios der sangene ble spilt inn. Før singelen ble utgitt, forlot imidlertid Wrixon bandet. Sent i 1970 signerte gruppen en kontrakt med plateselskapet Decca, og i januar 1971 dro bandet til London for å begynne å spille inn et debutalbum. Kort tid etter flyttet gruppen permanent til London. 30. april 1971 ble albumet Thin Lizzy utgitt. Albumet solgte relativt bra, men klarte ikke å komme inn på noen av hitlistene, til tross for at det fikk noe spilletid på radio av blant andre John Peel. Samme år ga de ut EP-en New Day, som ikke var noen stor salgssuksess. Til tross for dette gikk Decca med på å finansiere gruppens oppfølger til debutalbumet. I 1972 ble albumet Shades of a Blue Orphanage utgitt, men i likhet med det forrige albumet klarte ikke albumet å komme inn på noen av hitlistene. Midt i 1972 ble gruppen bedt om å spille inn et album med Deep Purple coverlåter. Albumet ble utgitt i januar 1973 under navnet Funky Junction med tittelen Funky Junction Play a Tribute to Deep Purple. Vokal stod Benny White for og keyboard var det Dave Lennox som spilte, begge fra det irske bandet Elmer Fudd. De øvde to -tre timer og spilte inn albumet på en dag. Albumet inneholdt ikke bare Deep Purple låter, og Thin Lizzy ble ikke nevnt noe sted på albumet, men på nyere utgaver er det oppgitt hvem som spiller.[2][3][4]

Sent i 1972 turnerte gruppen i Storbritannia med det britiske rockebandet Slade og den amerikanske sangeren Suzi Quatro. Decca ga ut en versjon som Thin Lizzy hadde spilt inn av den tradisjonell irsk sang «Whiskey in the Jar» som singel. Thin Lizzy likte ikke dette da de følte at sangen ikke representerte bandets stil. Men sangen toppet hitlistene i Irland og nådde nummer seks på den britiske singellisten. Dette gjorde at gruppen kunne være med i Top of the Pops, og sangen kom også inn på flere andre hitlister rundt om i Europa. Den neste singelen, «Randolph's Tango», floppet imidlertid og kom bare inn på singellistene i Irland. Gruppens tredje studioalbum ble utgitt i 1973. I likhet med forgjengeren klarte heller ikke Vagabonds of the Western World å komme inn på noen albumlister, og albumets singel, «The Rocker», nådde bare nummer elleve i Irland.[3][5][6]

Eric Bell kastet gitar en sin opp i luften midt i konserten, dyttet forsterkerne inn i publikum og stormet av scenen når bandet spilte i Belfast på nyttårsaften 1973. Han har sener uttalt at han måtte dra fordi han ikke egentlig å takle livsstilen og de fleste tingene som var tilgjengelige for han. For å fullføre gruppens turne tilkalte de Gary Moore.[1][2]

Den klassiske æraen (1974–1978)

[rediger | rediger kilde]

Moore var midlertidig gitarist i gruppa og var med til i april 1974. To andre midlertidige gitarister var innom etter Moore, Andy Gee og John Cann. Ingen av dem ble sett på som permanente medlemmer, ettersom Gee hadde kontrakt med et annet plateselskap, og Lynott og Cann ikke kom så godt overens personlig. Bandet turnerte i Tyskland, en turne som ble avsluttet tidligere enn planlagt. Downey forlot bandet på dette tidspunktet, men kom tilbake etter at Lynott ba ham om det. Kontrakten med Decca utløpe og på denne tiden. Lynott og Downey søkte nå nye medlemmer til gruppen og fant til slutt den syttenårige gitaristene Brian Robertson og amerikaneren Scott Gorham. Gruppen forlot det meste av bandets eldre materiale da de spilte live og fikk en ny kontrakt, denne gangen med Phonogram. Med det nye plateselskapet og gruppens nye besetning ble Thin Lizzys fjerde studioalbum spilt inn. Nightlife ble utgitt i november 1974, men klarte ikke å komme inn på noen albumlister selv om albumet inneholder spor som i ettertid har blitt meget kjente som «Showdown», «Sha La La», «Nightlife» og ikke minst «Still in Love With You» hvor Lynott synger duett med Frankie Miller og Gary Moore spiller gitar. Moore hadde spille inn tre slåter med bandet, inkludert «Still in Love With You», når han midlertidig var med i gruppen.[2][5]

Thin Lizzy 1977, Brian Robertson, Phil Lynott og Scott Gorham

Tidlig i 1975 turnerte Thin Lizzy i USA for første gang, og var oppvarmingsband for Bob Seger og Bachman-Turner Overdrive. Da Bachman-Turner Overdrive turnerte i Europa senere samme år, var Thin Lizzy også oppvarmingsband. Etter turneen spilte gruppen inn albumet Fighting, som nådde nummer 60 på den britiske albumlisten. Albumet, som åpnet med en coverversjon av Seegers «Rosalie», viste frem Thin Lizzys signaturlyd av "tvillinggitar" for første gang, spesielt på «Wild One» og soloene fra begge gitaristene på «Suicide». De turnerte også på egen hånd og deres første konsert i Norge var på Chateau Neuf i Oslo 26. oktober 1975. Etter å ha turnert i 1975 med band som Status Quo, begynte gruppen å spille inn sitt sjette studioalbum, som skulle vise seg å bli deres gjennombrudd. Jailbreak ble utgitt i 1976, og sangen «The Boys Are Back in Town» ble utgitt som singel samme år. Albumet nådde nummer ti på UK Albums Chart, mens singelen nådde nummer åtte på Singles Chart. I USA nådde albumet nummer atten, og ble dermed gruppens første album som kom inn på Billboard-listene. Bandets gitarlyd var nå fullt utviklet på Jailbreak og var tilstede gjennom hele albumet, spesielt på hitsingelen og andre sanger som «Emerald», «Warriors» og «Cowboy Song».[1][3]

Den påfølgende singelen «Jailbreak» nådde også gode plasseringer på hitlister verden over. Bandet turnerte deretter i USA med blant annet Aerosmith, Rush og REO Speedwagon. En ny turne i USA var planlagt til juni 1976, denne gangen med Rainbow, men turneen ble avlyst for Thin Lizzy da Lynott fikk hepatitt. Mens Lynott var syk, skrev han mesteparten av materialet til det neste albumet, Johnny the Fox. Albumet ble spilt inn i august 1976, og situasjonen mellom Lynott og Robertson begynte å bli mer anspent på dette tidspunktet. De var også uenige om «Don't Believe a Word» som Lynott hadde skrevet som en langsom blues, men Robertson mente skulle gå raskere, Downey utviklet en raskere shuffle-rytme og Robertson komponerte det kjente gitarriffet. «Don't Believe a Word» ble senere en hit.[1][2]

I desember 1976 avlyste bandet nok en turne i USA. Brian Robertson skadet hånden sin i en slåsskamp dagen før flyet skulle gå. Robertson hevdet, i motsetning til rapporter fra den gang, at han ikke var full og bare hadde gått til The Speakeasy Club i London for å spise. Lynott var rasende og erstattet Robertson med Gary Moore på en USA-turne fra januar til mars 1977, denne gangen sammen med Queen. Turneen var en suksess, og Lynott ville at Moore skulle bli i gruppen, men Moore returnerte til sitt daværende band Colossuem II. I mai 1977 fløy gruppen til Vancouver i Canada for å spille inn sitt åttende studioalbum, Bad Reputation. Innspillingen startet uten Robertson, med Gorham som spilte gitar på alle sporene. En måned senere ble Robertson med på øktene med egne ord som "studiomusiker" og, med Lynotts ord "som gjest". Robertson spilte inn gitarsoloer på tre sanger, i tillegg til å spille backinggitar og keyboard, og var offisielt tilbake i bandet i juli samme år. Albumet nådde fjerdeplass på UK Albums Chart og de hadde også en hit med sangen «Dancing in the Moonlight». Samme år var Thin Lizzy hovedattraksjonen på Reading Festival og de var nok en gang på Chateau Neuf i Oslo.[1][2][5]

I 1978 ga bandet ut konsertalbumet Live and Dangerous. Det er imidlertid mange ulike meninger om hvor mye av albumet som faktisk ble spilt inn live. Produsent Tony Visconti hevdet at det eneste som var live var trommene og publikum, en påstand som Robertson benektet og hevdet at han hadde nektet å spille inn en gitarsolo på nytt da Lynott ba om det, og at de eneste overdubningene var refrengene og noen av Gorhams gitarpartier. Albumet ble en stor suksess og nådde andreplass på de britiske albumlistene. Albumet ble rangert som det beste konsertalbumet gjennom tidene av magasinet Classic Rock i 2004, og det har dukket opp i flere lister over tidenes beste konsertalbum. For eksempel ble det nummer en på NME's liste «50 Greatest Live Albums of All Time» i 2011, nummer en på «The Greatest Live Album Of All Time» fra Planet Rock og nummer førtiseks i Rolling Stones' liste «50 Greatest Live Albums of All Time» i 2015. Etter en konsert på Ibiza i 1978 ble Robertson sparket for godt, uenighetene med Lynott hadde eskalert til et ennå høyere nivå. Robertson dannet snart Wild Horses med Jimmy Bain. Litt over tre uker senere annonserte gruppen at Gary Moore hadde blitt bandets faste gitarist.[3][5][7][8][9][10]

Senere år og brudd (1978–1983)

[rediger | rediger kilde]
Phil Lynott med Thin Lizzy i Oslo i 1980

I 1978 startet gruppen å turnere i USA, Australia og New Zealand. Brian Downey ble imidlertid ikke med på disse turneene da han hadde fått lungebetennelse, han ble midlertidig erstattet av den amerikanske trommeslageren Mark Nauseef. Fra desember 1978 til februar 1979 spilte gruppen inn albumet Black Rose: A Rock Legend i Paris og London. Gorham og Lynotts narkotikabruk var svært høy på denne tiden, og Lynott skrev om dette i sangen «Got to Give It Up». Albumet ble avsluttet med «Róisín Dubh (Black Rose): A Rock Legend», en syv minutter lang medley med tradisjonelle irske sanger. Albumet nådde andreplass i Storbritannia, og singlene «Waiting for an Alibi», «Do Anything You Want To» og «Sarah» (skrevet til Lynotts nyfødte datter) gjorde også gode plasseringer over hele verden.[3]

I juli 1979 forlot Moore Thin Lizzy midt i en USA-turne. Flere år senere sa Moore at han ikke angret på at han forlot gruppen: "Jeg gjorde det kanskje feil. Jeg antar at jeg kunne ha gjort det annerledes. Men jeg måtte dra". Deretter gjenopptok han solokarrieren og ga ut flere suksessrike album. Midge Ure ble tilkalt som en midlertidig erstatter. Ure hadde planlagt å bli med i Ultravox, men hadde skrevet sangen «Get Out of Here» med Lynott på Black Rose: A Rock Legend, og gikk med på å hjelpe bandet med å fullføre turneen. Før gruppen startet en turné i Japan i 1979, hentet Lynott inn en annen gitarist, Dave Flett, tidligere fra Manfred Mann's Earth Band, slik at Ure kunne spille keyboard på noen sanger. Turneen var en suksess, men Thin Lizzy hadde nå to midlertidige medlemmer, og Lynott brukte mye av tiden sin på å produsere album for andre band mens han også jobbet med sitt første soloalbum, Solo in Soho. Dave Flett hadde håpet å bli gruppens faste gitarist, men Lynott valgte Snowy White, som tidligere hadde spilt med Pink Floyd og Peter Green. Midge Ure forble bandets midlertidige keyboardist gjennom begynnelsen av 1980-tallet, men ble erstattet i april 1980 av Darren Wharton kort tid etter at White ble med. Wharton var 17 år på den tiden og ble bare ansatt som et midlertidig medlem. Denne nye besetningen i bandet fullførte innspillingen av gruppens tiende studioalbum, Chinatown, som ble utgitt i oktober 1980. Albumet nådde syvendeplass på UK Albums Chart, og genererte to hitsingler: «Killer on the Loose» og «Chinatown». De var tilbake i Oslo på Chateau Neuf både 7. mai 1979 og 22. april 1980. Sent i 1980 la bandet ut på det som skulle bli deres siste turne i USA.[1][2][3][7][11]

Thin Lizzy 1983, John Sykes, Phil Lynott og Scott Gorham

Tidlig i 1981 begynte Lynott å jobbe med sitt andre soloalbum, igjen med medlemmer av Thin Lizzy. I samme periode jobbet gruppen med en oppfølger til Chinatown, noe som medførte at medlemmene ikke alltid var sikre på hvilket album de jobbet med. Bandet fortsatte med å spille konserter og de var hovedattraksjonen på den historiske første konserten på Slane Castle, 16. august 1981, med Kirsty McColl, Hazel O'Connor og U2 som oppvarmingsband. Det ellevte studioalbumet, Renegade, ble fullført og utgitt i november 1981. Albumet ble ikke noen stor salgssuksess, og nådde henholdsvis nummer 38 og 157 i Storbritannia og USA. I ettertid er albumet regnet som et solid Thin Lizzy album uten de store høydepunkter, men også uten de store nedturene. Det var ikke noe bilde av Wharton på baksiden av omslaget selv om han hadde blitt et permanent medlem av gruppen. Begynnelsen av 1982 ble ødelagt for Thin Lizzy da Downey og Gorham ikke kunne være med på grunn av personlige problemer. Downey hadde blitt overfalt på en nattklubb i Danmark, og Gorham hadde et narkotikaproblem. Downey gikk glipp av fem konserter som følge av dette, og ble erstattet på tre av disse av Mark Nauseef og de to andre av Mike Mesbur fra The Lookalikes. Thin Lizzy hadde besøkt Drammenshallen i 1981 og var tilbake der 11. februar 1982. I mars samme år kollapset Gorham og ble sendt hjem fra den pågående turneen. Seks konserter ble avlyst og åtte konserter ble fremført uten Gorham, en av dem var Nidarøhallen. I 1982 ga Lynott også ut sitt andre soloalbum, The Philip Lynott Album, og la ut på en soloturne. Lynott hadde giftet seg i 1980, og i juli samme år ble hans andre datter Cathleen født. En av sangene på soloalbumet var skrevet til datteren.[1][5][2][3][12]

I august 1982 forlot Snowy White gruppen, lei av Lynotts narkotikabruk og følte at han ikke passet inn i bandet. Gruppens manager, Chris O'Donnell, forlot også bandet på dette tidspunktet, "Et band som en gang var strålende, ble til dritt rett foran øynene mine".

John Sykes ble bandets nye gitarist og albumet, Thunder and Lightning ble utgitt i mars 1983 og var en mye større suksess enn gruppens forrige album. I Storbritannia nådde albumet nummer fire. Albumets musikalske stil beveget seg mer mot heavy metal. Turneen som fulgte skulle bli bandets siste. Lynott var ikke sikker på om dette var slutten for bandet, Sykes ville fortsette, men Gorham hadde fått nok. Turneen var en suksess, og noen konserter ble spilt inn for å gi ut et livealbum. Albumet, Life, ble utgitt i oktober 1983 og inneholdt også et eldre opptak av «Renegade» med White. Turneen fortsatte, og to singler til ble utgitt, hvorav den siste, «The Sun Goes Down», bare nådde nummer 52 i Storbritannia. Lynott hadde en kort soloturne og etter det holdt Thin Lizzy fire konserter hvorav den siste var på Monsters of Rock den 4 september 1983 i Nürnberg, Tyskland.[2][3]

Hyllester og prosjekter etter Thin Lizzy (1983–1994)

[rediger | rediger kilde]

Før 1983 var over, dannet Lynott et nytt band, Grand Slam. Gruppen fikk imidlertid aldri platekontrakt og ble oppløst tidlig i 1985. Sykes og Downey ble først enige om å bli med i gruppen, men Sykes begynte i stedet å spille med Whitesnake, og Downey angret. Lynott fokuserte deretter mer på solokarrieren sin og i 1985 ble han med Moore på hans hitsingelen «Out in the Fields», som nådde femteplass på den britiske singellisten. Lynotts soloprosjekt mislyktes, og hans siste singel, «Nineteen», nådde bare nummer 76 i Storbritannia. Lynott planla et tredje soloalbum, men ble akutt syk ved juletider i 1985 og døde kort tid etter på nyåret 1986. Grunnen var organsvikt etter årevis med alkohol- og narkotikamisbruk. Han ble 36 år gammel.[1][2][6][13]

17. mai 1986 ble den 14 timers lange veldedighetskonserten Self Aid, med formål å rette oppmerksomheten mot den høye arbeidsledigheten i Irland på den tiden, holdt på RDS Arena i Dublin. Det var en lang rekke kjente irske artister med på arrangementet. Det ble gitt hyllest til Phil Lynott, som hadde dødd bare fire måneder tidligere, inkludert en opptreden av Thin Lizzy med en besetning bestående av Moore, Downey, Gorham, Wharton og Bob Daisley på bass. Bob Geldof og Moore sto for mesteparten av vokalen.[2]

Et samlealbum, The Best Of - Phil Lynott And Thin Lizzy - Soldier Of Fortune, ble utgitt i 1987, og samme år ble den første "Vibe for Philo" avholdt, en hyllestkonsert som siden har blitt holdt årlig i Dublin på årsdagen for Lynotts død.[14]

De gjenværende medlemmene av Thin Lizzy jobbet ikke sammen før innspillingen av singelen «Dedication» i oktober 1990, da en gammel demo ble omarbeidet til en ferdig sang til femårsdagen for Lynotts død. De brukte Lynotts vokal og bass fra en gammel demo og spilte inn nye backingspor. Demoen stammer fra Grnd aSlam-perioden og ble skrevet med gitarist Laurence Archer. Downey og Gorham er med på sangen, og Gary Moore var opprinnelig ment å jobbe med den, men ble ikke med. Sangen ble utgitt og nådde nummer 35 i Storbritannia, og ble også inkludert på samlealbumet Dedication: The Very Best of Thin Lizzy i 1991. Flere mindre gjenforeningsprosjekter fulgte. I 1991 turnerte Downey og Robertson med Bobby Tech på vokal, Doish Naigle (som var medlem av Grand Slam) på gitar og Doug Brockie på bass. De turnerte under navnet «An Evening of Thin Lizzy» i Irland. I august 1994 ga Downey, Bell, Robertson og Wharton en hyllestkonsert i Wolverhampton sammen med tre hyllestband. Samme år ble en ny versjon av Thin Lizzy dannet av John Sykes, som nå også sang, med Downey, Gorham, Wharton og Marco Mendoza på bass. Turneen ble markedsført som en hyllest til Phil Lynott. Denne besetningen spilte også på "Vibe for Philo" 4. januar 1996 med en rekke gjesteartister, inkludert: Eric Bell, Midge Ure, Henry Rollins, Therapy?, Joe Elliott og Rick Savage.[2][3][5]

I 2005, i forbindelse med avdukingen av en statue av Phil Lynott, ble det holdt en hyllestkonsert i Dublin, organisert av Gary Moore. Andre tidligere bandmedlemmer som deltok i konserten var Downey, Bell, Gorham og Robertson. Konserten ble filmet og utgitt på DVD under tittelen Gary Moore & Friends, One Night in Dublin, A Tribute to Phil Lynott.[15]

Thin Lizzy uten Lynott (1996–nåtid)

[rediger | rediger kilde]

John Sykes Thin Lizzy

[rediger | rediger kilde]

I 1996 bestemte John Sykes seg for å starte opp igjen Thin Lizzy og presenterte det nye bandet som en hyllest til Phil Lynotts liv og arbeid. I Lynotts fravær bestemte han seg for å ta på seg rollen som vokalist selv, og overtalte Scott Gorham, Brian Downey og Darren Wharton til å returnere til gruppen. Marco Mendoza fortsatte i Lynotts rolle som bassist. De ble kritisert for å bruke navnet Thin Lizzy uten Lynott, men bandet fremførte bare gamle Thin Lizzy-sanger og skrev ikke nytt materiale. I 1997 overtok Tommy Aldridge trommene etter Brian Downey, denne Thin Lizzy-besetningen forble stabil frem til 2000. På sine turneer i denne perioden besøkte de Rockefeller Music Hall 15. desember 1999, 15. oktober 2000 og 27. oktober 2000. Med den nåværende besetningen spilte bandet også spilte inn konsertbumet One Night Only. Bandet fortsatte å turnere i USA og spilte på klubber tidlig i 2001, og da hadde Wharton allerede forlatt gruppen. 6. mai 2003 var de tilbake i Rockefeller Music Hall, men mellom 2000 og 2003 turnerte Mendoza med Ted Nugent, og deretter med Whitesnake i 2004. Sykes ga ut to soloalbum i perioden mellom 2002 og 2003, mens Gorham jobbet med bandet sitt 21 Guns. Wharton sa senere at Thin Lizzy ville ha vært bedre egnet om de hadde spilt færre konserter på større arenaer. Han følte også at det å spille keyboard bak Gorham og Sykes ikke var tilfredsstillende nok etter erfaringen med å lede sitt eget band Dare. Sykes kunngjorde at alle tidligere bandmedlemmer var velkomne til å spille med Thin Lizzy når som helst.[1][16][17][18]

I 2004 ble bandet gjenforent, denne gangen bestående av: Sykes, Gorham, bassist Randy Gregg og trommeslager Michael. De turnerte i Nord-Amerika om vinteren og deretter om sommeren som support for Deep Purple. Denne besetningen viste seg imidlertid å være relativt midlertidig, ettersom Mendoza kom tilbake i 2005, og Aldridge kom tilbake i 2007. Det var ingen planer om et nytt album, men Thin Lizzy fortsatte å turnere. Sent i 2007 hadde Mendoza blitt erstattet av Francesco DiCosmo. Sykes uttalte at Thin Lizzy nå var "mer en hyllestband" og at det ville være galt å spille inn nytt materiale under det navnet. Han la til at bandmedlemmene kunne spille inn noe sammen, men ikke som Thin Lizzy. Gruppen turnerte også i denne perioden å opptrådde på Stevneplassen i Skien og Vardhallen Haugesund i 2006, Rockefeller Music Hall i Oslo og USF Verftet i Bergen i 2007, Classic Rock Festival i Sandnes, Union Scene i Drammen og Torvet i Trondheim i 2008. Sent i juni 2009 skulle gruppen, sammen med The Answer, være oppvarmingsband for AC/DC i England, Irland og Skottland. Aldridge brakk kragebeinet i en ulykke så Thin Lizzy ble tvunget til å avlyse. Det ble også annonsert at Sykes hadde forlatt Thin Lizzy og at alle konserter for resten av 2009 var avlyst eller utsatt. Sykes døde av kreft 20. januar 2025 i en alder av 65 år.[1][19][20][21][22]

Ricky Warwick og Black Star Riders

[rediger | rediger kilde]

I 2009 begynte Scott Gorham å jobbe med en ny versjon av Thin Lizzy, og i 2010 fikk bandet besetningen med den opprinnelige trommeslageren Brian Downey, keyboardisten Darren Wharton og bassisten Marco Mendoza, sammen med gitaristen Vivian Campbell fra Def Leppard og vokalisten Ricky Warwick fra bandet The Almighty. Med denne besetningen turnerte bandet i Storbritamia og i resten av Europa. Vivian Campbell forlot Thin Lizzy i 2011 for å bli med i Def Leppard igjen. Han ble erstattet av Guns N' Roses gitarist Richard Fortus, men når Fortus dro på turne med Guns N' Roses ble han erstattet av Damon Johnson fra Alice Coopers band.[23][24]

I 2011 sa Gorham til Billboard at Thin Lizzy kanskje ville spille inn et nytt studioalbum i fremtiden, han mente de kunne sette sammen en skikkelig kul gruppe. 25. juni 2012 var Thin Lizzy i studio og spilte inn nytt materiale, og i oktober 2012 annonserte bandet at de ikke hadde noen intensjon om å gi ut nytt materiale under navnet Thin Lizzy, men at "av respekt for Phil Lynott og arven han skapte" ville bli utgitt under et annet navn. Ricky Warwick annonserte også at bandet ville slutte å turnere regelmessig som Thin Lizzy ved slutten av 2012, men at dette ikke nødvendigvis betydde at de aldri ville spille som Thin Lizzy igjen. Turneen i 2012 tok turen innom Norge med stopp i Skånevik, Lakselv, Tromsø, Oslo og Bergen. I desember 2012 annonserte Gorham at det nye materialet ville bli utgitt under navnet Black Star Riders, og at Downey og Wharton hadde valgt å ikke delta i det nye bandet. Downey bestemte seg for å ta en pause fra turnévirksomheten, og Wharton jobbet med sitt eget band Dare, og et filmprosjekt. Thin Lizzy med Downey og Wharton turnerte i Australia i 2013 som oppvarmingsband for Mötley Crüe og Kiss. 9. august 2014 besøkte de Back In The Fields Rock Festivalen i Ålesund. I 2016 ble det annonsert at bandet ville spille «et halvt dusin eller så» konserter i midten av 2016 og begynnelsen av 2017. Den første var på Ramblin' Man Fair festivalen i Maidstone og den andre på var Rock Legends Cruise i Fort Lauderdale. Bandets besetning ble opprinnelig annonsert til å være Gorham, Warwick, Johnson og Wharton, med den tidligere Motörhead trommeslageren Mikkey Dee som erstatter for Downey. Men Dee bestemte seg for ikke å opptre og Judas Priest trommeslager Scott Travis tok over. Aerosmith-bassist Tom Hamilton spillte med Thin Lizzy på disse konsertene. I tillegg spilte de på konserter som Monsters of Rock i Sankt Goarshausen, i Barcelona og på Skogsröjet-festivalen i Rejmyre i Sverige, 6. august. På Skogsröjet festivalen var det Ian Haugland fra Europas som spilte trommer.[25][26][27][28][29][30]

I 2019 var Thin Lizzy på turne i blant annet Storbritannia, USA, Belgia, Spania, Østerrike og Tyskland. Under disse konsertene var det Troy Sanders fra Mastodon som spillte bass. På Steelhouse Festival spilte de albumet Black Rose: A Rock Legend i sin helhet. De har også spilt i Folkets Park i Kalmar i 2021 og The Piazza i Aurora i 2025.[30][31]

Bandmedlemmer

[rediger | rediger kilde]

Nåværende medlemmer

  • Scott Gorham – gitar, bakgrunnsang (1974–1983, 1996– )
  • Darren Wharton – keyboard, sang (1981–1983, 1996–2000, 2010– )
  • Ricky Warwick – sang, gitar (2010– )
  • Damon Johnson – gitar, bakgrunnsang (2011– )
  • Scott Travis – trommer, rytmeinstrument (2016–)
  • Troy Sanders – bassgitar (2019– )

Tidligere medlemmer

  • Phil Lynott – sang, gitar, bassgitar (1969–1984, død 1986)
  • Brian Downey – trommer, rytmeinstrument (1969–1983, 1996–1998, 2010–2013)
  • Eric Bell – gitar, bakgrunnsang (1969–1973)
  • Eric Wrixon – keyboard, bakgrunnsang (1969–1970, død 2015)
  • Gary Moore – gitar, bakgrunnsang (1974, 1977, 1978–1979, død 2011)
  • Brian Robertson – gitar, bakgrunnsang (1974–1977, 1977–1978)
  • Snowy White – gitar, bakgrunnsang – (1980–1982)
  • John Sykes – gitar, sang, bakgrunnsang (1982–1983, 1996–2009, død 2025)

Turnerende medlemmer

  • Andy Gee – gitar, bakgrunnsang (1974)
  • John Du Cann – gitar, bakgrunnsang (1974)
  • Mark Nauseef – trommer, rytmeinstrument (1974)
  • Midge Ure – keyboard, gitar, bakgrunnsang (1979)
  • Dave Flett – gitar, bakgrunnsang (1979)
  • John Sykes – gitar, sang, bakgrunnsang (2009– død 2025)

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

Studioalbum

Konsertalbum

Samlealbum

Uten Phil Lynott

  • High Voltage Festival (2011)
  • Live 2012 (2013)

Konserter i Norge

[rediger | rediger kilde]
Thin Lizzy - 1983

[31]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g h i j Byrne, Alan (2004). Thin Lizzy: Soldiers of Fortune. Firefly. ISBN 978-0946719570. 
  2. ^ a b c d e f g h i j k Putterford, Mark (1994). Philip Lynott: The Rocker. Castle. ISBN 978-0857122544. 
  3. ^ a b c d e f g h i «Chart Archive». Arkivert fra originalen 25. mai 2012. Besøkt 1. september 2025. 
  4. ^ «D.L. Miller Songs, Albums, Reviews, Bio & More...». AllMusic (på engelsk). Besøkt 21. august 2025. 
  5. ^ a b c d e f Bailie, Stuart (1996). The Ballad of the Thin Man. Boxtree. ISBN 9780752203843. 
  6. ^ a b Brooks, Ken (2000). Phil Lynott & Thin Lizzy: Rockin' Vagabond. Agenda. ISBN 978-1899882212. 
  7. ^ a b «Thin Lizzy top live album poll» (på engelsk). 1. august 2004. Besøkt 22. august 2025. 
  8. ^ «tony visconti v3.0». www.tonyvisconti.com. Arkivert fra originalen 9. mars 2012. Besøkt 22. august 2025. 
  9. ^ Stone, Rolling (29. april 2015). «50 Greatest Live Albums of All Time». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 22. august 2025. 
  10. ^ Chester, Tim (9. mars 2011). «NME's 50 Greatest Live Albums Of All Time - What Are Yours?». NME (på engelsk). Besøkt 22. august 2025. 
  11. ^ Lynott, Philomena (1995). My Boy: The Philip Lynott Story. Virgin. ISBN 9780753500484. 
  12. ^ (info@thinlizzyguide.com), peter nielsen. «Thin Lizzy tour 1982 Thin Lizzy Guide made by Peter Nielsen». www.thinlizzyguide.com. Besøkt 22. august 2025. 
  13. ^ updated, Philip Wildinglast (30. september 2019). «Mr Lonely Heart: the tragic death of Thin Lizzy's Phil Lynott». Louder (på engelsk). Besøkt 22. august 2025. 
  14. ^ «The official Vibe for Philo website». The Vibe for Philo (på engelsk). Besøkt 22. august 2025. 
  15. ^ Gary Moore & Friends - One Night In Dublin: A Tribute To Phil Lynott (på engelsk). 2006. Besøkt 22. august 2025. 
  16. ^ «John Sykes Interview - July 99». www.melodicrock.com. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 22. august 2025. 
  17. ^ «Lords of Metal». Arkivert fra originalen 6. juni 2011. Besøkt 22. august 2025. 
  18. ^ «Sykes Interview». www.johnsykes.com. Arkivert fra originalen 10. april 2008. Besøkt 22. august 2025. 
  19. ^ Decade, Dead In A. (20. januar 2025). «Dead in a Decade: John Sykes obit». Dead in a Decade. Besøkt 22. august 2025. 
  20. ^ Onyewuchi, Chukwudi (21. januar 2025). «Guitarist John Sykes Dead At 65 After Battling Cancer». The Blast (på engelsk). Besøkt 22. august 2025. 
  21. ^ NW2, Trinity Mirror. «Interview with Thin Lizzy's Scott Gorham». www.liverpool.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 19. januar 2012. Besøkt 22. august 2025. 
  22. ^ Simpson, Dave (27. januar 2011). «The show must go on: when bands replace their dead stars». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 22. august 2025. 
  23. ^ «Rockpages.gr - Interviews - Brian Robertson -». www.rockpages.gr. Besøkt 23. august 2025. 
  24. ^ «Thin Lizzy». Ents24 (på engelsk). Besøkt 23. august 2025. 
  25. ^ Graff, Gary (26. mars 2011). «Thin Lizzy Considering Return to the Studio». Billboard (på engelsk). Besøkt 23. august 2025. 
  26. ^ «Thin Lizzy Enter Recording Studio». www.ultimate-guitar.com (på engelsk). Besøkt 23. august 2025. 
  27. ^ «THIN LIZZY: Announce Bass Player And Drummers For Upcoming Shows». Metal Shock Finland (World Assault ) (på engelsk). 19. april 2016. Besøkt 23. august 2025. 
  28. ^ Svendsen, Roy Hilmar (11. oktober 2012). «Thin Lizzy legger inn årene». NRK. Besøkt 23. august 2025. 
  29. ^ Munropublished, Scott (10. februar 2017). «Scott Gorham: It would be wrong to kill off Thin Lizzy». Louder (på engelsk). Besøkt 23. august 2025. 
  30. ^ a b «Mastodon's Troy Sanders Will Fill In as the Bassist of Thin Lizzy…». Kerrang! (på engelsk). 26. april 2019. Besøkt 23. august 2025. 
  31. ^ a b «Thin Lizzy Concert & Tour History (Updated for 2025) | Concert Archives». www.concertarchives.org. Besøkt 23. august 2025. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Thin_Lizzy&oldid=25395833»