Kermodebjørn

Kermodebjørn
	; Kermodebjørn
Vitenskapelig(e); navn:	Ursus americanus kermodei
Alt. navn:	åndebjørn, spøkelsesbjørn, pukabjørn, kanadisk pandabjørn m.m.
Artstilhørighet:	svartbjørn, ; bjørnefamilien, ; rovdyr
Habitat:	temperert regnskog, kyststrøk
Utbredelse:	Great Bear Rainforest, Canada

Kermodebjørn (Ursus americanus kermodei) er en sjelden underart av svartbjørn. Omkring hver 10. kermodebjørn er hvit og kalles da åndebjørn eller spøkelsesbjørn. Tsimshian-folket kaller de hvite bjørnene for moksgm'ol. Kermodebjørn er hovedsakelig utbredt i Great Bear Rainforest langs kysten av Britisk Columbia i Canada. Kermodebjørnen ble valgt som nasjonalsymbol for Britisk Columbia i 2006.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Forskerne mener at kermodebjørnen har oppstått etter siste istid (for mindre enn 10 000 år siden), trolig fra lokale svartbjørner som ble isolert fra sine innenlands artsfrender for mer enn 300 000 år siden.^[1] Omkring hver tiende kermodebjørn som fødes i Great Bear Rainforest er hvite.

Den såkalte åndebjørnen er hvit eller kremhvit. Over ryggen og nakken kan fargen bli brun-oransje, noe som skyldes dietten. Snuten og fotsålene er enten mørk brune eller sorte, mens øynene er mørke. Den hvite fargen skyldes altså ikke albinisme, men årsakes av et recessivt gen, som altså må arves fra begge foreldrene om avkommet skal bli hvitt.

Binna kan føde både sorte og hvite valper i samme kull. Som oftest består kull av 2 hvalper, men 1-4 regnes som normalt. I dag overlever færre enn 400 hvite bjørner i Canada og USA, hvorav cirka 120-150 kan klassifiseres som åndebjørner (hvite kermodebjørner). Inkludert andre utfarginger regner forskerne med at det eksisterer omkring 800-1 200 kermodebjørner.

En studie foretatt av Helen Davis, der DNA fra mer enn 200 bjørner ble undersøkt, viser at 20-50 prosent av svartbjørnene på øyene Princess Royal, Gribbell og Roderick er bærere av den hvite allelen som er nødvendig for at bjørnene skal bli hvite. Hos bjørner på fastlandet var imidlertid hyppigheten sjelden.

Utbredelse og habitat[rediger | rediger kilde]

Kermodebjørnen er endemisk for det tempererte regnskogbeltet langs nordvestkysten av Canada, der det også ferdes brunbjørn. Beltet er synonymt med Great Bear Rainforest og inkluderer øyene utenfor og en smal landstripe mellom kysten og fjellene nordvest i Britisk Columbia. Området får omkring 460 mm med nedbør årlig. I dette området finnes det omkring 60 elver, der det er kjent at fem arter med stillehavslaks gyter.

Tettheten av kermodebjørner er størst i området rundt Terrace og på øyene Gribbell og Princess Royal. På enkelte av øyene langs kysten av Canada kan andelen hvite bjørner nærme seg 25 prosent eller mer. På Gribbell Island, der tettheten av bjørner er størst, er omkring 30 prosent av bjørnene hvite. Flest hvite bjørner er det allikevel på Princess Royal øya, der andelen hvite bjørner er cirka 10 prosent.

Hannbjørner har i snitt et revir på cirka 300 km², mens binnas er kun cirka 20 km². Tettheten av svartbjørn kan imidlertid variere mye. I enkelte områder kan det være 200-500 bjørner på et 1 000 km² stort område, mens det eksempelvis i Green River området gjerne kun er 30-40 bjørner på et tilsvarende område.^[2]

Fordi så mange bjørner blir hvite, og åpenbart har blitt det gjennom årtusener, tror forskerne at det kan ha sammenheng med en evolusjonær fordel. I så måte har det blitt observert at hvite bjørner har en noe høyere suksessrate enn mørke bjørner når bjørnene fanger laks i elvene.^[3]

Habitatet til kermodebjørnen har vært under stort press fra den kanadiske tømmerindustrien, som gjennom mange år har drevet med snauhogst av store flater i Great Bear Rainforest. Den 31. mars 2009 ble imidlertid 2,1 millioner hektar skog totalvernet. I tillegg ble 700 000 hektar vernet mot mer enn 50 prosent utnyttelse.^[4]

Atferd og diett[rediger | rediger kilde]

Great Bear Rainforest er villmark i ordets rette betydning. Siden det er både langt og lenge mellom hvert menneske i dette området, har ikke kermodebjørnen lært seg å frykte oss. Nærkontakt med bjørn i dette området er derfor vanlig, men svært farlig. Kermodebjørnens diett består av opp til 95 prosent laks, men den spiser også planter, bær, sopp, nøtter, insekter og smågnagere. Laksen, som også kalles hundelaks, fanger bjørnene i elevene.

Kermodebjørn har normalt vintersøvn i månedene november-mars. Under vintersøvnen føder binna, om hun var drektig nå hun gikk i hi. Ungene veier normalt omkring 400-500 gram ved fødselen, og de blir med mora til de er omkring 2 år gamle. Hiet består ofte en uthult gammel trestamme.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Klassifiseringen av kermodebjørnen som en underart av amerikansk svartbjørn er basert på relativt fåtallige prøveeksemplarer. Det hersker derfor fortsatt usikkerhet omkring klassifiseringen.

Kermodebjørnen ble første gang beskrevet vitenskapelig av William T. Hornaday. Hornaday, som kom til Canada i november 1900, oppdaget et nærmest kremhvitt bjørneskinn mens han eksaminerte andre nordamerikanske bjørneskinn i Victoria (Britisk Columbia). Skinnet var eiet av en J. Boskowitz, en lokal skinnhandler. Han opplyste at det kom fra Nass River området, og at han hadde mottatt 4-5 slike skinn tidligere også. Hornaday konkluderte med at det ikke var snakk om albinoer, og han ga den «nye arten» navnet Ursus kermodei. Bjørnen ble oppkalt til ære for Francis Kermode, som var en zoolog som var ansatt ved Royal British Columbia Museum (Victoria). Kermode var i 1904 kurator ved museet. Han hadde tidligere studert den hvite bjørnen.

I 1909 reiste J.A. Allen tvil omkring klassifiseringen som en egen art, i det han mente at de hvite skinnene ikke skilte seg fra andre skinn på andre måten enn i utfarging. Han konkluderte derfor med at det måtte være snakk om en form for albinisme, selv om Allen også oppdaget unike forskjeller i skallen hos disse bjørnene. Disse forskjellene ble også bekreftet av dr. E. Raymond Hall i 1928. Etter nærmere undersøkelser av fem skaller (2 binner og 3 hanner) konkluderte imidlertid Hall med at det var snakk om en underart av amerikansk svartbjørn.^[5]