Hopp til innhold

Slaget ved Stamford Bridge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Slaget ved Stamford bru»)
Slaget ved Stamford Bridge
Konflikt: Norsk invasjonen av England

Slaget ved Stamford Bridge av Peter Nicolai Arbo
DatoMandag 25. september 1066
StedStamford Bridge
53°59'33"N 0°54'45"V
ResultatEngelsk seier
Stridende parter
Det angelsaksiske EnglandNorge
Kommandanter og ledere
Harold GodwinsonHarald Hardråde
Styrker
Ukjent300 skip,
15 000 mann
Tap
Ukjent276 skip,
4 500 mann

Slaget ved Stamford Bridge fant sted ved landsbyen Stamford Bridge, East Riding of Yorkshire i England den 25. september 1066. Slaget sto mellom en angelsaksisk hær ledet av kong Harold Godwinson og en invasjonshær under ledelse av den norske kong Harald Hardråde og den angelsaksiske kongens bror Toste Godwinson. Slaget endte med at både Hardråde og Toste ble drept, sammen med store deler av den norske styrken. Kong Harolds seier var imidlertid kortvarig, da han selv ble beseiret og drept av normannerne i slaget ved Hastings mindre enn tre uker senere. Slaget ved Stamford Bridge har tradisjonelt vært regnet som hendelsen som markerer slutten på vikingtiden. Datoen for slaget, 25. september 1066, er i henhold til den julianske kalenderen som var i bruk i middelalderen. Etter vår tids kalender (se Gregoriansk kalender) ville slaget ha falt på den 1. oktober 1066.

Etter kong Edvard Bekjennerens død i januar 1066 oppsto det en konflikt hvor ulike nordeuropeiske tronpretendenter kjempet om hvem som skulle overta tronen over angelsaksiske England. En av disse pretendentene var kong Harald Hardråde av Norge, som samlet en flåte på rundt 300 skip og en hær på rundt 15 000 mann for å invadere England. Hæren ankom østkysten av England i september, og ble her møtt av allierte tropper som Toste Godwinson hadde rekruttert fra Flandern og Skottland.[1] Toste lå i konflikt med sin eldre bror, kong Harold, etter å ha blitt avsatt som jarl av Northumbria og sendt i eksil i 1065. Han hadde også gjort en rekke forsøk på å invadere England våren 1066, uten å lykkes.[2] På sensommeren i 1066 seilte invasjonsstyrken opp elven Ouse, før de rykket inn mot York. Utenfor byen beseiret de en angelsaksisk hær fra Northumbria ledet av jarlene Edwin av Mercia og hans bror Morcar av Northumbria i slaget ved Fulford den 20. september.

Harold hadde på dette tidspunktet reist sørover i landet for å stå imot en forventet invasjon fra normanniske styrker under en annen tronpretendent; Vilhelm Erobreren. Da han hadde ventet hele sommeren uten at invasjonen kom, dro han tilbake til London hvor han fikk beskjed om at den forventede invasjonen hadde kommet, ikke fra sør, men fra nord. Dette førte til at Harold og mennene hans ble nødt til å marsjere med full utrustning fra London til York - en distanse på rundt 300 kilometer - på i underkant av en uke. Dette ga dem et solid overraskelsesmoment. Fiendene møttes ved Stamford Bridge like utenfor York den 25. september.[3]

Slaget ved Stamford Bridge.
Fra et 1200-talls manuskript.

Hardrådes hær var på dette tidspunktet delt i to. Noen av troppene lå på vestsiden av elven Derwent, mens hovedstyrken lå på østsiden. De forventet ikke å møte på engelske styrker, og siden det var en svært varm høst, hadde de lagt igjen store deler av utstyret i båtene. Da den angelsaksiske hæren gikk til angrep, knuste de store deler av den norske styrken på vestsiden av elven, og drev resten over på østsiden. Den angelsaksiske framrykningen ble så holdt tilbake ved ei bru som krysset elva.

I henhold til Den angelsaksiske krønike ble brua holdt av en norsk berserk bevæpnet med ei stor, dobbeltbladet øks. Denne nordmannen skulle ha vært av uvanlig stor størrelse, større enn norskekongen selv, vel over to meter, og han alene skremte den angelsaksiske hæren. Han hadde allerede spurt Harald om lov til å dø på brua alene, ettersom han hadde innsett at kampen allerede var tapt. Imens hadde kongen fordel av å kunne stille opp hæren sin litt lenger borte i en mer strategisk posisjon. Berserken holdt brua i en time og slo unna enhver som forsøkte å passere ham inntil angelsakserne fikk buksert en liten båt under brua og drept nordmannen med et langt spyd nedenfra.[4] Denne historien kan eventuelt regnes som en tilføyelse ettersom en eldre versjon av krøniken ikke nevnte denne nordmannen. Sannsynligvis er fortellingen ikke sann da lignende historier ble fortalt fra flere andre engelske slag. Snorre Sturlason nevner ikke denne hendelsen i Harald Hardrådes saga, noe som kan antyde at det er en tvilsom vandrehistorie. De geografiske forholdene med en trang bru var formodentlig tilstrekkelig nok for nordmennene som kan ha hatt en forpost med vaktstyrke på veien.

Denne forsinkelsen ga kong Harald tid nok til å samle sin hær i en sirkel høyt i terrenget slik at den engelske hæren måtte sloss i oppoverbakke med ryggen til elven. Etter en tung kamp med mange døde, særskilt de dårlig utrustede nordmennene, falt kong Harald Hardråde og Toste. Norske forsterkninger, ledet av Øystein Orre, Haralds kommende svigersønn, klarte bare å forlenge slaget, som til slutt endte med at nordmennene ble beseiret.[5] Slaget ved Stamford Bridge er ett av de lengste slagene i norsk historie og varte i flere omganger utover dagen mellom hærene.

Etterspill

[rediger | rediger kilde]

Kong Harold Godwinson aksepterte en våpenhvile med de overlevende, inkludert kong Harald Hardrådes sønn Olav, og nordmennene fikk dra hjem mot at de sverget på at de aldri ville angripe England igjen. De overlevende fikk plass i 24 langskip. Det er ikke kjent hvor mange som ble drept, men det antas at det var flere tusen. Historisk sett har man sett på slaget som en markering av slutten på vikingtiden. Norske vikinger herjet også senere både i på de britiske øyer og Irland, men tiden var nå en annen da den kristne middelalder også formet Norge.

Maktforholdet mellom Norge og England tok en ny vending etter slaget. Norge hadde lenge plyndret og erobret deler av De britiske øyer. Etter kong Harald Hardrådes fall, delte hans sønner Magnus og Olav Kyrre kongeriket Norge. Magnus døde allerede i 1069, og Olav ble da konge alene. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige. Tilnavnet fikk han blant fordi hans regjering inngikk forlik med danskekongen og den engelske kongen.

Harald Godwinson fikk dog ikke nyte seieren lenge, for tre dager etter slaget ble England invadert på nytt fra Normandie i sørlige England. Den engelske hæren måtte atter marsjere hardt for å møte den nye motstanderen i slaget ved Hastings. Den 14. oktober ble Harold drept og styrkene hans beseiret, hvilket markerer begynnelsen på den normanniske epoken i England; se artikkel Normannernes erobring av England.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ The Anglo-Saxon Chronicles, red. og overs. Michael Swanton, 2. utg. London 2000, s. 196–197
  2. ^ Anglo-Saxon Chronicles, s. 190–7
  3. ^ Anglo-Saxon Chronicles, s. 196–198
  4. ^ Anglo-Saxon Chronicles, s. 198
  5. ^ Larsen, Karen (1948): A History of Norway, New York: Princeton University Press

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]