Øystein Orre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Øystein Orre (død 25. september 1066) var en norsk høvding av Giskeætten. Han deltok i kong Harald Hardrådes tog til England og falt i slaget ved Stamford bro.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Øystein var sønn av Torberg ArnesonGiske og Ragnhild, datter av Erling SkjalgssonSola. Han hadde minst to søsken: Broren Ogmund og søsteren Tora, som var gift med kong Harald Hårdråde og mor til hans to sønner Magnus og Olav. Under kong Olav II Haraldssons herskertid (1015 - 28) hadde folk i Øysteins slekt stått og kjempet på motsatte sider: Torberg og hans brødre hadde kjempet trofast på kong Olavs side, mens Ragnhilds far Erling Skjalgsson hadde kjempet mot dem med Svein Håkonsson i slaget ved Nesjar i 1016; han ble til slutt myrdet i 1028.

Øystein var trolovet til kong Haralds datter med Ellisiv av Kiev, Maria.

Invasjonen av England, død ved Stamford bridge[rediger | rediger kilde]

I 1066 fulgte han sin svoger, kong Harald Hardråde, på hærtoktet til England. Harald og hans hær møtte først motstand ved Scarborough, der folket nektet å overgi seg. Harald brente ned byen, og med dette overgav de øvrige byer i Northumbria seg. Hæren seilte videre langs Humber og steg så i land ved Riccall. Haralds hær støtte der sammen med jarlene Morcar og Edwin; de kjempet mot Haralds invasjonshær tre kilometer sør for York i slaget ved Fulford den 20. september. Invasjonsstyrken vant en klar seier, og byen York og dens forsvarere overgav den 24. september.[1]

Da kongen noe senere ble overrumplet av Harald Godwinsson ved Stamford bro, bevoktet Øystein flåten med en del av hæren, men ved meldingen om overfallet dro han av sted for å unnsette kongen. Han kom frem først etter kong Haralds fall - de hadde på den varme dagen ikke kledt på seg brynjene. Noen av Øysteins menn, kledt i tunge brynjer, skal ha brutt sammen av utmattelse og dødd selv før de kom frem til slagfeltet. Men de øveige kom frem, for sent, og Øystein falt selv der sammen med de fleste av sine menn.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ DeVries (1999) pp. 250–261