Norsjø–Skienkanalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Norsjø–Skienkanalen
7103. Telemarken. Löveid sluser.jpg
FylkeTelemark
TypeSkips- og fløtingskanal
Lengde60 (6–7)[1] km
FraNotodden (Heddalsvatnet)
TilSkien (Skienselva)
VassdragSkiensvassdraget (hovedgren)
Høydeforskjell16[1] m
Antall sluser4 + 2
SluseanleggLøveid sluser (3 + 1)
Skien sluse (1 + 1)
Byggeår1854–1861
Kapasitet
Skipslengde31,4[1] m
Skipsbredde6,6[1] m
Dypgående3,1[1] m
Fri seilingshøyde16 m

Norsjø–Skienkanalen
59°13′0″N 9°30′0″E

Norsjø–Skienkanalen (NSK) er den eldste og lavestliggende kanalen som sammen med Bandak–Norsjøkanalen utgjør Telemarkskanalen. Kanalen ligger i Skiensvassdragets hovedgren og gir en forbindelse fra Heddalsvatnet via Saua, Norsjø, Farelva/Meierelva og Hjellevannet til Bryggevannet i Skienselva. Den naturlige vannveien mellom Heddalsvatnet og Norsjø omtales ofte som «Østkanalen», selv om den ikke er en menneskeskapt kanal. Kanalen ble bygget mellom 1854 og 1861 og har to sluseanlegg med til sammen fire slusekamre og to flomkamre med en total høydeforskjell på 15 meter opp til Norsjø, med ytterligere én høydemeter via vannveien opp til Heddalsvatnet. Den kanaliserte strekningen langs Farelva og Meierelva er på 6–7 km, mens den totale transportstrekningen mellom Notodden i enden av Heddalsvatnet i nord og Skien ved Skienselva i sør er på 60 km. Bandak–Norsjøkanalen grener ut fra NSK ved Norsjø og gir en transportstrekning mellom Dalen og Skien på 100 km.

Fra kanalens åpning og flere tiår framover var den hovedtransportåren mellom Øvre Telemark og Grenland, og fram til Bratsbergbanen ble åpnet i 1917 var den også den eneste transporveien ut til kysten for industrien på Notodden og Rjukan. Passasjertrafikken med rutebåt ble lagt ned i 1956, mens godstrafikken holdt på helt til 1980-årene, tømmerfløtingen helt til 2005. I 1962 ble det startet sesongbasert turisttrafikk på den nedre delen i forbindelse med Bandak–Norsjøkanalen, mens det siden 1980-årene også har vært turisttrafikk på Østkanalen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e NOU 1977, s. 23

Litteratur[rediger | rediger kilde]