Hopp til innhold

Saga Petroleum

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Saga Petroleum var et privateid norsk oljeselskap, dannet i 1972. Selskapet hadde eierandeler i en rekke norske felt og var operatør for feltene Snorre, Tordis, Vigdis og Varg. Saga hadde også omfattende internasjonal virksomhet. Etter at Norsk Hydro og Statoil kjøpte storparten av aksjene, ble selskapet overtatt av Hydro i 1999, og Statoil overtok operatøransvaret for feltene.

Selskapsdannelsen

[rediger | rediger kilde]

Saga Petroleum ble dannet i 1972 av fire norske selskap: NOCOTO, Syracuse Oils Norge A/S, A/S Polaris Oil Consortium og A/S Pelican.[1]

NOCOTO

[rediger | rediger kilde]

Da petroleumsvirksomheten startet i Norge på 1960-tallet, ble det dannet flere selskap som ønsket å være med. For å få lisens i norsk sektor måtte utenlandske selskap opprette norske datterselskap, men det ble også dannet selskaper med norske eierinteresser. Petronord og Norwegian Oil Consortium (NOCO) ble begge grunnlagt i 1964 og fikk begge tildelt lisenser i første konsesjonsrunde i 1965. Petronord var et samarbeid mellom Norsk Hydro og franske selskap, mens NOCO var hel-eid av norske interesser. I første konsesjonsrunde var NOCO med som en del av Amoco/Noco-gruppen, og som del av denne gruppen var selskapet med på å finne Torfeltet i 1970.

Georg Hagerup-Larssen var styreformann i NOCO, og Carl Wilhelm Carstens var direktør.

For å hente inn mer kapital dannet NOCO i 1972 finansieringsselskapet NOCOTO. Primært skulle selskapet engasjere seg i oljeleting nord for 62. breddegrad, men en skulle også vurdere virksomhet utenfor norsk kontinentalsokkel. Tilsammen 81 aksjonærer bidro med 450 millioner kroner i aksjekapital. Planen var at NOCO og NOCOTO skulle samarbeide tett om utvikling av organisasjon og oppbygging av faglig kompetanse.

Syracuse Oils Norge

[rediger | rediger kilde]

Syracuse var et kanadisk oljeselskap, og Syracuse Oils Norge ble opprettet som norsk datterselskap.[2][3] I 1965 fikk selskapet i første konsesjonsrunde tildelt lisenser i blokkene 11/7 og 11/10, uten samarbeid med andre. Det ble i 1967 boret én brønn knyttet til denne lisensen, og brønnen var tørr.[4]

En gruppe ledet av Den norske Creditbank (DnC) overtok i 1967 51 % av aksjene i selskapet.[5] I starten var kun rederiet Odfjell sammen med DnC, men gjennom ytterligere aksjekjøp ble gruppen utvidet med blant annet Thor Dahl A/S, Havtor A/S og Uglands rederi.[6][7]

Selskapet fikk også tildelt lisenser i andre konsesjonsrunde, da i samarbeid med andre selskap. Med Elf Aquitaine som operatør var selskapet medeier da Heimdalfeltet ble funnet.

Polaris Oil Consortium

[rediger | rediger kilde]

Ti norske forsikringsselskap og rederier sto bak Polaris Oil Consortium da gruppen ble dannet i 1971. Det nye selskapet tok over 12,5 % av eierandelene til den tysk-amerikanske Murphy-gruppens lisenser fra første konsesjonsrunde.[8] Sjøforsikringsselskapet Polaris (Norske Sjø Forsikring A/S) var initiativtaker og ga navn til gruppen.

Pelican

[rediger | rediger kilde]

Pelican & Co A/S ble dannet av ti norske industri- og shipping-selskaper, blant annen det statseide Årdal og Sunndal Verk.[9] Selskapet fikk sammen med de amerikanske selskapene Conoco, Texaco og Chevron lisenser i andre konsesjonsrunde.

Selskapene går sammen

[rediger | rediger kilde]

I september 1970 oppnevnte regjeringen Borten et utvalg for vurdering av statlig organisering for petroleumsvirksomheten, ledet av Knud-Endre Knudsen. Utvalget la fram sin innstilling i mars 1971 og foreslo blant annet opprettelsen av et nytt statsselskap som skulle overta statlige forretningsmessige interesser i Nordsjøen. Dette ledet fram til opprettelsen av Statoil i desember 1972.

Etter funnet av Ekofiskfeltet i 1969 og flere felt i 1970, var interesser for å være med i Nordsjø-aktivitetene stor. Regjeringen Bratteli, som hadde overtatt høsten 1971, gjorde det klart at myndighetene kun vil åpne opp for ett eneste selskap ved siden av det statlige Statoil og det halv-statlige Norsk Hydro. NOCO tok da initiativet til at de norske-dominerte selskapene NOCOTO, Syracuse, Polaris og Pelican skulle gå sammen om å danne et nytt sterkt, privat oljeselskap. Bak disse fire selskapene sto igjen 96 ulike norske selskap.[10] De fire selskapene annonserte i januar 1972 at de ville gå sammen, som et «integrert selskap med petroleum som grunnlag».[11]

Saga Petroleum ble formelt etablert som kommandittselskap på et konstituerende møte 24. februar 1972.[1]

Otto Grieg Tidemand ble valgt som styreleder, og Martin Siem ble daglig leder.[1] Selskapet etablerte kontor på Høvik i Oslo. Saga hadde i starten felles administrasjon med NOCO, og direktør Carl Wilhelm Carstens i NOCO gikk også inn i ledelsen i Saga.

Tidlig aktivitet

[rediger | rediger kilde]

Start i utlandet

[rediger | rediger kilde]

Kort tid etter etableringen annonserte Saga i juni 1972 at selskapet ville gå inn i oljeleting utenfor Sicilia, i samarbeid med Amoco og Agip.[12] Fra Den norske Creditbank kjøpte Saga lisensene i ti blokker på norsk, britisk og nederlandsk kontinentalsokkel.[13] Mot slutten av 1972 hadde selskapet engasjert seg i leting på nederlandsk sokkel.[14]

Samarbeid på norsk sokkel

[rediger | rediger kilde]

I starten var det naturlig for Saga å bygge på samarbeidet som hadde blitt etablert mellom NOCO og Amoco. Det amerikanske selskapet hadde hatt enerett på samarbeide med NOCO, men norske myndigheter ville ikke godkjenne at denne avtalen også ble gjort gjeldende for Saga. Det var betydelig tyngde bak eierne til Saga, og staten var redd for å gi Saga for store fordeler på norsk sokkel. Selskapet ble oppfordret til å spre seg i valg av samarbeidspartnere før neste konsesjonsrunde.[15]

Heimdalfeltet

[rediger | rediger kilde]

Gjennom firmaet K/S Femogtyvefire Norsk A/S var Saga deleier i Heimdalfeltet, som var funnet i 1972 i blokk 25/4. Firmaet ble dannet sammen med Odfjell, Thor Dahl og Havtor, for å overta Syracuses lisenser i feltet.[16]

Saga Petrokjemi

[rediger | rediger kilde]

Saga Petrokjemi A/S ble startet som et prosjekteringsfirma i 1973, av Saga Petroleum og fem andre industriselskaper: Akergruppen, Dyno Industrier, Elkem-Spigerverket, Hafslund samt Årdal og Sunndal Verk.[17] Selskapet skulle vurdere mulighetene for å etablere petrokjemisk industri, i Norge eller i England.

Stortinget vedtok i juni 1974 en plan for utbygging av et petrokjemianlegg på Rafnes som skulle bygges og eies an Hydro, Saga Petrokjemi og Statoil i fellesskap. Hydro og Saga Petrokjemi fikk operatøransvaret for hver sine deler av anlegget. Hydro var ikke fornøyd med løsningen og følte seg presset inn i en uheldig konstellasjon av selskaper.[18]

Saga Petrokjemi ble solgt til Statoil ved årsskiftet 1983/1984, for 621 millioner kroner.[19]

Tredje konsesjonsrunde

[rediger | rediger kilde]

Tredje konsesjonsrunde ble utlyst i juli 1973, og Saga søkte om lisens på 14 blokker.[20] Tildelinger i denne runden skjedde i flere omganger, og Saga fikk i første omgang kun én blokk, 35/3, sammen med Statoil og BP.[4] Saga ble for første gang utnevnt til operatør. Selskapet boret flere brønner i denne blokken, men petroleumsforekomstene var for små til å bli kommersielt utnyttet.

Trekanten Statoil/Hydro/Saga

[rediger | rediger kilde]

I hele levetiden til Saga foregikk det en drakamp, men også et samarbeid, mellom de tre norske oljeselskapene Statoil, Hydro og Saga. Konkurransen mellom de tre ble av mange betraktet som svært positiv for utviklingen på norsk sokkel. Som et hovedredskap for statlig styring og statlige inntekter ble Statoil favorisert, og Saga ble på mange måter «lillebroren» i trekanten.

Reduserte leteutgifter

[rediger | rediger kilde]

Statoil var fra starten av også blitt gitt vilkår for redusert bidrag til leteutgifter. Saga og Hydro var ikke fornøyd med å måtte være med på å dekke inn Statoils andel av leteutgiftene, sammen med de utenlandske selskapene. I november 1979 vedtok Stortinget at ingen norske selskaper skulle bidra til leteutgiftene med en større andel en det de hadde som eierandel i lisensen. Dette ville redusere Hydro og Sagas bidrag til Statoils letekostnader. Vedtaket ble gjennomført etter et felles forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, med støtte fra Venstre.[21]

Beslutningen ble karakterisert som et «arbeidsuhell»: Arbeiderpartiet var mot vedtaket, men manglet to representanter i salen under avstemningen.[22] Vedtaket var formelt sett gyldig og ble stående.

Gullblokken 34/10

[rediger | rediger kilde]

Regjeringen Nordli signaliserte i mars 1977 at Statoil kanskje alene burde få ansvaret for leting og utvinning fra blokk 34/10. Denne blokken var så attraktiv at den på forhånd var bli døpt «gullblokken». I desember samme år foreslo imidlertid regjeringen i en stortingsmelding å gi Hydro og Saga 5 % eierandel hver. Det ble i meldingen gjort til et poeng at nesten 100 000 hadde arbeid i de mange selskapene som eide Saga og at fortjeneste i Saga ville bli ført tilbake til disse selskapene. Hydro og Saga måtte imidlertid betale 10 % hver i leteutgiftene. For Saga ble det også gjort som vilkår at selskapet ble omorganisert fra kommandittselskap til aksjeselskap.[23]

Ved den endelige tildelingen i juni 1978 fikk Saga 6 %, Hydro 9 % og Statoil 85 % eierandel. Boring i blokk 34/10 førte til funn av Gullfaksfeltet.

Troll og Oseberg

[rediger | rediger kilde]

Også i blokkene der Trollfeltet og Osebergfeltet ble funnet ble det en rivalisering om eierandeler og operatøransvar. Statoil fikk nå minst 50 % andel i alle ny konstellasjoner, og Hydro ble ofte gitt en noe større andel en Saga.

Operatørvirksomhet

[rediger | rediger kilde]

Snorrefeltet

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Snorrefeltet

Saga fikk ved tildeling i fjerde konsesjonsrunde i april 1979 operatøransvaret for blokk 34/4 i nordlige Nordsjø, cirka 140 kilometer vest for Sogn.[24] Statoil fikk 50 % eierandel, mens Saga som operatør ble gitt 15 %. Blant andre eiere ble Amoco utnevnt som teknisk assistent.

Boring startet i juli 1979, og brønnen fant en oljekolonne på over hundre meter.[4] Boring av ytterligere en brønn i 1983 sannsynliggjorde at reservoaret kunne strekke seg over i naboblokken 34/7, som ikke hadde vært med i tildelingen i fjerde konsesjonsrunde. Blokk 34/7 ble framholdt som svært lovende, som en mulig ny «gullblokk» eller en «diamantblokk». I åttende konsesjonsrunde satset Saga for fullt, ved kun å levere søknad på denne ene blokken. Ved tildelingen i januar 1984 ble Snorre operatør også for 34/7.[25] Snorrefeltet strekker seg over begge blokkene.

Snorre-prosjektet ble i perioden 1987-1988 kritisert for usikker økonomi, både på grunn av den valgte plattformløsningen, med bruk av stål istedenfor betong, og på grunn av svingende oljepriser. Olje- og energiminister Arne Øien i regjeringen Brundtland understreket risikoen, men ville likevel ikke utsette prosjektet. I januar 1988 uttalte han at «Sagas ville være drept som oljemiljø, hvis selskapet ikke fikk gjennomføre sine Snorre-planer».[26] Tvil om økonomien i prosjektet gjorde at et borgerlig stortingsflertall i mai 1988 gikk inn for å selge ned statens andeler i lisensen.[27] Esso på sin side var en pådriver for utbyggingen og ønsket å overta en større andel i feltet.

PUD for Snorrefeltet ble godkjent av Stortinget 27. mai 1988. Vedtaket var enstemmig, med unntak av Sosialistisk Venstreparti, som ønsket å utsette utbyggingen. Stortinget ga regjeringen fullmakt til å selge eierandeler i lisensen, et vedtak som også Arbeiderpartiet stilte seg bak.[28]

Feltet kom i produksjon i august 1992.

Vigdisfeltet

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Vigdisfeltet

Vigdisfeltet ble funnet i felt 34/7 i februar-mars 1986. Saga hadde fra starten av 9,8 % eierandel og var operatør, i et samarbeid der også Statoil, Hydro, Esso, Deminex Norge og DNO var med. Plan for utbygging og drift ble godkjent i desember 1994, og feltet kom i produksjon i januar 1997. I 1997 hadde Saga solgt seg ned til en eierandel på 7,7 %.[4]

Feil på en gasskompressor gjorde at produksjonen fra Vigdisfeltet måtte stoppe en rekke ganger i løpet av 1997. Produksjonsstans på over hundre dager i løpet av året ga Saga et betydelig inntektstap.[29]

Tordisfeltet

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tordisfeltet

Tordisfeltet ble funnet i felt 34/7 i de siste månedene i 1987, i samme blokk og lisens som Vigdisfeltet. Plan for utbygging og drift ble godkjent i mai 1991, og feltet kom i produksjon i juni 1994.[4]

Vargfeltet

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Vargfeltet

Høsten 1981 var Saga operatør i blokk 6507/11 på Haltenbanken og fant olje i Midgard-funnet. Dette er ett av flere funn som senere ble inkludert i Åsgårdfeltet. I en kabal med bytte av eierandeler i Åsgård, byttet Saga i september 1995 Midgard mot eierandeler og operatøransvar i Vargfeltet. [4][30] Feltet var funnet av Statoil i blokk 15/12 høsten 1984.

Saga hadde operatøransvaret for Varg fram til januar 2001, da Norsk Hydro tok offisielt over. Plan for utbygging og drift ble godkjent i mai 1996, og feltet kom i produksjon i desember 1998. Produksjonen skjedde fra produksjonsskipet «Petrojarl Varg», og oljen ble losset fra et internlager i dette skipet, ombord til tankskip.

Feltet ble nedstengt i 2016.

Andre operatøroppgaver

[rediger | rediger kilde]

Saga gjorde som leteoperatør flere mindre funn som var for små til å være økonomisk drivverdige, for eksempel i januar 1997 i blokk 2/6 og Møyfrid-funnet i blokk 2/2 i 1982. Selskapet var det første til å bore i Barentshavet, da brønn 7124/3-1 ble påbegynt 29. mai 1987.[31] Brønnen fant Bamsefunnet, men heller ikke dette hadde økonomi til å bygges ut.[4]

Som andre oljeselskap måtte Saga som boreoperatør oppleve å bore tørre brønner, slik som brønn 9/4-4 boret sommeren 1977.[4]

Nesten-utblåsning på 2/4-14

[rediger | rediger kilde]

Som operatør startet Saga i oktober 1988 boring av letebrønnen 2/4-14 med boreplattformen «Treasure Saga», like nordøst for feltet Albuskjell.[4] Selskapet hadde samme måned måtte gi opp en brønn i samme struktur, på grunn av tekniske problemer. Boringen nådde en dyp på omkring 4700 meter, da en fikk indikasjoner på hydrokarboner under høyt trykk.[32] En sementplugg som ble satt for å kontrollere trykket brøt sammen, og dette førte til at brønnen kom ut av kontroll. På boredekket ble det kraftig gassutvikling, og utblåsningsventilen på havbunnen måtte stenges. Trykket i brønnen steg opp mot 700 bar.

Deler av personellet på plattformen ble evakuert, og det gjenværende mannskapet prøvde å få kontroll på brønnen. Forsøk på å pumpe ned tungt boreslam via «drepelinjen» var ikke vellykket, og mannskapet på plattformen hørte to enorme drønn fra brønnen. Dette førte til at en kuttet borestrengen, koblet plattformen fra brønnen og trakk riggen 150 meter vekk fra den opprinnelige posisjonen. Sikringsventilen sto igjen på havbunnen.

Operasjonen for å få kontroll på brønnen igjen skulle ta svært lang tid. Arbeidet involvert installasjon av en ekstra sikkerhetsventil oppå den eksisterende, boring av en avlastningsbrønn og utfisking av den avkuttede borestrengen. Først i januar 1989 kunne arbeidet med brønnen avsluttes.[4]

Internasjonal virksomhet

[rediger | rediger kilde]

Saga Petroleum hadde vid internasjonal virksomhet, med eierinteresser over hele verden. Størst eierandeler internasjonalt hadde selskapet i britisk og irsk sektor, etter kjøpet av Santa Fe.

Britisk sektor

[rediger | rediger kilde]

Gjennom det britiske datterselskapet Saga Petroleum (UK) Ltd engasjerte Saga seg tidlig i britisk sektor. I 1974 samarbeid Saga med Agip og en rekke mindre, britiske selskaper om virksomhet i sørlige del av engelsk sektor.[33]

Etter overtakelsen av Santa Fe Exploration i desember 1996 hadde Saga eierandeler i tre britiske oljefelter i produksjon samt ett gassfelt og to oljefelt der produksjonen snart skulle starte. I tillegg var selskapet medeier i 45 letelisenser på britisk sokkel. Utenfor Irland fikk Saga andeler i letelisenser i 20 blokker. Sagas andel av produksjonen fra britisk sokkel var dobbelt så stor som Statoils utenlandsproduksjon.[34]

Benin

[rediger | rediger kilde]

I 1978 ble Saga sammen med Kværner ansvarlig for utbyggingen av oljefeltet Sèmè i havet utenfor kysten av Benin. Formelt ble dette utført av datterselskapet Saga Petroleum Benin a.s.

Kapital til å bygge ut feltet lånte staten Benin for en stor del i Norge, av DnC og Eksportfinans A/S. Utstyr til utbyggingen ble for en stor del kjøpt i Norge. Tilsammen var lånebeløpet på over 500 millioner kroner. Renter på lånene ble subsidiert av den norske staten.[35]

Prosjektet ble forsinket, og staten Benin strevde med å innfri lånene. Etter å ha fått flere utsettelser, satte det norske Finansdepartementet i 1985 opp renten på lånene fra 7,5 % til 13,5 %, trass i advarsler fra Saga og mot råd fra Utenriksdepartementet. Resultatet ble indirekte at Saga ble kastet ut som operatør sommeren 1985.[35] Norge ga videre bistandshjelp til Benin, for å hjelpe landet med å betjene lånet.

Indonesia

[rediger | rediger kilde]

I perioden 1990-1995 gikk halvparten av Sagas utenlandsinvesteringer på tilsammen 600 millioner kroner til virksomhet i Indonesia.[36] Fra 1990 hadde selskapet deltatt i utforskning av blokken Jambi Merang, på land på Sør-Sumatra. I juni 1993 overtok Saga også Elfs eierandel og ansvar som assisterende operatør i blokken. Et halvt år etter dette ble det funnet gass i Gelam-feltet i blokken, og feltet ble erklært drivverdig høsten 1994.

Saga hadde også 30 % eierandel i et felt offshore i Indonesia, i Natunahavet på grensen mot Vietnam.[36]

Ved Sagas kontor i Jakarta arbeidet cirka 30 ansatte, der 8-9 var nordmenn.[37]

Salg av virksomheten i Indonesia i 1996, sammen med kjøpet av Santa Fe samme år, ble gjennomført for å konsentrere virksomheten om områder nærmere Norge.[37] Virksomhet og investeringer i Indonesia var også kontroversielle, på grunn av myndighetenes mange brudd på menneskerettighetene.

Libya

[rediger | rediger kilde]

I Libya hadde Saga 25 % andel i Mabruk-feltet, der også Total var eier.[37] Statsoverhodet og diktatoren Muammar al-Gaddafi hadde mange kontroverser med Vesten, og handel og investeringer med Libya var periodevis gjenstand for vestlige restriksjoner. Informasjonssjef Bjørn Glenne uttalte i august 1996 om engasjementet i Libya og Indonesia at «Men penger lukter ikke, og det er ikke vår oppgave å ta moralske hensyn. Primært er det vår jobb å tjene penger, men samtidig vil vi selvfølgelig alltid rette oss etter de reglene som norske myndigheter setter».[38]

Økonomi og økonomiske transaksjoner

[rediger | rediger kilde]

Aksjer og børs

[rediger | rediger kilde]

Saga ble etablert som et kommandittselskap, med en kapital på vel 800 millioner kroner.[1] Som vilkår for å få være med i Gullblokk-lisensen ble selskapet omgjort til aksjeselskap 1. januar 1980.[23] Ifølge vedtektene skulle maksimum 40 % av aksjemengdene være eid av utenlandske interesser, det vil si utenlandske statsborgere eller organisasjoner som hadde mer enn 60 % utenlandske eiere.

I 1983 ble aksjekapitalen utvidet, etter vedtak på ekstraordinær generalforsamling i mai: Nye aksjer ble fordelt mellom Volvo-gruppen og Kværner, som tilsammen kjøpte aksjer for cirka 315 millioner kroner. I tillegg ble nye aksjer for 210 millioner kroner lagt ut for salg, med fortrinnsrett for gamle aksjonærer. De nye aksjene hadde samme rettigheter som de gamle.[39]

En ekstraordinær generalforsamling i april 1989 vedtok å dele aksjemengden i to: Aksjer eid av utenlandske interesser skulle være «frie aksjer», registrert som en egen klasse i Verdipapirsentralen. Disse skulle kunne fritt omsettes på utenlandske børser. De resterende skulle være «bundne aksjer». Samtidig ble det opprettet en ny klasse-B av aksjer uten stemmerett. Generalforsamlingen ga Saga også lov til å tegne et obligasjonslån på 500 millioner kroner, med en lånetid på ti år.[40]

I en ny ekstraordinær generalforsamling i oktober 1989 ble det vedtatt at utenlandskvoten for A-aksjene skulle være 33 %. B-aksjene skulle utgjøre 25 % av den totale aksjemengden, og disse kunne fritt eies av utenlandske interesser.[41]

Ledelsen i Saga ønsket i april 1990 å utvide aksjekapitalen med 250 millioner samt å ta opp et nytt lån på 1 milliard kroner.[42] Pengene skulle brukes til investeringer i letelisenser og oppkjøp av petroleumsressurser. Etter forslag fra Karl Glad i Aker vedtok imidlertid generalforsamlingen 10. mai å ikke godkjenne denne emmisjonen.[43]

Saga ble registrert på New York-børsen i april 1995.[30]

Andeler i andre selskap

[rediger | rediger kilde]

Saga kjøpte i 1974 en mindre andel av aksjene i Norsk Brændselolje, for å utvide virksomheten til også å omfatte bensinsalg.[44] Norsk Brændeslolje hadde bensinstasjoner over hele landet under BP-merket.

I 1991 kjøpte Saga 48,5 % av aksjene i oljeselskapet Norminol for 93 millioner kroner.[45] Norminol hadde små andeler i Ekofisk, Heimdal, Tordis og Statfjord Øst.

1972 - Sagapart

[rediger | rediger kilde]

For å finansiere virksomheten opprettet Saga i oktober 1972 Sagapart AS, der aksjene ble forbeholdt norsk allmennhet.[46] Målet var å få inn maksimalt 90 millioner kroner til et folkeaksjeselskap, og aksjetegningen gikk svært godt. Det ble tegnet aksjer for 450 millioner kroner, og det ble nødvendig å redusere flere av de største tegningene.[47]

Ut fra distriktpolitiske hensyn ble kontoret til Sagapart lagt til Bodø. Dette var et signal om at Saga ønsket å drive virksomhet både sør og nord for 62. breddegrad.[48]

Asbjørn Larsen var fra 1973 av direktør for Sagapart. Fra 1976 var han også direktør for økonomi- og finansavdelingen i Saga Petroleum.[49]

Aksjer i Sagapart var i realiteten aksjer i Saga, og de to selskapene fusjonerte 1. januar 1980, da Saga ble aksjeselskap. Ved fusjonen ble én Sagapart-aksje gjort om til én Saga-aksje.

1983 - Finansielle vansker

[rediger | rediger kilde]

Våren 1983 hadde Saga store finansielle problemer: Inntektene var ennå lave, og selskapet trengte mye kapital for å dekke kostnadene til alle utbyggingene selskapet var med på.[50] Selskapet hadde vært i forhandlinger med en gruppe norske og utenlandske banker i over ett år om et lånebeløpet på hele 900 millioner dolar, cirka 6,4 milliarder norske kroner. For liten egenkapital i Saga gjorde at bankgruppen sa nei til å yte lånet.[51]

Saga prøvde på en rekke måter å skaffe inn ekstra kapital. Norexplor-gruppen var et samarbeid mellom industriselskap og mindre oljeselskap som var blitt dannet for å søke om andeler i Oseberg-blokken 30/9, etter at regjeringen Willoch hadde holdt døren åpen for et fjerde norsk selskap i denne blokken. Willoch-regjeringen signaliserte også at det var best om Norexplor slo seg sammen med Saga om en søknad, også fordi Norexplor da ville tilføre Saga etterlengtet kapital. Forhandlingene mellom de to selskapene førte imidlertid ikke fram.

Saga vurderte også å få til et andelsbytte med Statoil og Hydro, slik at Saga kunne få rettigheter i felt som produserte og ga inntekter, i bytte mot andeler i felt som ennå ikke var i produksjon.[52]

Salg av Saga Petrokjemi og styrkingen av egenkapitalen gjennom nytegning av aksjer bidro til å hjelpe Saga over kneiken. Inntekter fra Statfjord-lisensen ga også positivt bidrag.

1988 - Har selskapet livets rett?

[rediger | rediger kilde]

Usikker økonomi i Snorre-prosjektet gjorde at mange stilte seg tvilende til Sagas framtid. Ekspedisjonssjef i olje- og energidepartementet, Knut Dæhlin, uttalte i 1988 at Saga med fordel kunne bli en del av det halv-statlige Norsk Hydro. Statsminister Gro Harlem Brundtland var den gangen raskt på banen med å streke under at dette ikke var et offisielt syn. «Dette er ikke særlig overraskende synspunkter, de er blitt hørt før», uttalte statsministeren.[53] Da oljeprisen fortsatte å synke ut over året, var det flere andre sentrale personer som stilte spørsmål om Saga hadde livets rett, blant annet sentralbanksjef Hermod Skånland. Olje- og energiminister Arne Øien ville ikke gå imot Skånlands uttalelser.[54]

I november 1988 la Elf Aquitaine inn et bud på å kjøpe aksjemajoriteten i selskapet, men styret i Saga sa nei.[55]

Mot sluten av 1988 gjorde Aker det kjent at de ønsket å selge sin eierandel på 20 % i Saga til det franske selskapet Total. Total skulle også få kjøpe DnCs Saga-andel på 10 %. Salget ville kreve en endringer av vedtektene i Saga, siden utenlandsandelen etter salget ville overstige 40 %. Total eide fra før av 5 % i Saga.[56] Ledelsen i Saga var negative til at Total skulle overta, og en ekstraordinær generalforsamling 15. desember 1988 stoppet salget til Total.

1989 - Rekordoverskudd

[rediger | rediger kilde]

Driftsoverskuddet i 1989 var på 760 millioner kroner.[57] Det positive resultatet kom på tross av store ekstrautgifter i forbindelse med 2/4-14-brønnen som løp løpsk.

1996 - Santa Fe

[rediger | rediger kilde]

Saga la i oktober 1996 bud på det britiske oljeselskapet Santa Fe Exploration, etter først å ha prøvd å kjøpe britiske Sun Oil. Også Conoco og japanske Mitsubishi kjempet for å få kjøpt Santa Fe, som hadde andeler i britisk og irsk sektor. Selskapet var eid av Kuwait Petroleum Company. Konkurransen gjorde at prisen ble drevet betydelig opp. Saga, med administrerende direktør Asbjørn Larsen, fikk tilslaget og vedtok i desember overtakelsen av Santa Fe.[58]

Prisen for kjøpet var 1,23 milliarder dollar. Kjøpet mer enn tre-doblet oljeproduksjonen til Saga.[59] Ettertiden viste at beløpet som ble betalt var for høy i forhold til verdiene i selskapet.

1998 - Økonomiske vansker

[rediger | rediger kilde]

I 1998 hadde selskapet et underskudd på over 1,2 milliarder kroner.[60]

Oljeprisen falt høsten 1998 fra 15 til 10 dollar fatet, og dette ga Saga store økonomiske problemer. Prisfallet gjorde at selskapet prøvde å sikre seg gjennom inngåelse av langsiktige kontrakter, men dette skjedde da oljeprisen var på et bunn-nivå. Da prisen igjen steg, fikk selskapet ingen glede av dette og slet med å overleve.

Norsk Hydro tar over

[rediger | rediger kilde]

Hydro kjøpte i 1989 en andel på 13 % av aksjene i Saga, men disse ble solgt igjen senere samme år, da Saga-aksjen var historisk høy.[61] Saga ønsket å blokkere for Hydros kjøp av aksjer, men børsstyret vedtok at Saga ikke hadde rett til å nekte Hydro å kjøpe aksjer.

Da problemene for Saga tårnet seg opp vinteren 1998/1999 var det kontakt mellom de to direktørene Diderik Schnitler og Egil Myklebust, for å sondere mulighet for samarbeid mellom Saga og Hydro. Det var liten vilje til å bistå fra politisk side, som mente at vanskene Saga hadde måtte løses rent markedsøkonomisk.

Saga gikk til harde nedskjæringer, og i april 1999 fikk ansatte i selskapet på et allmøte beskjed om at nesten en fjerdedel ville miste jobben: 400 ansatte måtte gå. De ansatte fikk også vite at selskapet måtte selge andeler for 1-2 milliarder kroner, for å klare bundne investeringer i løpet av året.[60] Letebudsjettet var blitt halvert, og internasjonal virksomhet ville bli kraftig redusert. Få dager etterpå tilbød selskapet sluttpakker til 220 fast ansatte, og 130 konsulenter måtte forlate selskapet.[62]

Nå kom også Elf på banen og la inn bud på Saga.

Hydro tilbød 10. mai Saga-aksjonærene tre Hydro-aksjer for hver Saga-aksje. Budet verdsatte Saga til cirka 17 milliarder kroner, mens børsverdien lå på cirka 13 milliarder.Umiddelbart steg Saga-aksjene på Oslo Børs med 30 %. Regjeringen Bondevik, med olje- og energiminister Anne Enger Lahnstein, signaliserte at de ønsket seg en norsk løsning på budruden. Statoil satt nå med 20 % av aksjene i Saga, og i slutten av mai forhandlet Hydro og Statoil seg fram til en avtale om å dele Saga mellom seg: Hydro skulle få overta Statoils aksjer i Saga, mens Statoil skulle få kontante penger og også overta deler av Saga-porteføljen.[63]

Elf på sin side la 28. mai inn et tilbud på 115 kroner per aksje, et tilbud som lå cirka 8 % høyere enn budet fra Hydro. Dette budet ble litt senere hevet til 125 kroner per aksje, noe som verdsatte Saga til 18,7 milliarder kroner. Statoil og Hydro la da sammen inn et siste bud på 135 kroner per aksje, og Elf trakk seg fra budruden.[63] 19. juni sa de største aksjonærene i Saga ja til tilbudet fra Hydro og Statoil.[64] Hydro kontrollerte da over 90 % av aksjene og var dermed i stand til å tvangsinnløse det resterende aksjonærene. Formelt måtte også EU godkjenne overtakelsen, en godkjenning som kom i juli.[63]

Ved overtagelsen fikk Statoil 25 % av feltandelene til Saga og operatøransvaret på Snorre, Tordis og Vigdis. Hydro overtok som operatør på Varg.

Både ledelse og ansatte i Saga ønsket seg nok Elf som ny eier, ut ifra en tro på at dette ville medføre minst endringer for Saga-organisasjonen.[61]

Sagas eierandeler og operatøransvar ble offisielt overført til Norsk Hydro og Statoil 10. januar 2001.[4]

Selskapskontorer

[rediger | rediger kilde]

De første årene hadde Saga hovedkontor i Maries vei 20 på Høvik i Bærum. Høsten 1976 ble administrasjonen til NOCO, Sagapart og Saga samlet i Kredittkassegården i Sandvika i Bærum.[65]

I februar 1987 inngikk Saga en avtale med Veritas om leie av 8600 kvadratmeter kontorlokaler på Høvik. Samtidig ble det dannet et nytt felles eiendomsselskap, eid 66 % av Saga og 34 % av Veritas, med formål å kjøpe en del av Veritas-parken på Høvik og bygge ut nye kontorlokaler.[66]

14. mai 1990 flyttet Saga inn i nytt hovedkontor på Kjørbo i Sandvika.[67]

Driftsavdelingene til feltene der Saga var operatør hadde kontorer på Forus i Stavanger.

Ledelse

[rediger | rediger kilde]

Administrerende direktører

  • Martin Siem (februar 1972 – oktober 73). Siem gikk fra Saga til en ny stilling i Timex.[68]
  • Knud-Endre Knudsen (oktober 1973 – desember 1978)
  • Asbjørn Larsen (januar 1979 – mai 1998)[49]
  • Diderik Schnitler (mai 1998 – 1999).[69] Var før Saga-ansettelsen konserndirektør i Kværner og også i en periode NHO-president.

Styreformenn

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d «Norsk olje - Saga». Aftenposten 25. februar 1972 (krever abonnement). Besøkt 12. mars 2020. 
  2. ^ «De interesserte oljeselskapene». Stavanger Aftenblad 24. juli 1965 (krever abonnement). Besøkt 24. mars 2020. 
  3. ^ «Syracuse: 2 blokker». Aftenposten 19. august 1965 (krever abonnement). Besøkt 12. mars 2020. 
  4. ^ a b c d e f g h i j k «NPD Faktasider». Oljedirektoratet. Besøkt 24. mars 2020. 
  5. ^ «Norske interesser kommer sterkere inn i oljeletingen». Stavanger Aftenblad 13. september 1967 (krever abonnement). Besøkt 24. mars 2020. 
  6. ^ «Norsk-kontrollert selskap skal starte oljeboring i Nordsjøen». Stavanger Aftenblad 31. juli 1969 (krever abonnement). Besøkt 24. mars 2020. 
  7. ^ «12 nye norske selskaper går inn i oljeletingen». Stavanger Aftenblad 13. januar 1971 (krever abonnement). Besøkt 24. mars 2020. 
  8. ^ «Ny norsk olje-letings-gruppe». Stavanger Aftenblad 30. september 1971 (krever abonnement). Besøkt 24. mars 2020. 
  9. ^ E. Helle: Norges olje... s.114
  10. ^ E. Helle: Norges olje... s.115
  11. ^ «Stort norsk oljeselskap er dannet». Stavanger Aftenblad 12. januar 1972 (krever abonnement). Besøkt 24. mars 2020. 
  12. ^ «Saga skal lete utenfor Sicilia». Stavanger Aftenblad 21. juni 1972 (krever abonnement). Besøkt 24. mars 2020. 
  13. ^ «Saga overtar DnC's ti oljeblokk-andeler». Aftenposten 16. august 1972 (krever abonnement). Besøkt 12. mars 2020. 
  14. ^ «Saga deltar i Nederland». Stavanger Aftenblad 9. desember 1972 (krever abonnement). Besøkt 24. mars 2020. 
  15. ^ «Saga kan få flest nye oljeblokker». Aftenposten 30. januar 1973 (krever abonnement). Besøkt 12. mars 2020. 
  16. ^ «Heimdal-feltet vil gi både naturgass og kondensat». Aftenposten 7. april 1973 (krever abonnement). Besøkt 12. mars 2020. 
  17. ^ «Saga Petrokjemi vil godta Rafsnes». Aftenposten 4. september 1973 (krever abonnement). Besøkt 12. mars 2020. 
  18. ^ O. J. Sagafos: Hydro 1905-2005 s.248ff
  19. ^ «Stortinget sa ja til Statoils Bamble-kjøp». Aftenposten 17. desember 1983 (krever abonnement). Besøkt 12. mars 2020. 
  20. ^ «Saga søkte om 14 blokker». Stavanger Aftenblad 16. november 1974 (krever abonnement). Besøkt 24. mars 2020. 
  21. ^ E. Helle: Norges olje... s.122
  22. ^ «Ap-tabbe øker Statoil-utlegg». Stavanger Aftenblad 28. november 1979 (krever abonnement). Besøkt 10. mars 2020. 
  23. ^ a b E. Helle: Norges olje... s.116ff
  24. ^ «Deltakerlisten for ny oljeleting klar». Aftenposten 31. mars 1979 (krever abonnement). Besøkt 17. mars 2020. 
  25. ^ «Saga operatør på 34/7, DNO inn på norsk sokkel». Aftenposten 27. januar 1984 (krever abonnement). Besøkt 17. mars 2020. 
  26. ^ «Øiens livbøye til Saga». Aftenposten 29. januar 1988 (krever abonnement). Besøkt 17. mars 2020. 
  27. ^ «Borgerlig enighet om Snorre-salg». Aftenposten 11. mai 1988 (krever abonnement). Besøkt 17. mars 2020. 
  28. ^ «Stortinget: Snorre-feltet bygges ut». Aftenposten 28. mai 1988 (krever abonnement). Besøkt 17. mars 2020. 
  29. ^ «Vigdis-fiasko fortsetter». Stavanger Aftenblad 16. desember 1997 (krever abonnement). Besøkt 24. mars 2020. 
  30. ^ a b «Shell er størst - Total er billigst». Stavanger Aftenblad 12. november 1996 (krever abonnement). Besøkt 10. mars 2020. 
  31. ^ «Saga leter i Barentshavet». Aftenposten 15. juni 1987 (krever abonnement). Besøkt 12. mars 2020. 
  32. ^ Ingvill Rørnes Hide. «Saga under høytrykk» (PDF). Norsk Oljemusums årsbok 1994. Besøkt 24. mars 2020. 
  33. ^ «Saga går inn i et nytt konsortium». Aftenposten 22. november 1974 (krever abonnement). Besøkt 12. mars 2020. 
  34. ^ «Saga satser strategisk på Santa Fe». Aftenposten 5. desember 1996 (krever abonnement). Besøkt 29. mars 2020. 
  35. ^ a b «Saga advarte». Stavanger Aftenblad 30. oktober 1985 (krever abonnement). Besøkt 10. mars 2020. 
  36. ^ a b «Sagas utenlandssatsing skuffende». Stavanger Aftenblad 14. mars 1995 (krever abonnement). Besøkt 29. mars 2020. 
  37. ^ a b c «Saga trekker seg ut av Indonesia». Stavanger Aftenblad 2. november 1996 (krever abonnement). Besøkt 10. mars 2020. 
  38. ^ «Vil styrke utenrikshandelen». Aftenposten 10. august 1996 (krever abonnement). Besøkt 29. mars 2020. 
  39. ^ «Saga Petroleum tegningsinnbydelse». Aftenposten 17. oktober 1983 (krever abonnement). Besøkt 26. mars 2020. 
  40. ^ «Innkalling til generalforsamling i Saga Petroleum a.s.». Aftenposten 13. april 1989 (krever abonnement). Besøkt 26. mars 2020. 
  41. ^ «Aksjesplitt i Saga». Aftenposten 5. oktober 1989 (krever abonnement). Besøkt 26. mars 2020. 
  42. ^ «Saga-emmisjoner på 1,25 milliard». Aftenposten 5. april 1990 (krever abonnement). Besøkt 26. mars 2020. 
  43. ^ «Aker nekter Saga ny kapital». Aftenposten 11. mai 1990 (krever abonnement). Besøkt 26. mars 2020. 
  44. ^ «Saga vil også inn i bensinsalget». Aftenposten 3. august 1974 (krever abonnement). Besøkt 12. mars 2020. 
  45. ^ «Saga kjøper Norminol-aksjer». Aftenposten 18. desember 1991 (krever abonnement). Besøkt 12. mars 2020. 
  46. ^ «Sagapart etableres». Stavanger Aftenblad 6. september 1972 (krever abonnement). Besøkt 17. mars 2020. 
  47. ^ «Olje-aksjer i Norge». Stavanger Aftenblad 12. desember 1972 (krever abonnement). Besøkt 17. mars 2020. 
  48. ^ «Stor interesse for Sagapart». Aftenposten 19. september 1972 (krever abonnement). Besøkt 12. mars 2020. 
  49. ^ a b «Asbjørn Larsen ny direktør i Saga Petroleum». Aftenposten 7.september 1978 (krever abonnement). Besøkt 12. mars 2020. 
  50. ^ E. Helle: Norges olje... s.130
  51. ^ «Ambisiøst Saga Petroleum med store vekstproblemer». Aftenposten 11. april 1983 (krever abonnement). Besøkt 12. mars 2020. 
  52. ^ «Byttehandel blir vurdert». Aftenposten 18. april 1983 (krever abonnement). Besøkt 12. mars 2020. 
  53. ^ «Tviler på dystre signaler». Aftenposten 24. august 1988 (krever abonnement). Besøkt 12. mars 2020. 
  54. ^ «Ny tvil om behovet for Saga Petroleum». Aftenposten 3. november 1988 (krever abonnement). Besøkt 12. mars 2020. 
  55. ^ «Elf Aquitaine vil kjøpe Saga». Aftenposten 12. november 1988 (krever abonnement). Besøkt 26. mars 2020. 
  56. ^ «Nytt kort i Saga-strid». Aftenposten 6. desember 1988 (krever abonnement). Besøkt 26. mars 2020. 
  57. ^ «Sagas lengdesprang». Aftenposten 23. februar 1990 (krever abonnement). Besøkt 12. mars 2020. 
  58. ^ «Santa Fe er i havn for Saga». Aftenposten 3. desember 1996 (krever abonnement). Besøkt 12. mars 2020. 
  59. ^ «Melding fra energidepartementet i USA (1996)». Archived from the original on 7. juni 1997. Besøkt 24. mars 2020. 
  60. ^ a b «400 ansatte i Saga mister jobben». Aftenposten 8. april 1999 (krever abonnement). Besøkt 12. mars 2020. 
  61. ^ a b O. J. Sagafos: Hydro 1905-2005 s.369ff
  62. ^ «220 må slutte i Saga». Aftenposten 9. april 1999 (krever abonnement). Besøkt 12. mars 2020. 
  63. ^ a b c «EU godkjent Hydros oppkjøp av Saga». Aftenposten 6. juli 1999 (krever abonnement). Besøkt 12. mars 2020. 
  64. ^ «Samstemmig ja fra storaksjonærene». Aftenposten 19. juni 1999 (krever abonnement). Besøkt 12. mars 2020. 
  65. ^ «Kunngjøring om flytting». Aftenposten 11. oktober 1976 (krever abonnement). Besøkt 25. mars 2020. 
  66. ^ «Saga inn i Veritas-parken». Aftenposten 11. februar 1987 (krever abonnement). Besøkt 25. mars 2020. 
  67. ^ «Kunngjøring om flytting». Aftenposten 14. mai 1990 (krever abonnement). Besøkt 25. mars 2020. 
  68. ^ «Nytt om navn». Aftenposten 2. oktober 1973 (krever abonnement). Besøkt 12. mars 2020. 
  69. ^ «Tøffere tak i Saga». Aftenposten 16. mai 1998 (krever abonnement). Besøkt 12. mars 2020. 
  70. ^ «Nytt om navn». Aftenposten 17. mars 1976 (krever abonnement). Besøkt 25. mars 2020. 
  71. ^ «Falck går ut av Saga-styret». Aftenposten 13. mai 1993 (krever abonnement). Besøkt 28. mars 2020. 
  72. ^ «Sagas styreformann trekker seg i protest». vg.no. 14. juni 1999. Besøkt 24. mars 2020. 
  73. ^ «Jannik Lindbæk ny styreformann i Saga». dagbladet.no. 15. juni 1999. Besøkt 24. mars 2020. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Egil Helle. Norges olje - de første 20 årene. Oslo: Tiden Norsk Forlag. ISBN 82-10-02619-4. 
  • Ole Johan Sagafoss (2005). Livskraft. På norsk. Hydro 1905-2005. Oslo: Pax Forlag. ISBN 82-530-2865-2. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Saga_Petroleum&oldid=24356322»