Hopp til innhold

Robert Ritter von Greim

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Robert Ritter von Greim
Robert Ritter von Greim i 1940
Født22. juni 1892[1][2][3]Rediger på Wikidata
Bayreuth[4]
Død24. mai 1945[1][2][5][3]Rediger på Wikidata (52 år)
Salzburg[6]
Cyanid-forgiftning
BeskjeftigelseFlyger, militært personell Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1945–)
NasjonalitetTyskland
GravlagtSalzburg
UtmerkelserPour le Mérite
Militär-Max-Joseph-Orden
Jernkorsets ridderkors med ekeløv og sverd
TroskapKeiserriket Tysklands flagg Tyske keiserriket til 1918
Tysklands flagg Weimarrepublikken til 1933
Tysklands flagg Tyskland til 1945
VåpenartLuftwaffe
Tjenestetid1911–1945
Militær gradGeneralfeltmarskalk
EnhetKaiserliche Armee Kaiserliche Armee
Reichswehr Reichswehr
Luftwaffes flagg Luftwaffe
KommandoerLuftwaffes flagg Luftwaffe
Deltok iFørste verdenskrig
Andre verdenskrig
Robert Ritter von Greim på Commons
Et Fieseler Fi 156 Storch tilsvarende det Greim og Hanna Reitsch landet med i Tiergarten ved Brandenburger Tor under slaget om Berlin på vei til Førerbunkeren

Robert Ritter von Greim (født 22. juni 1892 i Bayreuth i Bayern, død 24. mai 1945 i Salzburg, Østerrike) var en tysk flyver og generalfeltmarskalk under andre verdenskrig. Han deltok også i første verdenskrig.

Bakgrunn og første verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Robert Greim var sønn av en bayersk politikaptein. I 1911 ble han tatt opp som kadett i hæren og tjenestegjorde i første verdenskrig i artilleriet. I 1915 ble han flyttet over til Fliegertruppe («flygertropp»), det tyske luftvåpenet. Greim fløy først tosetere, men gikk så over til Jasta 34b (Jagdstaffel, «jagerskvadron») i 1918. Enheten hadde da blitt utstyrt med overflødige fly fra Jagdgeschwader I, som Manfred von Richthofen hadde ledet inntil sin død 21. april 1918. Selv om flyene var gamle, var de betraktelig bedre enn de Jasta 34b hadde fra før. I juni 1918 var Greim i kamp med en Bristol F.2, og flyet hans ble skadet. Han klarte likevel å lande og kom uskadd fra hendelsen.

Han skjøt ned 28 fly, og ble tildelt Jernkorset, Pour le Mérite og den bayerske Militär-Max-Joseph-Orden. Sistnevnte innebar også adelskap og riddertittelen Ritter, samt adelspredikatet «von» til navnet.

Mellomkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

Under Kappkuppet i mars 1920 hadde han ansvaret for flytrafikken mellom Berlin og München, men forlot etter eget ønsket det militære senere samme år, med grad av hauptmann. Han studerte deretter juss i München. Han arbeidet deretter i en bank, og fra midten av 1920-årene var han i Kina for å bistå i oppbyggingen av et luftvåpen for Kuomintang-regjeringen.[7] Da han kom tilbake til Tyskland ble han sjef for flyskolen i Würzburg, hvor blant andre Elly Beinhorn var.[7]

I 1933 bad Hermann Göring ham om hjelp til å gjenoppbygge et tysk luftvåpen, Luftwaffe. I 1934 ble Greim kommandant for den første jagerflyverskolen siden den hemmelige skolen i Lipetsk ble stengt under Weimarrepublikken. Årsaken til hemmeligholdet var at Tyskland ifølge Versaillestraktaten ikke hadde anledning til å ha et luftvåpen.

Greim fikk i 1938 kommandoen over avdelingen for forskningsteknikk i Luftwaffe.

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Han var involvert i slaget om Storbritannia og Operasjon Barbarossa. Hitler gav ham Jernkorsets ridderkors med eikeløv og sverd, hvilket gjorde ham til en av de høyest dekorerte offiserer i Det tredje rike.

Slaget om Berlin

[rediger | rediger kilde]

Under slaget om Berlin fløy Greim til byen sammen med Hanna Reitsch for å møte Hitler. De landet utenfor Berlin tidlig om morgenen 26. april 1945 og håpet å ta seg inn i byen i helikopter som de kunne lande i rikskanselliets hage, over førerbunkeren. Men det eneste helikopteret som fantes, var skadet, og de måtte bruke en Focke Wulff 190-Jager med plass til bare én passasjer. Greim tok likevel Reitsch med; hun var liten, og krøket seg sammen bak setet hans. Piloten hadde nettopp fløyet Albert Speer til hans siste besøk hos Hitler. Hele førti jagerfly ledsaget dem gjennom uavbrutte russiske luftangrep på turen til Gatow flyplass, som da var den eneste lufthavnen ved Berlin som ikke var erobret av fienden. Der landet de trygt, men mange av jagerne var skutt ned, og dyktige flygere drept.[8]

Fra Gatow viste det seg umulig å ringe føreren, og de måtte derfor videre. Greim fant et skolefly og fikk følge av de gjenværende tyske jagerne. Nå satt han selv ved spakene, og Reitsch var passasjer. De fløy i høyde med tretoppene i Tiergarten, rett mot Brandenburger Tor. En russisk granat slo bunnen ut av flyet og skadet Greim alvorlig i høyre fot. Reitsch bøyde seg over skulderen hans og klarte å lande flyet på øst/vest-aksen. En forbipasserende bil tok dem med seg til førerbunkeren, der Greim ble forbundet av Hitlers privatlege, Ludwig Stumpfegger. Hitler kom inn på operasjonsstuen, og sa rørt at en soldat har rett til å nekte å følge en ordre som virker håpløs. Så spurte han om Greim visste hvorfor han var tilkalt. Svaret var nei, og Hitler forklarte at Hermann Göring hadde sviktet både fører og fedreland: «Bak ryggen på meg tok han kontakt med fienden.»[9]

Med tårer i øynene og skjelvende hender viste Hitler ham telegrammet der Göring - basert på Hitlers egne uttalelser - forespurte om Hitler hadde overdradd makten til ham. Uten forvarsel ble Hitler grepet av raseri og skrek om hvordan han ble sviktet av alle: «Jeg spares ikke for noe!» Så roet han seg, utnevnte Greim til feltmarskalk som skulle tre i Görings sted. For denne formaliteten - fullt mulig å formidle i et telegram - hadde Greim satt livet på spill, blitt alvorlig skadet, og flere flygere hadde satt livet til. Greim var sengeliggende av skaden sin i tre dager. Hitler ga ham og Reitsch giftkapsler, i tilfelle russerne tok seg inn i bunkeren.[10]

General Karl Koller som også prøvde å ta seg til Berlin, men på vegne av Göring, var strandet i forsvarsstabens hovedkvarter i Fürstenberg nord for Berlin. Han fikk Greim på tråden, for Hitler ville ikke forstyrres. Greim forklarte at han var fortapt, skadet og sengeliggende i Berlin, og at general Koller ikke måtte tenke på å dra dit. Koller delte sine tanker om deres egen og Tysklands triste skjebne. Til hans forbløffelse svarte Greim: «Mist ikke motet! Det går nok bra! Førerens nærvær har inspirert meg aldeles! Dette stedet er som en ungdomskilde for meg!» Koller var rystet. Han konkluderte med at dette var «et galehus», for «man begynner å tvile på sitt eget vett.»[11]

I førerbunkeren ankom en ansatt i propagandadepartementet med en britisk melding fra Reuters som fortalte at Heinrich Himmler søkte fredsforhandlinger med den svenske sendemannen Folke Bernadotte. Ett eksemplar fikk Hitlers kammertjener Heinz Linge som viste det til Hitler. Raserianfallet dette fremkalte, beskrives av alle som forferdelig. Hitler satt i møte med Greim og Reitsch, men gikk over til å skrike av raseri over Himmlers svik. Men det var også da Hitler omsider droppet vaklingen og satte sluttstrek. Følgende natt - natt til 29. april 1945 - var det at han vraket Himmler som sin etterfølger, skrev sitt testamente, fikk Hermann Fegelein henrettet og giftet seg med Eva Braun.[12]

Den røde hær stod nå på Potsdamer Platz 300 meter fra førerbunkeren, og Greim fikk beskjed om å beordre alle disponible fly til å forsvare Berlin. Kort etter midnatt kom Hitler likblek inn til ham med sine siste instrukser - først et luftangrep på russiske stillinger, deretter få Himmler arrestert. «En forræder må aldri etterfølge meg som fører!» skrek Hitler helt ubehersket.[13]

Død

[rediger | rediger kilde]

Greim og Rietsch klarte å få opp flyet i 5 000 meters høyde og unnslapp Berlin, som sett ovenfra lignet et eneste flammehav. Etter landing fikk Greim gitt ordre om at alle disponible fly skulle settes inn for å beskytte Berlin. Deretter fløy de to nordover til admiral Dönitz, som hadde satt opp hovedkvarter i Plön. Etter noen dagers hvile fartet de rundt for å oppildne de stridende til fortsatt innsats. I Østerrike traff de den saktmodige general Karl Koller (1898-1951),[14] adjutant for Göring som satt i arrest på Hitlers ordre. Koller beskrev senere hvordan Greim kom humpende på krykker, gul i huden og helt nedkjørt, mens Reitsch gråt og rant over av melodramatiske anklager mot Göring for «svik», samtidig som hun overgikk seg selv i rosende omtale av Hitler.[15]

8. mai 1945 ble Reitsch og Greim arrestert av amerikanerne. Det ble bestemt at han skulle overføres til de sovjetiske styrkene, og da han fryktet å bli torturert og henrettet av russerne, valgte han å begå selvmord med cyanid den 24. mai 1945.[16] Han siste ord var: «Jeg er sjef for Luftwaffe, men jeg har ikke noe Luftwaffe».[17]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. 1 2 Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000525, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. 1 2 Find a Grave, oppført som Robert Ritter Von Greim, Find a Grave-ID 13794084, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ↑ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ↑ Salzburgwiki, Salzburgwiki ID 24334[Hentet fra Wikidata]
  6. ↑ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. 1 2 Militär X: Omtale av Greim
  8. ↑ Hugh Trevor-Roper: Hitlers sidste dage, forlaget Cicero, 2002, ISBN 87-7714-489-9 (s. 212)
  9. ↑ Hugh Trevor-Roper: Hitlers sidste dage (s. 213)
  10. ↑ Hugh Trevor-Roper: Hitlers sidste dage (s. 214-15)
  11. ↑ Hugh Trevor-Roper: Hitlers sidste dage (s. 218-19)
  12. ↑ Hugh Trevor-Roper: Hitlers sidste dage (s. 232-33)
  13. ↑ Hugh Trevor-Roper: Hitlers sidste dage (s. 234)
  14. ↑ «Koller, Karl», lexikon-der-wehrmacht.de
  15. ↑ Hugh Trevor-Roper: Hitlers sidste dage, forlaget Cicero, 2002, ISBN 87-7714-489-9 (s. 236)
  16. ↑ Wistrich, Robert S. (2001) [1982]. «Greim, Robert Ritter von». Who's Who in Nazi Germany (3 utg.). Routledge. s. 84. ISBN 978-0-415-26038-1. Besøkt 8. mars 2014.
  17. ↑ «THE REICH'S EX-LEADERS EXPLAIN WHY THEY WERE BEATEN». Arkivert fra originalen 28. februar 2017. Besøkt 8. mars 2014.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Fellgiebel, Walther-Peer (2000). Die Träger des Ritterkreuzes des Eisernen Kreuzes 1939–1945 – Die Inhaber der höchsten Auszeichnung des Zweiten Weltkrieges aller Wehrmachtsteile [Bærere av Jernkorsets ridderkors 1939-1945 - den høyeste utmerkelsen fra andre verdenskrig blant alle Wehrmachts våpengrener] (på tysk). Friedberg, Germany: Podzun-Pallas. ISBN 978-3-7909-0284-6. 
  • Schaulen, Fritjof (2003). Eichenlaubträger 1940 – 1945 Zeitgeschichte in Farbe I Abraham – Huppertz [Ekeløvsbærere 1940 – 1945 samtidshistorie i farger I Abraham – Huppertz] (på tysk). Selent, Germany: Pour le Mérite. ISBN 978-3-932381-20-1. 
  • Scherzer, Veit (2007). Die Ritterkreuzträger 1939–1945 Die Inhaber des Ritterkreuzes des Eisernen Kreuzes 1939 von Heer, Luftwaffe, Kriegsmarine, Waffen-SS, Volkssturm sowie mit Deutschland verbündeter Streitkräfte nach den Unterlagen des Bundesarchives [Ridderkorsbærere 1939–1945 Innehavere av Jernkorsets ridderkors 1939 fra hæren, luftforsvaret, marinen, Waffen-SS, Volkssturm samt andre stridskrefter alliert med Tyskland ifølge dokumentasjon i det tyske forbundsarkivet] (på tysk). Jena, Germany: Scherzers Miltaer-Verlag. ISBN 978-3-938845-17-2. 
  • Thomas, Franz (1997). Die Eichenlaubträger 1939–1945 Band 1: A–K [Ekeløvsbærere 1939–1945 bind 1: A–K] (på tysk). Osnabrück, Germany: Biblio-Verlag. ISBN 978-3-7648-2299-6. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Robert_Ritter_von_Greim&oldid=25664591»