Robert Maxwell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Robert Maxwell
Robert Maxwell 1989.jpg
Født10. juni 1923[1][2][3][4]
Solotwyno
Død5. november 1991[1][2][4][5] (68 år)
Tenerife
Gravlagt Den jødiske gravlunden på Oljeberget
Ektefelle Elisabeth Maxwell (19451991)
Barn Christine Maxwell, Isabel Maxwell, Kevin Maxwell, Ghislaine Maxwell, Ian Maxwell
Beskjeftigelse
7 oppføringer
Parti Labour Party
Nasjonalitet Storbritannia
Utmerkelser Military Cross

Ian Robert Maxwell (født Ján Ludvík Hyman Binyamin Hoch, 10. juni 1923 i Slatinske Doly, Karpato-Ruthenia, TsjekkoslovakiaUkraina,[8] død 5. november 1991 ved Kanariøyene) var en britisk forretningsmann og politiker. Han ble født og vokste opp i fattige kår i Tsjekkoslovakia og bygget i Storbritannia opp et stort medieimperium. Maxwell ble valgt for Labour fra valgkretsen Buckingham 1964-1970 til det britiske parlamentet.

Maxwell ble født inn i den hassidiske familien Hoch og ble som barn kalt Ludvik. Navnet Maxwell tok han i 1948. Han snakket ikke mye om religion, men støttet Israel offentlig hele livet.[8][9] Han var kjent for sin flamboyante personlige stil og intens rivalisering med Rupert Murdoch. Maxwells siste år er dramatisert på film med David Suchet i hovedrollen.[10]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig kom han seg fra Tsjekkoslovakia til Frankrike i mars 1940. Sammen med andre tsjekkoslovakiske flyktninger gikk han inn i Fremmedlegionen. Etter det franske nederlaget i 1940 ble han evakuert til Storbritannia der han ble innrullert som frivillig i hæren. I krigens sluttfase var han tilbake på kontinentet og ble for sin innsats der tildelt military cross for tapperhet. Maxwell tjenestegjorde i det okkuperte Tyskland i to år som leder for det britiske pressekontoret i Berlin. I Tyskland knyttet han flere kontakter som ble grunnlag for senere forretningsvirksomhet.[8] I Paris i 1944 møtte han Elisabeth Meynard som han giftet seg med og som støttet forretningsvirksomheten hans.[11]

I 2006 ble det kjent at Maxwell (noen måneder før han døde) ble etterforsket for mulige krigsforbrytelser i Tyskland i april 1945. Bakgrunnen var at Maxwell i biografen nevnte at han hadde skutt og drept borgermesteren («so I shot the mayor and withdrew») i en tysk by som de britiske styrkene ville innta.[12]

Moren og fire andre nære familiemedlemmer døde i Auschwitz. Faren ble trolig drept under transport eller i leiren. Bare to søstre overlevde.[8]

Medievirksomhet[rediger | rediger kilde]

Sammen med Paul Rosbaud grunnla han Pergamon Press et forlagshus i Oxford med spesialisering i vitenskapelig og medisinsk litteratur. Rosbauds skal ha mislikt Maxwells profittjag og kostbare livsstil. Maxwell og Rosbaud arbeidet sammen i det voksende forlaget til mai 1956, da Rosbaud sluttet. I 1959 ga forlaget ut 40 vitenskapelig tidsskrift og noen år senere 150 forskjellige tidsskrift. Til sammenligning hadde konkurrenten Elsevier bare 10 tidsskrift i porteføljen. I 1960 hadde Maxwell skaffet seg Rolls Royce med egen sjåfør og hadde flyttet kontorene til Headington Hill Hall i Oxford, vegg i vegg med Blackwell.[13] I 1980 kjøpte han British Printing and Communication Corporation, og i 1984 Mirror Group Newspapers som blant annet ga ut Daily Mirror. Maxwell ga ut London Daily News noen måneder i 1987 og floppen kostet ham omkring 50 millioner dollar. Han solgte Pergamon til Elsevier i mars 1990.[8] Da han døde eide han blant annet New York Daily News og Macmillan Publishers.[11]

Død[rediger | rediger kilde]

Omstendighetene omkring hans død er usikre.[trenger referanse] Han var savnet i flere dager etter at han falt over bord fra yachten sin ved Kanariøyene, til han ble funnet flytende død i Atlanterhavet.[12] En spansk undersøkelsen konkluderte med at dødsårsaken var hjertestanse som følge av drukning. Det spekuleres i at det var selvmord.[trenger referanse] Han ble gravlagt i Jerusalem.[12]

Etter hans død ble en rekke skulte sider ved hans forretningsførsel avslørt. 400 millioner pund fra pensjonsfondene i selskapene manglet.[12] Maxwell skal ha underslått midlene for å dekke gjeld, sin stadige appetitt på nye selskaper, samt sitt aristokratiske levesett. Tusenvis av hans tidligere ansatte tapte sine pensjonsinnskudd.[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Robert Maxwell, biography/Robert-Maxwell
  2. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb120462457
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, 9. okt. 2017, Ian Robert Maxwell, maxwell-ian-robert
  4. ^ a b Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, Robert Maxwell, 00000016126
  5. ^ the peerage, 9. okt. 2017, Ian Robert Maxwell, p66552.htm#i665517
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, 26. jun. 2015
  7. ^ http://www.nytimes.com/2013/08/09/business/media/elisabeth-maxwell-widow-who-reinvented-herself-as-holocaust-expert-dies-at-92.html
  8. ^ a b c d e Whitney, Craig R. (6. november 1991). «Robert Maxwell, 68: From Refugee to the Ruthless Builder of a Publishing Empire». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 11. juli 2017. 
  9. ^ The London Gazette: no. 38352. p. . 13 July 1948.
  10. ^ Rampton, James (28. april 2007). «'Maxwell was a monster - but much more, too'». Telegraph.co.uk (engelsk). Besøkt 11. juli 2017. 
  11. ^ a b Witchel, Alex (15. februar 1995). «AT LUNCH WITH: Elisabeth Maxwell; Questions Without Answers». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 11. juli 2017. 
  12. ^ a b c d «Maxwell was under investigation for war crimes». The Guardian (engelsk). 10. mars 2006. ISSN 0261-3077. Besøkt 11. juli 2017. 
  13. ^ «Is the staggeringly profitable business of scientific publishing bad for science?». The Guardian (engelsk). 27. juni 2017. ISSN 0261-3077. Besøkt 11. juli 2017.