Robert Maxwell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Robert Maxwell
Robert Maxwell 1989.jpg
Født10. juni 1923
Solotwyno
Død5. november 1991 (68 år)
Tenerife
GravlagtMount of Olives Jewish Cemetery
Ektefelle Elisabeth Maxwell (1945–1991)
Barn Christine Maxwell, Isabel Maxwell, Kevin Maxwell, Ghislaine Maxwell, Ian Maxwell
Yrke
6 oppføringer
Politiker, gründer, skribent, forlegger, manusforfatter, mediabaron
Parti Labour Party
NasjonalitetStorbritannia
Livssynjødedom
Utmerkelser Military Cross

Ian Robert Maxwell (født Ján Ludvík Hyman Binyamin Hoch, 10. juni 1923 i Slatinske Doly, Karpato-Ruthenia, TsjekkoslovakiaUkraina,[1] død 5. november 1991 ved Kanariøyene) var en britisk forretningsmann og politiker. Han ble født og vokste opp i fattige kår i Tsjekkoslovakia og bygget i Storbritannia opp et stort medieimperium. Maxwell ble valgt for Labour fra valgkretsen Buckingham 1964-1970 til det britiske parlamentet.

Maxwell ble født inn i den hassidiske familien Hoch og ble som barn kalt Ludvik. Navnet Maxwell tok han i 1948. Han snakket ikke mye om religion, men støttet Israel offentlig hele livet.[1][2] Han var kjent for sin flamboyante personlige stil og intens rivalisering med Rupert Murdoch. Maxwells siste år er dramatisert på film med David Suchet i hovedrollen.[3]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig kom han seg fra Tsjekkoslovakia til Frankrike i mars 1940. Sammen med andre tsjekkoslovakiske flyktninger gikk han inn i Fremmedlegionen. Etter det franske nederlaget i 1940 ble han evakuert til Storbritannia der han ble innrullert som frivillig i hæren. I krigens sluttfase var han tilbake på kontinentet og ble for sin innsats der tildelt military cross for tapperhet. Maxwell tjenestegjorde i det okkuperte Tyskland i to år som leder for det britiske pressekontoret i Berlin. I Tyskland knyttet han flere kontakter som ble grunnlag for senere forretningsvirksomhet.[1] I Paris i 1944 møtte han Elisabeth Meynard som han giftet seg med og som støttet forretningsvirksomheten hans.[4]

I 2006 ble det kjent at Maxwell (noen måneder før han døde) ble etterforsket for mulige krigsforbrytelser i Tyskland i april 1945. Bakgrunnen var at Maxwell i biografen nevnte at han hadde skutt og drept borgermesteren («so I shot the mayor and withdrew») i en tysk by som de britiske styrkene ville innta.[5]

Moren og fire andre nære familiemedlemmer døde i Auschwitz. Faren ble trolig drept under transport eller i leiren. Bare to søstre overlevde.[1]

Medievirksomhet[rediger | rediger kilde]

Sammen med Paul Rosbaud grunnla han Pergamon Press et forlagshus i Oxford med spesialisering i vitenskapelig og medisinsk litteratur. Rosbauds skal ha mislikt Maxwells profittjag og kostbare livsstil. Maxwell og Rosbaud arbeidet sammen i det voksende forlaget til mai 1956, da Rosbaud sluttet. I 1959 ga forlaget ut 40 vitenskapelig tidsskrift og noen år senere 150 forskjellige tidsskrift. Til sammenligning hadde konkurrenten Elsevier bare 10 tidsskrift i porteføljen. I 1960 hadde Maxwell skaffet seg Rolls Royce med egen sjåfør og hadde flyttet kontorene til Headington Hill Hall i Oxford, vegg i vegg med Blackwell.[6] I 1980 kjøpte han British Printing and Communication Corporation, og i 1984 Mirror Group Newspapers som blant annet ga ut Daily Mirror. Maxwell ga ut London Daily News noen måneder i 1987 og floppen kostet ham omkring 50 millioner dollar. Han solgte Pergamon til Elsevier i mars 1990.[1] Da han døde eide han blant annet New York Daily News og Macmillan Publishers.[4]

Død[rediger | rediger kilde]

Omstendighetene omkring hans død er usikre.[trenger referanse] Han var savnet i flere dager etter at han falt over bord fra yachten sin ved Kanariøyene, til han ble funnet flytende død i Atlanterhavet.[5] En spansk undersøkelsen konkluderte med at dødsårsaken var hjertestanse som følge av drukning. Det spekuleres i at det var selvmord.[trenger referanse] Han ble gravlagt i Jerusalem.[5]

Etter hans død ble en rekke skulte sider ved hans forretningsførsel avslørt. 400 millioner pund fra pensjonsfondene i selskapene manglet.[5] Maxwell skal ha underslått midlene for å dekke gjeld, sin stadige appetitt på nye selskaper, samt sitt aristokratiske levesett. Tusenvis av hans tidligere ansatte tapte sine pensjonsinnskudd.[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Whitney, Craig R. (6. november 1991). «Robert Maxwell, 68: From Refugee to the Ruthless Builder of a Publishing Empire». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 11. juli 2017. 
  2. ^ The London Gazette: no. 38352. p. . 13 July 1948.
  3. ^ Rampton, James (28. april 2007). «'Maxwell was a monster - but much more, too'». Telegraph.co.uk (engelsk). Besøkt 11. juli 2017. 
  4. ^ a b Witchel, Alex (15. februar 1995). «AT LUNCH WITH: Elisabeth Maxwell; Questions Without Answers». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 11. juli 2017. 
  5. ^ a b c d «Maxwell was under investigation for war crimes». The Guardian (engelsk). 10. mars 2006. ISSN 0261-3077. Besøkt 11. juli 2017. 
  6. ^ «Is the staggeringly profitable business of scientific publishing bad for science?». The Guardian (engelsk). 27. juni 2017. ISSN 0261-3077. Besøkt 11. juli 2017.