Republikken Afghanistan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Republikken Afghanistan
Tidligere republikk
Flag of Afghanistan (1931–1973).svg
1973 – 1978 Flag of Afghanistan (1978-1980).svg
Flagg Våpen
Flagg Riksvåpen
Plasseringa til Afghanistan
Afghanistans beliggelse
Hovedstad Kabul
Språk Pashto og Dari (persisk)
Religion Islam
Styreform Republikk (ettpartistat)
President
 - 1973-1978 Mohammed Daoud Khan
 - 1987-1992 Mohammed Najibullah
Historie
 - Kuppet mot shahen 17. juli 1973
 - Saur-revolusjonen 27. april
 - Saur-revolusjonen 27. april 1978
Areal
 - 1974 647 500 km²
Innbyggere
 - 1974 est. 13 999 590 
     Befolkningstetthet Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig tegn « » /km² 
 - 1978 est. 15 113 620[1] 
     Befolkningstetthet Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig tegn « » /km² 
Valuta Afghani
I dag en del av Afghanistan Den islamske republikken Afghanistan

For å unngå forveksling, heter nå Afghanistan "Den islamske republikken Afghanistan" (se Afghanistan). Denne siden omhandler Afghanistans historie fra 1973 til 1978.

Republikken Afghanistan var det offisielle navn på landet Afghanistan først fra 1973 til 1978. Den ble skapt da Mohammed Daoud Khan tok makten i et militærkupp 17. juli 1973, og avskaffet etter det kommunistiske ADFP tok makten gjennom Saur-revolusjonen i april 1978. Da ble sosialiststaten Den demokratiske republikken Afghanistan dannet.

I 1986-1987 hadde presidenten Mohammed Najibullah prøvd å få en avtale med de islamistiske opprørerne fra Mujahedin om en koallisjonsregjering. Det ble da vedtatt en ny grunnlov. Denne satset på valg. Landet skiftet da igjen navn fra Den demokratiske republikken Afghanistan til Republikken Afghanistan, selv om dette ikke er spesielt kjent og Den fortsatt ofte ble betegnet under forrige navn. Forsøket til Najibullah var imidlertid mislykket siden Mujahedin-opprørerne mente at det ikke var mulig, siden at Allah måtte ta ansvar for å få styrtet regjeringen. Najibullah ble styrtet 28. april 1992, og landet ble til Den islamske staten Afghanistan.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Velkomsten Mohammed Daoud Khan fikk da han vendte tilbake til makten 17. april 1973 viste befolkningens misnøye med det forrige tiårs lite overbevisende politikk. Zahir Shahs «nye demokrati» hadde lovet mye men hadde levert lite. Daouds tilbakekomst var en tilbakevending til mer tradisjonell hersketeknikk, en sterk mann, og han var særlig en appellerende figur for de militære offiserene. Som statsminister hadde Daoud skaffet store mengder med moderne våpen fra Sovjetunionen og han var en tidligere offiser i miliæret selv. I tillegg hadde hans sterke meninger om Pashtunistan-saken ikke blitt glemt av konservative pashto offiserer.

Daouds kupp[rediger | rediger kilde]

Daoud diskuterte opprør med forskjellige opposisjonelement i mer enn et år, både med moderate og venstreorienterte, inkludert militære offiserer som var medlemmer av både Khalq og Parcham fraksjonene av ADFP. Kommunistene hadde særlig motarbeidet Zahirs eksperiment i kontitusjonell demokrati hardt. Deres flammende taler i parlamentet og organiserte gateopptøyer var taktikker som alarmerte kongen i den grad at han nektet å skrive under på loven som skulle legalisere politiske parti. Babrak Karmals Parcham-fraksjon ble mye involvert i planleggingen av kuppet. Der er allmenn enighet om at Daoud hadde hatt møter med det han kalte «venner» i mer enn et år. Selve kuppet ble utført av lavere offiserer som var blitt trent i Sovjet. Noen afghanere mistenkte at Daoud og Karmal hadde hatt kontakt i flere år og at Daoud hadde brukt ham som informant i den venstreorienterte bevegelsen. Ingen sterke forbindelser kan siteres på å støtte dette, uten nærheten mellom Karmals far, en general i arméen, og Daoud. På tiden for kuppet, juli 1973, som fant sted mens kongen var i Italia for å få en øyebehandlig ved et medisinsk senter i Ischia, var det vanskelig å vurdere fraksjons og partitilhørigheten til offiserene som deltok. Til tross for et antall konverteringer fra Parcham til Khalq-fraksjonen ved kommunistkuppet i april 1978 som kastet Daoud, ble både parti og fraksjonslojaliteten tydelig da ADFP overtok makten.

Selv om venstreorienterte hadde spilt en sentral rolle i kuppet, og til tross for oppnevnelsen av to venstreorienterte ministere, tyder bevis på at kuppet var Daouds alene. Offiserer som var personlig lojal mot ham, ble plassert i nøkkelposisjoner mens unge parchamer ble sendt til provinsene, antagelig for å få dem ut av Kabul, inntil Daoud hadde renset de venstreorienterte offiserer på slutten av 1975.

Konsolidering av makten[rediger | rediger kilde]

Året etter etablerte Daoud sitt eget politiske parti, det Nasjonale Revolusjonspartiet, som var sentrum for all politisk aktivitet. I januar 1977 godkjente et loya jirga Daouds grunnlov som etablerte et ettpartisystem med en president.

Motstand mot det nye regimet ble undertrykket. Et kuppforsøk av Mohammed Hashim Maiwandwal, som kan ha blitt planlagt før Daoud grep makten, ble undertrykket kort tid etter kuppet hans. I oktober 1973 døde Maiwandal, en tidligere statsminister og høyt respektert tidligere diplomat, i fengsel på tiden da Parcham kontrollerte Innenriksdepartementet under hendelser som bygger opp om de utbredte antagelsene om at han ble torturert ihjel.

Daoud legger seg ut med kommunistene[rediger | rediger kilde]

Mens begge fraksjonene i ADFP hadde forsøkte å bygge opp under Daoud før kuppet i 1973, brukte Parcham sin fordel til å rekruttere i en større skala enn noen gang tidligere rett etter kuppet. Daoud gjorde det derimot snart klart at han ikke tilhørte noen fronter og at han ikke hadde adoptert kravene til noen ideologisk fraksjon. I løpet av de første månedene av sitt regime, begynte han å lirke parchamene ut av sin regjering. Daoud var nøye med å begrunne oppsigelsene med ineffektivitet og ikke med ideologiske grunner, kanskje for ikke å fremmedgjøre Sovjet. Khalq så muligheten til å skaffe seg noen kortvarige fordeler på Parchams bekostning og foreslo for Daoud at «ærlige» khalqer kunne erstatte de «korrupte» parchamene. Daoud var skeptisk til ideologiene og ignorerte dette forslaget.

Daouds forhold med Sovjetunionen, som med hans bånd til de afghanske kommunistene, ble dårligere gjennom hans fem år som president. Båndet med Sovjet ble løsnet gradvis. Daouds vandring mot høyre gjorde Sovjet nervøse men vestlige observatører merket seg at Daoud fortsatte å vise interesse for sovjetiske interesser og Afghanistans representant i FN stemte jevnlig med den sovjetiske blokken eller med gruppen av nøytrale land. Sovjet forble Afghanistans klart største støttespiller og hadde nok innflytelse til å insistere på at vestlig aktivitet ikke skulle forekomme, økonomisk eller annen, i nordlige Afghanistan.

Daouds forsøk på modernisering[rediger | rediger kilde]

Daoud foretrakk fremdeles en sentralstyrt økonomi, og tre år etter at han kom til makten, trakk han opp sin ambisiøse sju års økonomiske pls (19761983) som innebar store prosjekt og krevde betydelige innskudd fra utenlandske kilder. Så tidlig som i 1974 begynte Daoud å distansere seg fra avhengigheten av Sovjet for militær og økonomisk støtte. Samme året gikk han inn i et militært trenings-program med India og åpnet samtaler med Iran med tanke på økonomisk utviklingshjelp. Daoud henvendte seg også til andre oljerike muslimske nasjoner som Saudi-Arabia, Irak og Kuwait for finansiell assistanse.

Pashtunistan-aktivister hadde store forventninger om at den nye presidenten ville ta opp saken med Pakistan, og i de første månedene av det nye regimet, var bilaterale forhold dårlige. Forsøk av Iran og USA på å dempe den spente situasjonen lyktes etter en tid, og innen 1977 var forholdene mellom Pakistan og Afghanistan betydelig bedre. I løpet av Daouds besøk i mars 1978 til Islamabad, ble en avtale inngått der president Muhammed Zia-ul-Haq i Pakistan løslatte militante pashtoer og balucher fra fengsel i bytte mot at Daoud trakk sin støtte til disse gruppene og utviste militante pashtoer og balucher som søkte tilflukt i Afghanistan.

Daouds første besøk til Sovjet i 1974 var vennskapelig, til tross for uenighet i Pashtunistan-saken. Innen Daouds andre besøk i april 1977, visste sovjeterne om rensingen av venstresiden som begynte i 1975, at han fjernet sovjetiske rådgivere fra noen afghanske militære enheter, hans endring i militær trening der andre nasjoner, særlig India og Egypt, trente afghanere med sovjetiske våpen. Til tross for offisiell støtte, sirkulerte uoffisielle rapporter om skarp sovjetisk kritikk av antikommunisme i Daouds nye kabinett, om hans mislykkede forsøk på å samarbeide med ADFP, og av hans kritikk av Cubas rolle i den nøytrale bevegelsen. Videre var Daoud vennligsinnet overfor Iran og Saudi-Arabia og han hadde planlagt et besøk til Washington, DC våren 1978.

Situasjonen i 1978[rediger | rediger kilde]

Innen 1978 hadde Daoud oppnådd lite av hva han hadde satt seg som mål. Til tross for gode avlinger i 1973 og påfølgende år, hadde ingen økonomisk fremgang skjedd, og den afghanske levestandarden hadde ikke blitt bedre. Våren 1978 hadde han fremmedgjort de fleste nøkkelgruppene innen politikken ved å samle makten i sine hender og nektet å tolerere avvik. Selv om muslimske fundamentalister hadde blitt nedtrykket så tidlig som 1974, hadde deres antall steget. Kompromissløse Pashtunistan tilhengere var desillusjonerte med Daouds avtaler med Pakistan, særlig med hva de regnet som hans løfter i 1977 avtalen om ikke å støtte militante pashtoer i Pakistan.

Mest truende for Daoud var utviklingen blant afghanske kommunister. I mars 1977 forble, til tross for å ha nådd en sårbar avtale om gjenforening, Parcham og Khalq mistenksomme overfor hverandre. De militære fløyene av hver fraksjon samarbeidet ikke siden khalqernes militære offiserer var tallrikt overlegne parchamernes offiserer på denne tiden og fryktet at den andre hadde informert Daoud om dette, og dermed hadde advart Daoud om at et kupp var nært forestående. Selv om planer for et kuppe hadde blitt diskutert i lengre tid, ifølge en uttalelse av Hafizullah Amin, var kuppet i april 1978 gjennomført to år før tiden.

Saur-revolusjonen[rediger | rediger kilde]

Begravelsen 19. april 1978 for Mir Akbar Khyber, en prominent parchamsk ideolog som hadde blitt myrdet, tjente som et samlingspunkt for afghanske kommunister. Det er anslått at mellom 10 000 og 30 000 mennesker samlet seg for å høre de rystende talene av Noor Mohammed Taraki og Karmal. Sjokkert av denne demonstrasjonen av kommunistisk samhold, beordret Daoud arrestasjonen av ADFP-lederene, men han reagerte for sent. Det tok ham en uke å arrestere Taraki og Amin var såvidt plassert i husarrest. Ifølge senere ADFP-dokumentasjon, sendte Amin komplette ordrer for kuppet fra sitt hjem mens det var under bevæpnet vakthold ved hjelp av familiens budbringer. Hæren hadde blitt satt i beredskap 26. april pga et antat «anti-islamsk» kupp. Med tanke på Daoud nedtrykkende og forsiktige tankegang i forhold til offiserer som var uenige med Daoud, beveget selv de uten eller med svært løse bånd til ADFP, seg raskt for å hindre sitt eget fall.

27. april 1978 begynte et statskupp med troppebevegelser på den militære basen ved Kabul Internasjonale Flyplass, vunnet sakte av kuppmakerne i løpet av de neste 24 timene mens opprørere bekjempet enheter som fremdeles var lojale med Daoud i og rundt hovedstaden. Daoud og mesteparten av hans familie ble skutt i presidentpalasset neste dag.

Etter Daoud-regjeringens fall skiftet landet navn til Den demokratiske republikken Afghanistan.

Andre perioden[rediger | rediger kilde]

Den demokratiske republikken Afghanistan ble dannet i 1978, men etter dette startet et islamistisk opprør mot styresettet i Afghanistan, som førte til at Sovjetunionen utplasserte tropper i landet i desember 1979 for å slå ned opprøret.

I 1986 ble Mohammed Najibullah president. Landet var da brutalt herjet av borgerkrig. I sin kamp mot mujahedin prøvde han å forhandle med opprørerne. Han besluttet i 1987 å holde valg med flere partier, noe som ikke var effektivt siden mujahedin, som man forventet skulle stille opp i valget, ikke ønsket å stille til valg. Grunnloven som ble vedtatt før valget, ga igjen navnet «Republikken Afghanistan» til landet. Likevel ble den vanligvis fortsatt kalt «Den demokratiske republikken Afghanistan», noe som den også ble kalt i FN.

Etter den sovjetiske tilbaketrekningen fra Afghanistan i 1989 ble den afghanske regjeringen igjen satt alene til å forsvare seg selv. Tross at den amerikanske regjeringen, som støttet mujahedin militært, forutså Najibullah-regjeringens fall innen 6 måneder etter uttrekningen, klarte de å forsvare seg frem til opprørerne inntok Kabul i 1992.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Population statistics (1978) - countries compared - People data on NationMaster