Afghanistans historie etter 1992

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Denne artikkelen handler om hendelsene i Afghanistan etter kommunist-regimets fall i 1992.

Den Islamske staten Afghanistan[rediger | rediger kilde]

Etter at Sovjetunionen trakk seg helt ut fra Afghanistan i februar 1989, fortsatte kampene mellom den kommuniststøttede regjeringen og mujahedin. Med materiell hjelp fra sovjeterne overlevde regjeringen til Mohammed Najibullah, men etter at Sovjet kollapset i 1991, ble den kastet 18. april 1992 da styrkene til Ahmed Shah Massoud og Abdul Rashid Dostum erobret Kabul.

Lederene av de Peshawar-baserte mujahedingruppene etablerte et midlertidig islamsk jihad-råd for å overta makten i midten av april for å forsøke å ordne opp i forskjellene i gruppene. Den moderate lederen, professor Sibghatullah Mojaddedi skulle lede rådet i 2 måneder da et 10 medlemmer stort råd sammensatt av mujahedin-ledere og ledet av lederen for Jamiat-i-Islami, professor Burhanuddin Rabbani, skulle styre i 4 måneder. I løpet av denne 6 måneders-periode skulle et loya jirga, eller det store rådet av afghanske ledere og eldre, sammenkalles og sette sammen en interimadministrasjon som skulle ha makten i opp til et år, frem mot valg.

Men i mai 1992, satte Rabbani sammen lederskapsrådet før tiden og undergravde Mojaddedis skjøre autoritet. 28. juni 1992 overgav Mojaddedi makten til lederskapsrådet, som så valgte Rabbani til president. Kraftige trefninger brøt ut i august 1992 i Kabul mellom styrker som var lojale mot president Rabbani og rivaliserende fraksjoner, først og fremst de som støttet Gulbuddin Hekmatyars Hezb-i-Islami. Etter at Rabbani forlenget sin periode i desember 1992 blusset kamper opp på nytt i januar og februar 1993. Islamabad-avtalen som ble signert i mars 1993 der Hekmatyar ble oppnevnt til statsminister, klarte ikke å ha en varende effekt. En oppfølgingsavtale, Jalalabad-avtalen, sa at militsene skulle avvæpnes men ble aldri helt gjennomført. Gjennom 1993 allierte Hekmatyars Hezb-i-Islami seg med sjia-militsen Hizb-i-wahdat og braket med jevne mellomrom sammen med styrkene til Rabbani og Massouds Jamiat. Sayyafs militante Ittehad-i-Islami og til tider tropper som var lojale med den etnisk usbekiske Abdul Rashid Dostum samarbeidet med Jamiat. 1. januar 1994 byttet Dostum side og satte raskt i gang kamper i stor skala i Kabul og de nordlige provinsene, noe som førte til tusenvis av sivile tap i Kabul og andre steder og som skapte en ny bølge med omplasserte personer og flyktninger. Landet sank enda lengre ned i anarki. Styrker som var lojale til Rabbani og Massoud, begge etniske tadsjiker, kontrollerte Kabul og mye av de nordøstre delene av landet, mens lokale krigsherrer hadde makten i resten av landet.

Talibans vei til makten[rediger | rediger kilde]

I reaksjon mot anarkiet og krigsherreveldet som dominerte landet, og mangelen på pashtunsk representasjon i Kabul-regjeringen, oppstod en bevegelse kalt Taliban. Mange talibanere var blitt utdannet i madrassaer i Pakistan og de var hovedsakelig pashtunere fra landsbygda. Denne gruppen hadde som mål å fjerne krigsherrene, sørge for lov og orden og innføre den strenge islamske sharialoven i landet. Den mottok betydelig støtte fra Pakistan. I 1994 oppnådde den nok styrke til å erobre Kandahar fra en lokal krigsherre, og fortsatte å utvide sin kontroll gjennom Afghanistan; den okkuperte Herat i september 1995, så Kabul i september 1996 og erklærte opprettelsen av Afghanistans Islamske Emirat (selv om det ikke fantes noen emir). På slutten av 1998 okkuperte Taliban rundt 90% av landet, og begrenset opposisjonen først og fremst til et lite, hovedsakelig tadsjikisk, hjørne i nordøst og i Panjshir-dalen. Forsøk fra FN, prominente afghanere i utlandet og andre interesserte land på å bringe en fredelig løsning til den pågående konflikten endte i ingenting, først og fremst pga. staheten til talibanerne.

Taliban ville innføre en ekstrem forståelse av islam, basert delvis på pashtunske bondetradisjoner, i hele landet, og det medførte massive brudd på menneskerettighetene, særlig mot kvinner og jenter. Kvinner fikk ikke arbeide utenfor hjemmet, ta utdannelse, forlate hjemmet uten følge av en mannlig slektning og ble tvunget til å gå med burka. Taliban begikk alvorlige grusomheter mot minoritetsbefolkninger, særlig den sjiamuslimske etniske gruppen hazarene og drepte ikke-kjempende ved flere godt dokumenterte anledninger. I 2001, som del av å fjerne rester av før-islamsk kultur, ødela Taliban to store statuer av Buddha utenfor byen Bamiyan og annonserte ødeleggelsen av alle før-islamske statuer i Afghanistan, inkludert den gjenværende beholdningen i Kabul museum.

I tillegg til den vedvarende borgerkrigen led landet under utbredt fattigdom, tørke, en ødelagt infrastruktur og utbredt bruk av landminer. Disse forholdene førte til at rundt tre til fire millioner afghanere led av sult. I 1998 ble tusenvis av mennesker drept av jordskjelv i den nordøstlige Badakhshan-provinsen.

Den amerikanske invasjonen av Afghanistan[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Krigen i Afghanistan (2001–)

Fra midten av 1990-årene ga Taliban tilflukt for Osama bin Laden, en saudi-araber som kjempet sammen med dem mot sovjeterne og gav ham en base for ham og hans terroristorganisasjoner. FNs sikkerhetsråd sanksjonerte stadig Taliban for disse aktivitetene. Bin Laden stod for både finansiell og politisk støtte til Taliban, i liket med USA til Talibans forbindelser med og støtte til, al-Qaida ble klart. Pakistan og Saudi Arabia støttet også inntil amerikansk press tvang dem til å droppe sin offentlige støtte til Taliban etter 11. september 2001. Bin Laden og hans al-Qaida var beskyldt for å stå bak bombingen av den amerikanske ambassaden i Nairobi og Dar Es Salaam i 1998, og i august 1998 skjøt USA krysserraketter mot Bin Ladens terrorist-leirer i Afghanistan. Bin Laden og al-Qaida stod bak terrorangrepet 11. september 2001 i USA, blant andre kriminelle handlinger.

I september 2001 var den gjenværende motstanden mot Taliban begrenset til Panjshir-provinsen og en liten region i nordøst. Motstanden hadde nå formet Nordalliansen, men kontrollerte mindre enn 5% av landet. Men de holdt fortsatt Afghanistans representasjon i FN ettersom bare tre land i verden anerkjente Taliban-regjeringen. 9. september ble Ahmed Shah Massoud, en helt fra den afghanske motstandskampen mot sovjeterne og Talibans militære hovedfiende, drept av det som antas å være agenter som arbeidet på vegne av Taiban. Etter at Taliban flere ganger nektet å utvise bin Laden og hans gruppe og stoppe deres støttet til internasjonal terrorisme, satte USA og deres koalisjonspartnere i gang en invasjon av Afghanistan 7. oktober 2001.

I nesten en måned så det ut som om bombeangrepene ikke skulle ha noen effekt. USA ba om assistanse fra landene rundt Afghanistan til å få en rute for et angrep, men kritikken tiltok ettersom moskéer, hjelpeorganisasjoner, sykehus og andre sivile bygninger ble skadet av amerikanske bomber. Men Nordalliansen erobret Mazar-e Sharif 9. november fra et Taliban som var svekket av bombingen. Den vant raskt kontroll over det meste av det nordlige Afghanistan og tok kontroll over Kabul 13. november etter at Taliban uventet flyktet fra byen. Taliban ble begrenset til en mindre og mindre region, og den siste Taliban-kontrollerte byen Kunduz ble erobret 26. november.

Krigen fortsatte sør i landet hvor Taliban trakk seg tilbake til Kandahar. Etter at Kandahar falt i desember, fortsatte resten av Taliban og al-Qaida å gjøre motstand.

Gjenoppbygging av Afghanistan[rediger | rediger kilde]

Delegatene til Loya Jirga i 2002 applauderer nyheten om at formann Hamid Karzai har blitt valgt til president for interimstyret de nærmeste 2 årene.

Støttet av FN møttes afghanske opposisjonsfraksjoner av Taliban i Bonn, Tyskland, tidlig i desember og ble enige om en politisk prosess for å gjenskape stabilitet og styret i Afghanistan. I det første steget, ble en afghansk interimautoritet satt sammen og innsatt i Kabul 22. desember 2001. Et loya jirga (Storråd) ble innkalt i juni 2002 av tidligere kong Zahir Shah som hadde returnert fra eksil etter 29 år. Loya jirga valgte Hamid Karzai til president for en overgangsperiode på to år.

I mars 2002 rammet en serie jordskjelv Afghanistan, mange tusen mistet hjemmene og over 1800 mistet livet. Over 4000 mennesker ble i tillegg skadet. Jordskjelvene skjedde i Samangan-provinsen 3. mars og Baghlan-provinsen 25. mars. Det siste var verst og stod for de fleste omkomne. Internasjonale autoriteter støttet den afghanske regjeringen i å takle situasjonen.

Nåværende problemer for administrasjonen inkluderer kontroll over bander med kriminelle som raser gjennom Afghanistans landbruksområder, fjerning av vrakgods (og særlig nedgravde landminer som ingen har merket av på kart) fra tiår med borgerkrig fra landbruksområdene og gjenoppbygge den afghanske økonomien. Politisk vold er også fortsatt et problem. Hamid Karzai var målet for et attentat 5. september 2002. Utallige bomber mot de internasjonale fredsbevarerene, har eksplodert i Kabul.