Tiden før islam (Afghanistan)
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
.svg) |
| Epoker |
|
Den islamske erobringen av Afghanistan Europeisk innflytelse i Afghanistan Amanullah Khans reformer og borgerkrig Nadir Shahs og Zahir Shahs styre |
Forhistorisk tid
[rediger | rediger kilde]Arkeologiske undersøkelser begynte for fullt i Afghanistan etter andre verdenskrig og fortsatte til den sovjetiske invasjonen i Afghanistan stoppet den i desember 1979. Det ble funnet gjenstander som er typiske for steinalderen, bronsealderen og jernalderen. Men det er ikke klart i hvilken grad disse periodene var samtidige med lignende utviklingssteg i andre geografiske regioner. I forhistorisk tid ser området som nå er Afghanistan ut til, som i antikken og moderne tider, å ha vært nært forbundet av kulturen og handelen med naboregionene i øst, nord og vest. Bysivilisasjonene på det iranske platået, som inneholder mesteparten av Iran og Afghanistan, kan ha begynt så tidlig som 3000 til 2000 f.Kr.. I løpet av midten av det andre årtusenet f.Kr. kan mennesker som snakket indoeuropeiske språk ha kommet inn gjennom den østlige delen av det iranske platået, men lite er kjent om området inntil midten av det første årtusenet f.Kr., da historien begynte å bli nedtegnet gjennom akamenidenes imperium.
Akamenidenes styre ca. 550 f.Kr. – 331 f.Kr.
[rediger | rediger kilde]Dagens Afghanistan utgjorde flere satrapier (provinser) av akamenidenes imperium da det var på sitt største, under Dareios den store (ca. 500 f.Kr.). Bactriana, med sin hovedstad i Bactria (som senere ble Balkh), var kjent som hjemmet til Zoroaster som grunnla religionen zoroastrisme.
I det 4.århundret f.Kr. ble den iranske kontrollen over ytterliggende områdene og deres interne tilknytning til imperiet svakt. Selv om ytterliggende områder som Bactriana alltid hadde vært urolig under akamenidenes styre, kjempet bactriske styrker på iranernes side i det avgjørende slaget om Gaugamela (330 f.Kr.). De ble slått av Aleksander den store.
Aleksander og grekernes styre 330 f.Kr. – ca. 150 f.Kr.
[rediger | rediger kilde]Det tok Aleksander bare seks måneder å erobre Iran, men det tok nesten tre år (fra rundt 330 f.Kr. – 327 f.Kr. å kue området som nå er Afghanistan og naboregionene i det tidligere Sovjetunionen. Den makedonske lederen beveget seg østover fra Herat-området og møtte intens motstand fra lokale herskere av det som hadde vært iranske satraper. I et brev til sin mor beskrev Aleksander situasjonen slik: «Jeg er involvert i landet til et 'leonine' (løve-lignende) og modig folk, hvor hver fot av bakken er som en stålvegg som konfronterer mine soldater. Dette er landet til afghanerne (der) barn kjemper tappert mot min stålstyrke. Du har bare brakt en sønn til verden, men alle i dette landet kan bli kalt en Aleksander» Selv om hans ekspedisjon gjennom Afghanistan var kort, etterlot Aleksander seg en hellenistisk kulturell innflytelse som varte i flere århundrer.
Da Aleksander døde i 323 f.Kr. falt imperiet, som aldri hadde blitt politisk befestet, fra hverandre. Hans kavalerikommandør Seleukos, tok nominell kontroll over de østlige landene og grunnla seleukide-dynastiet. Under seleukidene, som under Aleksander, gikk greske kolonister og soldater inn i Hindu Kush-regionen, og det er antatt at mange ble der. Samtidig utviklet mauryardynastiet seg i de nordlige delene av det indiske subkontinentet. Mauryanerne tok kontroll over de sørøstligste delene av selevkidenes område, inkludert dagens Afghanistan. Mauryanerne introduserte indisk kultur og tok buddhismen med seg. Med selvkidene på en side og mauryanerne på den andre, havnet folket i Hindu Kush i en krangel som var velkjent så vel i antikken som i moderne historie, klemt inne mellom to imperier.
I midten av det 3.århundret f.Kr., ble en uavhengig greskstyrt stat deklarert i Bactria. Gresk-baktrisk styre spredte seg til det inkluderte de fleste territoriene av de iranske ørkenene til Ganges-elven og fra Sentral-Asia til det Arabiske hav rundt år 170 f.Kr. Gresk-bactrisk styre ble til slutt nedkjempet av en kombinasjon av de interne feidene som plaget greske herskere i vest, de ambisiøse forsøkene på å utvide kontrollen inn i Nord-India og presset av to grupper av nomadiske erobrere fra Sentral-Asia, parterne og sakasene (kanskje skyterne).
Sentralasiatisk og sasanidenes styre ca. 150 f.Kr. – 700
[rediger | rediger kilde]I det 3. århundret og 2. århundret f.Kr. ankom parterne, et nomadefolk som snakket indoeuropeisk. Parterne etablerte kontroll i det meste av det som i dag er Iran så tidlig som midten av det 3.århundret f.Kr. Rundt 100 år senere gikk enda en indoeuropeisk gruppe, kushanerne (en undergruppe av stammen kineserne kalte yezhi), inn i Afghanistan og etablerte et imperium som varte i nesten fire århundrer.
Kushan-riket spredte seg fra Kabul-dalen og nedkjempet andre sentralasiatiske stammer som tidligere hadde erobret deler av det nordlige sentrale iranske platået som en gang ble styrt av parterne. I midten av det 1. århundret f.Kr. hadde kushanernes kontroll strukket seg fra Indus-dalen til Gobi-ørkenen og så langt vest som det sentrale iranske platået. Tidlig i det 2. århundret, under Kanishka, den mektigste av Kushan-herskerne, nådde imperiet sin største geografiske og kulturelle størrelse, og ble et senter for litteratur og kunst. Kanishka utvidet Kushan-kontrollen til munningen av Indus ved det Arabiske hav, inn i Kasjmir og inn i dagens kinesisk-kontrollerte nordlige Tibet. Kanishka var et overhode for religion og kunstartene. Det var i løpet av hans styre at Mahayana-buddhismen, importert til nordlige India av mauryaner-keiseren Ashoka (ca. 260 f.Kr.–232 f.Kr.), nådde sitt høydepunkt i Sentral-Asia.
I det 3. århundret fragmenterte den kushanske kontrollen til halv-uavhengige kongedømmer som ble enkle erobringer for det stigende iranske dynastiet, sasanidene (ca. 224–561). Disse små kongedømmene ble presset av både sasanidene fra vest og Guptaenes tiltagende styrke, et indisk dynasti etablert på begynnelsen av det 4. århundret.
De uforente kushanske og sasanidenes kongedømmer var i en dårlig posisjon for å motstå en ny bølge nomader, indoeuropeiske erobrere fra nord. Heptalittene (eller hunerne) strømmet ut av Sentral-Asia rundt det 4. århundret inn i Bactria og mot sør, og overvant de siste restene av kushanernes og sasanidenes kongedømmer. Historikere antar at deres kontroll fortsatte i rundt et hundreår og var preget av konstant krigføring med sasanidene i vest.
I midten av det 6. århundret ble hunerne nedkjempet i territoriene nord for Amu-Darja av en annen gruppe sentralasiatiske nomader, goktyrkerne, og av sasanidene, som hadde fått fornyet styrke, i landene sør for Amu-Darja. Det var herskeren av de vestlige goktyrkerne, Sijin (også kjent som Sinjibu, Silzibul og Yandu Muchu Khan), som ledet styrkene mot hunerne som ble beseiret ved slaget om Chach (Tasjkent) og ved slaget om Bokhara. Navnet Afghanistan kommer fra navnet til den nedkjempede hunerkongen, Faganish. Opp til ankomsten til islam ble landene i Hindu Kush opp til Amu-Darja dominert av små kongedømmer under sasanidenes kontroll, men med lokale herskere som var kushanere eller hunere.
Det er lite som er igjen av denne store buddhistiske kulturen og tidligere zoroastriske innflytelsen. Få, om noen, spor er tilbake i de afghanske folkenes liv i dag. Men langs antikke veier eksisterte steinmonumenter av buddhistisk kultur som påminnelser om fortiden. De to store buddhaene i Bamiyan av sandstein, 35 og 53 meter høye, så over den antikken veien gjennom Bamiyan til Balkh og stammet fra det 3.århundret og det 5.århundret. De overlevde til 2001, da de ble ødelagt av Taliban.
Nuristan / Kafiristan
[rediger | rediger kilde]Den siste delen av det området som idag ligger i Afghanistan som ble islamisert, var afghansk Kafiristan, i dag Nuristan.
Betegnelsen Kafiristan omfatter egentlig et område i de sørlige deler av Hindu Kush-fjellkjeden, og er i dag delt mellom India og Afghanistan.
Den afghanske delen er den større. Etter at denne delen ble erobret av emiren av Kabul, ble kafirene, som praktiserte animisme, tvangsislamisert i 1895–96, eller drept. Området ble gitt det nye navnet Nuristan.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Harmatta, János, ed., 1994. History of civilizations of Central Asia, Volume II. The development of sedentary and nomadic civilizations: 700 B.C. to A.D. 250. Paris, UNESCO Publishing.
- Hill, John E. 2004. The Western Regions according to the Hou Hanshu. Forklarende utkast på engelsk.[1]
- Hill, John E. 2004. The Peoples of the West from the Weilue 魏略 by Yu Huan 魚豢: A Third Century Chinese Account Composed between 239 and 265 CE. Forklarende utkast på engelsk. [2] Arkivert 15. mars 2005 hos Wayback Machine.
- Litvinsky, B. A., ed., 1996. History of civilizations of Central Asia, Volume III. The crossroads of civilizations: A.D. 250 to 750. Paris, UNESCO Publishing.
- Sarianidi, Victor. 1985. The Golden Hoard of Bactria: From the Tillya-tepe Excavations in Northern Afghanistan. Harry N. Abrams, New York.