Den islamske erobringen av Afghanistan
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
.svg) |
| Epoker |
|
Den islamske erobringen av Afghanistan Europeisk innflytelse i Afghanistan Amanullah Khans reformer og borgerkrig Nadir Shahs og Zahir Shahs styre |
Den islamske erobringen[rediger | rediger kilde]
Fem år etter Muhammed døde, i 637, knuste arabiske muslimer makten til de iranske sassanidene i slagene ved Qadisiya og Nahawand. Erobrerne begynte å nå inn i landene øst for Iran, og Herat ble erobret i 651. I midten av det 8. århundret klarte abbasid-dynastiet å kue den arabiske invasjonen og gjorde slutt på den forlengede kampen. Fred hersket under styret til kalifen Harun al-Rashid (785–809) og hans sønn, og vitenskapene hadde gode tider i sentralasiatiske byer som Samarkand. Fra det 7. århundret gjennom det 9. århundret ble de fleste innbyggerne i det som i dag er Afghanistan, Pakistan, sørlige deler av Sovjetunionen og områder av nordlige India konvertert til sunniislam.
I det 8. og 9. århundret slo forfedre av mange av dagens tyrkisk-språklige afghanere seg ned i Hindu Kush-området (delvis for å skaffe seg bedre beite) og begynte å assimilere mye av kulturen og språket til pashto-stammene som allerede var der.
I midten av det 9.århundret hadde abbasid-styret slått feil, og delvis uavhengige stater begynte å dukke opp rundt omkring i imperiet. I Hindu Kush-området steg tre kortlevde lokale dynastier til makten. Det mest kjente av de tre, samanid-dynastiet, utvidet sitt styre fra Bukhara så langt sør som India og vest som Iran. Selv om arabisk-muslimsk intellektuelt liv fremdeles var sentrert om Bagdad, dominerte iransk-muslimsk lærdom, sjiaislam, i samanidenes område på denne tiden. I midten av det 10. århundret hadde samanide-dynastiet falt fra hverandre under angrep fra tyrkiske stammer i nord og fra Ghaznavidene, et dynasti i sør på vei opp mot makten.
[rediger | rediger kilde]
Ut av samanidenes dynasti kom det første store islamske imperiet i regionen, Ghaznavid-riket, som hadde krigere som plyndret dypt inn i det indiske subkontinentet og sikret domineringen til sunni islam i det som i dag er Afghanistan, Pakistan og deler av India.
Den mest kjente av dynastiets herskere var Mahmud som konsoliderte kontrollen over områder sør for Amu-Darja for så å gjennomføre ødeleggende angrepstokter inn i India der de plyndret hindu templer og forsøkte å konvertere befolkninger til islam. Med sitt bytte fra India bygde han en stor hovedstad ved Ghazni, grunnla universiteter og ga støtte til lærde. Mahmud ble anerkjent av kalifen i Bagdad som den sekulære arvingen av samanidene. Ved hans død hersket Mahmud over hele Hindu Kush regionen så langt øst som Punjab i tillegg til territorier langt nord for Amu-Darja. Som så ofte skjedde i denne regionen ble det militære geniets død i 1030 begynnelsen på slutten for dynastiet. Herskerne av ghoridene sørøst for Herat erobret og brente Ghazni i 1149, akkurat som Ghaznavid en gang hadde erobret Ghor. Men det var først i 1186 at den siste representanten av ghaznavidene ble tatt av ghoridene fra sitt hjemmested i Punjab.
Ghoridene kontrollerte mesteparten av det som i dag er Afghanistan, østlige Iran og Pakistan, mens deler av det sentrale og vestlige Iran ble styrt av seljukene. Mellom 1200 og 1205 ble det meste av ghoridenes land erobret av sjahen av Khwarezmid-imperiet som senere ble nedkjempet av mongolene i 1220.
Mongolsk styre 1220-1506[rediger | rediger kilde]
I 1220 ble de islamske landene i Sentral-Asia overkjørt av arméene til den mongolske erobreren Djengis Khan (ca. 1155–1227), som la mange sivilisasjoner i grus og skapte et imperium som strakte seg fra Kina til Kaspihavet. Men han klarte ikke ødelegge islams styrke i Sentral-Asia. Mot slutten av det 13.århundret hadde Dsjengis Khans etterkommere selv blitt muslimer. Fra Dsjengis Khans død i 1227 til Timur Lenk i 1380-årene gikk Sentral-Asia gjennom en periode med fragmentering.
Med både tyrkiske og mongolske aner, gjorde Timur krav på å være Dsjengis Khans etterkommer. Fra hans hovedstad i Samarkand, skapte Timur et imperium som på slutten av det 14.århundret strakte seg fra India til Tyrkia. Overgangen til det 16.århundret gjorde slutt på timuridenes rike da enda en mongolsk-tyrkisk hersker overvelmet den svake timurid herskeren i Herat. Muhammed Shaybani (også en etterkommer av Dsjengis Khan) og hans etterkommere hersket i området rundt Amu-Darja i omtrent et århundre, mens to mektige dynastier begynte å kjempe om makten i sør og vest av Afghanistan.
Rivaliseringen mellom mugalene og safavidene ca. 1500-1747[rediger | rediger kilde]
Tidlig i det 16.århundret ble Babur, en etterkommer av Timur Lenk på farssiden og fra Djengis Khan på morssiden, drevet ut av sin fars kongedømme i Ferghana-dalen (som dekker dagens Usbekistan, Tadsjikistan og Kirgisistan) av shaybani usbekere som hadde revet Samarkand fra timuridene. Etter flere mislykkede forsøk på å ta tilbake Ferghana og Samarkand, gikk Babur over Amu-Darja og tok Kabul fra den siste av dets mongolske herskere i 1504. I sin invasjon av India i 1526 nedkjempet Baburs armé på 12 000 en mindre mobil styrke på 100 000 i det første slaget ved Panipar, omtrent 45 km nordvest av Delhi. Selv om setet til det store mugalriket han grunnla var i India, stresset Baburs memoarer hans kjærlighet for Kabul, både som et kommersielt strategisk senter men også som en vakker høylandsby med et «ekstremt herlig» klima.
Teknisk sett varte det indiske mugalstyret inntil det 19.århundret, men dets maktdager varte fra 1526 til Baburs tipp-tipp-oldebarn, Aurangzeb, døde i 1707. Mugalene kom opprinnelig fra Sentral-Asia, men etter at de tok India, ble området som nå er Afghanistan nedgradert til en utpost av imperiet. I løpet av det 16. og 17.århundret ble mesteparten av Hindu Kush-området konkurrert om av mugalene i India og de mektige safavidene i Iran. Akkurat som Kabul dominerer den høye veien fra Sentral-Asia inn i India, kontrollerer Kandahar den eneste inngangen til India som går utenom Hindu Kush. Den strategisk viktige Kabul-Kandahar aksen var den primære grunnen for konkurransen mellom mugalene og safavidene, og Kandahar skiftet eier flere ganger i løpet av disse to århundrene. Safavidene og mugalene var ikke de eneste konkurrentene. Mindre mektige men nærmere i geografi var usbekene i Sentral-Asia som kjempet om kontrollen i Herat i det vestlige Afghanistan og om de nordlige regionene hvor hverken mugalene eller safavidene var sterke.
Mugalene forsøkte ikke bare å blokkere den historiske invasjonsruten inn i India, men også å kontrollere de intense uavhengige stammene som akseptere kun minimal innblanding fra Delhi i deres fjellfestninger mellom Kabul-Kandahar aksen og Indus-elven, særlig i pashto-områdene i fjellrekken Suleiman. Ettersom området rundt Kandahar skiftet side mellom de to store imperiene, utnyttet de lokale pashtoene situasjonene ved å få gaver fra begge sidene. I midten av det 17.århundret hadde mugalene overgitt Hindu Kush nord for Kabul til usbekene og i 1748 tapte de Kandahar til safavidene for tredje og siste gang.
Mot slutten av århundret begynte, ettersom makten til safavidene og mugalene avtok, en ny gruppe å bygge seg opp i Hindu Kush. Tidlig i det 18.århundret tok en av pashto stammene, Hotaki, Kandahar fra safavidene og en gruppe ghilzaier gjorde til tider større innhogg i safavidenes territorium. For en kort tid klarte til og med ghilzai pashtoene å holde hovedstaden Isfahan og to medlemmer av denne stammen besteg tronen før ghilzaiene ble kastet ut av Iran av en kriger, Nadir Shah, som ble kjent som den «persiske Napoleon».
Nadir Shah erobret Kandahar og Kabul i 1738 samtidig som han nedkjempet en stor mugalhær i India, plyndret Delhi og massakrerte tusenvis av dens befolkning. Han returnerte hjem med enorme skatter, inkludert Påfugltronen som deretter tjente som symbol på det iranske imperiets makt.