Quneitra

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Qunaitra.jpg

Quneitra (også Al Qunaytirah, Qunaitira eller Kuneitra; arabisk القنيطرة, al-Qunayṭrah) er et stort sett ødelagt og fraflyttet administrasjonssenter i guvernementet Quneitra sørvest i Syria. Byen ligger i en høy dal på Golanhøyden 1 010 meter over havet.[1] Quneitra ble grunnlagt i den osmanske tid som et stoppested på karavaneruten til Damaskus og ble så en garnisonsby med omkring 20 000 innbyggere. Den lå strategisk nær våpenhvilelinjen med Israel. Det arabiske navnet betyr «den lille broen».[2]

Den 10. juni 1967, siste dag av seksdagerskrigen, kom Quneitra under israelsk kontroll.[3] Den ble en kort stund gjenerobret av Syria under Jom kippur-krigen i 1973, men Israel tok tilbake kontrollen i en motoffensiv. Byen ble nesten helt ødelagt før israelerne trakk seg tilbake i juni 1974. Den ligger nå i den demilitariserte United Nations Disengagement Observer Force Zone mellom Syria og Israel, like ved den de facto grensen mellom de to land, og er befolket av bare noen få familier. Syria nektet å bygge opp byen igjen og har aktivt gått i mot nyinnflytting i området.

Israel ble kraftig kritisert av De forente nasjoner for ødeleggelsen av byen,[4] mens Israel har kritisert Syria for ikke å ha gjenoppbygd Quneitra.[5]

Geografi og demografi[rediger | rediger kilde]

Kart over Golanhøydene fra 1989 som viser Quneitra og området rundt.

Quneitra ligger i en høy dal på Golanhøydene, 942 meter over havet. Den er overskygget i vest av den israelsk-kontrollerte delen av Golanhøydene og fjellet Har Bental. Området rundt er dominert av gamle vulkanske lavastrømmer med sovende vulkaner innimellom, som stiger 150-200 meter over den omkringliggende slette. De vulkanske åsene i regionen har spilt en nøkkelrolle som observasjonspunkter og naturlige anslagsstillinger i konflikten om regionen, som i Yom Kippur-krigen.[6] I mer fredelige tider har det frodige vulkanske jordsmonnet vært utnyttet til korndyrking og beitemarker.[1]

I mellomkrigstiden skrev den amerikanske turisten Harriet-Louise H. Patterson om Quneitra: «Den ligger sjarmerende til i lunder av eukalyptustre. Her er vakker utsikt over Jordan som flyter ned fra Hermon gjennom bredder av sammanfiltrede busker og blomstrende rosa og hvite oleander. Kuneitra er ein behagelig stoppested for lunsj. Det er kjølig under trærne, vanligvis rolig og fredelig.»[7]

Plasseringen til byen langs en viktig handelsrute gjorde at befolkningen var blandet. Tidlig på 1900-tallet var den dominert av muslimske tsjerkessere fra Kaukasus. Folketallet vokste til omkring 21 000 innbyggere, hovedsakelig arabere, etter den syriske selvstendighet fra Frankrike i 1946.[8] Etter den ble fraflyttet i 1967 og siden ødelagt, flyttet innbyggerne til andre deler av Syria.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Det omliggende området har vært bosatt i tusenvis av år. Jegere og samlere skal ha holdt til her, som noen funn av flintredskaper i nærheten viser.[9] En bosetning ble anlagt minst så tidlig som romersk og bysantinsk tid, og tjente som stoppested på veien fra Damaskus til det vestlige Palestina. Det hevdes at apostelen Paulus besøkte stedet på vei fra Jerusalem til Damaskus. Stedet der hans omvendelse tradisjonelt skal ha funnet sted, var den lille landsbyen Kokab, nordøst for Quneitra.[10]

I 1868 stod det i en reisehåndbok at stedet var en «ruinert landsby med omkring 80 til 100 hus» og at en stor khan stod blant ruinene.[11]

Den moderne byen vokste i siste halvdel av 1800-tallet opp omkring en gammel osmansk karavanserai, som ble bygd med stein fra ruinene av en eldgammel bosetning.[12] Midt i 1880-årene var Quneitra hovedbyen og setet for guvernementet Jaulân.[13] Schmacher skrev at den «bestod av 260 bygninger, som er stort sett solid bygd med basaltstein og har 1300 innbyggere, hovedsakelig tjerkessere».[13]

Under første verdenskrig slo det australske kavaleriet osmanske tyrkere der den 29. september 1918, før de tok Damaskus [14] (se også slaget om Megiddo i 1918). Quneitra var åsted for flere slag under Syria-Libanon-felttoget under andre verdenskrig, som slaget ved Damaskus og slaget ved Kissoué.[15]

Midtøstenkonflikten[rediger | rediger kilde]

Da de moderne statene Syria og Israel fikk selvstendighet fra henholdsvis Frankrike og Storbritannia etter andre verdenskrig, ble Quneitra en ny strategisk by siden den lå bare 24 km fra grensen. Den ble en blomstrende markedsby med en militær garnison og over 20 000 innbyggere, hovedsakelig arabere.[8]

Seksdagerskrigen[rediger | rediger kilde]

Quneitra var det syriske hovedkvarteret for Golanhøydene.[16] Da israelerene erobret byen skjedde det under kaotiske forhold den 10. juni 1967, den siste dagen av seksdagerskrigen. Israelske styrker rykket fram mot Quneitra fra nordvest og syriske soldater tok stilling nord for byen, under kraftig bombardement, for å forsvare veien til Damaskus. Klokken 8.45 om morgenen erklærte syrisk radio feilaktig at byen hadde falt. Den syriske hæren trakk seg så kaotisk tilbake langs veien til Damaskus. Selv om den feilaktige meldingen ble rettet opp igjen to timer senere, utnyttet israelerene situasjonen som oppstod og erobret Quneitra.[17] En panserbrigade under oberst Albert Mandler gikk inn i Quneitra kl. 1430 og fant byen tom, med mye militærutstyr etterlatt.[18]

Det var enighet om våpenhvile senere på ettermiddagen, og Quneitra ble værende under israelsk kontroll. I juni 1967 rapporterte magasinet Time: «Byen El Quneitra var en spøkelsesby, butikkene var stengte, de tomme gatene var patruljerte av israelere som søkte fra hus til hus etter våpen og ammunisjon. Åsene gav gjenklang etter eksplosjonene da israelerne systematisk ødela den lille Maginot-linjen som syrerne hadde bombet kibbutzer fra på andre siden av Genesaretsjøen».[19]

Israelsk okkupasjon[rediger | rediger kilde]

Den tomme byen ble værende under israelsk kontroll i nesten seks år. Israel og Syria var i krigstilstand gjennom denne perioden (og er det fremdeles i dag - 2018). Byen fikk en symbolsk verdi og ble av syrerne sett på som «merket på nederlaget til Syria, et emblem av hat mellom Syria og Israel og et kors den syriske presidenten Hafez al-Assad måtte bære.»[20] Syria bombet byen flere ganger tidlig i 1970-årene. I juni 1970 gikk en pansret styrke til angrep,[21] og i november 1972 annonserte radio i Damaskus at syrisk artilleri igjen hadde bombet Quneitra.[22]

Yom Kippur-krigen[rediger | rediger kilde]

Felttoget på Golanhøydene under Yom Kippur-krigen

I de første dagene av Jom kippur-krigen i 1973 ble Quneitra en kort stund gjenerobret av den syriske hæren før de ble drevet tilbake av et israelsk motangrep.[23] Midt i oktober 1973 startet et israelsk motangrep. Syrerne hadde samlet nesten 1 000 stridsvogner langs en 100 km lang front. Med en massiv samling av stridsvogner hamret israelerne løs på de syriske styrkene. Syrerne falt først tilbake, men klarte å få i stand et motangrep og presse seg inn igjen i de okkuperte områdene. Kontrollen over Quneitra endret seg flere ganger. Til slutt klarte israelerene med pansrede styrker, og støtte fra Phantom- og Skyhawk-jagerfly som brukte napalm mot de syriske styrkene, å stoppe det syriske angrepet og drive araberene tilbake.[24]

Israelerne hadde kontroll over byen til tidlig i juni 1974, da den ble gitt tilbake til syrisk sivil kontroll etter at det ble undertegnet en frigjøringssavtale den 31. mai 1974. Overgivelsen av Quneitra var kontroversiell, med israelske nybyggere[25], både Likud og Mafdal som var imot det[26], og det ble opprettet en israelsk bosetning i utkanten for en kort periode. Ifølge Michael Mandelbaum skulle byen ifølge avtalen bli befolket på ny for å demonstrere syrernes fredelige intensjoner, ved at god oppførsel fra syrerne så ville være en oppfordring til israelerne om å trekke seg videre tilbake.[27] Overgovelsen trådte i kraft 6. juni.[28] Den 26. juni besøkte den syriske presidenten Hafez al-Assad Quneitra og krevde at den øvrige delen av Golan måtte overgis til syrerne.[29]

Tilbake til syrisk kontroll[rediger | rediger kilde]

Ødelagt bygning i Quneitra.
Inngangen til byen.

Vestlige reportere fulgte syriske flyktninger tilbake til byen tidlig i juli 1974 og skildret det som de så på bakken. Korrespondenten i magasinet Time rapporterte at «de fleste bygningene er slått helt flate, som om det er benyttet dynamitt, eller merket med granatild.» [30] Le Mondes Syria-korrespondent ga i en reportasje i The Times en detaljert skildring av ødeleggelsene:

I dag er ikke byen til å kjenne igjen. Husene med takene ligger fortsatt på bakken som om de er gravsteiner. Deler av grusen er dekket av fersk jord med spor av bulldosere. Overalt er det deler av møbler, kassert kjøkkenutstyr, hebraiske aviser fra den første uken av juni, her en opprevet madrass, der noen fjær fra en gammel sofa. På de få veggene som fremdeles står, står det på hebraisk: «Det vil bli en ny runde»; «Vil du ha Quneitra, skal du få den ødelagt».[31]

Byen ble visstnok systematisk ribbet av israelske styrker,[8] alt som kunne flyttes og selges til israelske oppkjøpere. De tomme bygningene ble ødelagt av traktorer og bulldosere.[32] I spekulasjonene om hva som var årsaken til raseringen av byen, skrev korrespondenten i The Times i 1974 at «den israelske evakuering av Quneitra fant sted kort tid etter israelske krigsfanger kom tilbake fra Damaskus med mange fortellinger om tortur».[31]

Israel hevdet at det meste av ødeleggelsene hadde skjedd i løpet av de to krigene og under artilleriduellene mellom dem.[33][34] Flere rapporter fra før tilbaketrekkingen refererte til byen som «ruinert» og «utbombet».[35][36][37] The Times-korrespondenten så byen selv den 6. mai, en måned før israelerene trakk seg tilbake og skildret den som «i ruiner og fraflyttet etter sju år med krig og forfall. Det ser ut som en westernby rammet av jordskjelv og om syrerne får den tilbake, må de i gang med en stor gjenoppbygging. Nesten alle bygningene er kraftig ødelagt eller har store granathull.»[25]

Bevis på tilstanden i byen kom da byen ble filmet den 12. mai 1974 av britisk fjernsyn med journalisten Peter Snow, som rapporterte for Independent Television News. Rapporten hans ble sendt på News at Ten. Ifølge The Times-korrespondenten Edward Mortimer, «fikk seerne et panoramabilde av byen, som hadde stått tom nesten siden den syriske hæren evakuerte den i 1967. En kunne se at mange av bygningene var ødelagte, men de fleste sto fortsatt.» Etter at byen ble overgitt, «sto svært få bygninger tilbake. De fleste av dem som var ødelagte, viste ikke de taggete konturer og tilfeldige hauger med grus som en vanligvis har med artilleri- eller flybomber. Takene lå flate på bakken, 'pannekakeflate' på en slik måte jeg ble fortalt bare kan oppstå dersom en systematisk sprenger de indre veggene med dynamitt.» Mortimer konkluderte med at bildene viste «uten rimelig tvil at det meste av ødeleggelsen fant sted etter 12. mai - på en tid da det ikke var kamper nær Kuneitra.»[38]

De forente nasjoner satte opp en Spesialkomité for å undersøke israelsk praksis som påvirket menneskerettene til befolkningen i de okkuperte områder, som konkluderte med at de israelske styrkene med vilje hadde ødelagt byen før de trakk seg ut. Konklusjonen ble godtatt av FNs generalforsamling. I en resolusjon vedtatt av generalforsamlingen den 29. november 1974 heter det at ødeggelsen av Quneitra var «et alvorlig brudd på den [fjerde] Genèvekonvensjonen» og «fordømmer Israel for slike handlinger». Resolusjonen be vedtatt med 93 stemmer. Åtte land stemte mot, og 74 land unnlot å stemme.[4] FNs menneskerettighetskommisjon fordømte «tilsiktet ødeleggelse» av Quneitra i et vedtak fra 22. februar 1975. 22 land stemte for, et land (USA) stemte mot og ni land unnlot å stemme.[39]

U.S. Committee for Refugees and Immigrants rapporterte: «Før de drog, jevnet israelerene byen med bulldosere og dynamitt.»[40]

Sykehus i Quneitra. Skiltet: «Golan Sykehus. Ødelagt av zionister og endret det til skyteskive!»[sic]

I 2012 var byen fremdeles totalt ødelagt. Syria har latt ruinene ligge og har bygd et museum til minne om ødeleggelsen. Det er satt opp tavler ved ruinene av mange bygninger og man har bevart byen slik den israelske hæren forlot den. De syriske innbyggerne i byen har ikke flyttet tilbake, og Syria har prøvd å hindre folk i å flytte inn i området igjen.[17] Likevel viste folketellingen til Statistisk sentralbyrå i Syria i 2004 at 153 mennesker i 28 hushold bodde i byen, alle i nabolaget Rasm al-Rawabi.[41] Boken Rough Guide to Syria skildrer den nåværende byen slik: «Det første synet av husene som er jevnet med jorden i utkanten av Quneitra er mest dramatisk. Mange av de uskadde takene ligger bare oppå en haug med grus, og gir et inntrykk av at bygningene har implodert.»[17]

Mange kjente utlendinger har besøkt byen, som den sovjetiske statsminister Aleksej Kosygin i juni 1976[42] og pave Johannes Paul II i mai 2001.[43] Bare noen få familier bor i dag i byen, og lever av å yte tjenester for FN-soldatene som patruljerer den demilitariserte sonen.[44] Ifølge The Times «har den bevarte ruinbyen blitt et pilegrimssted for en generasjon av syrere.»[45]

Byen kan besøkes av turister, men en trenger tillatelse fra det syriske innenriksdepartmentet og følge av en militærguide. De største attraksjonene er restene av sykehuset i Quneitra, en moské og den gresk-ortodokse kirke. Et museum har gjenstander fra antikken og middelalderen og ligger i den første osmanske karavanseraien i byen. Vestenden av byen markerer starten på «ingenmannsland». På den andre siden ligger det israelsk-kontrollerte området. Fordi grensen er stengt, er det ikke mulig å besøke Quneitra fra Israel.[46]

Den syriske borgerkrigen[rediger | rediger kilde]

Den 13. november 2012, under den syriske borgerkrigen som begynte i mars 2011, opprettet det syriske regimet en avdeling av Universitetet i Damaskus i Quneitra.[47] Den 6. juni 2013 ble grenseovergangen nær Quneitra angrepet av opprørsstyrker og en kort stund okkupert. Regjeringsstyrkene klarte raskt å ta tilbake overgangen. En filippinsk fredsbevarer fra UNDOF ble skadd under kampene. På grunn av dette trakk Østerrike ut sine fredsbevarende styrker fra FN-oppdraget.[48][49] Opprørerne gikk også til angrep på en militær kontrollstasjon i byen,[50] og dagen etter ble flere syriske stillinger i Quneitra angrepet i et forsøk på å erobre byen.[51]

Panorama over Quneitra fra vest.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Goren-Inbar, N., and Paul Goldberg: Quneitra: A Mousterian Site on the Golan Heights. Publications of the Institute of Archaeology, the Hebrew University of Jerusalem, 31. [Jerusalem]: Institute of Archaeology, Hebrew University of Jerusalem, 1990.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Geoffrey William Bromiley. «Golan», i International Standard Bibelen Encyclopedia: E-J, s. 520. Wm. B. Eerdmans Publishing, 1994. ISBN 0-8028-3782-4
  2. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. desember 2008. Besøkt 19. november 2009. 
  3. ^ On Encyclopedia of Israel Stamps. Tel Aviv: Sifriyat Ma'arit, 1969. s.195
  4. ^ a b "Report of the Special Committee to Investigate Israeli Practices Affecting the Human Rights of the Population of the Occupied Territories», United Nations General Assembly Resolution 3240, 29. november 1974, A/RES/3240, unispal Arkivert 3. januar 2011 hos Wayback Machine.
  5. ^ Abraham Rabinovich. The Yom Kippur War, 492. Knopf Publishing Group, 2005. ISBN 0-8052-1124-1
  6. ^ Simon Dunstan: The Yom Kippur War 1973: The Sinai, s. 9. Osprey Publishing, 2003. ISBN 1-84176-220-2
  7. ^ Harriet-Louise H. Patterson: Around The Mediterranean With My Bible. W. A. Wilde Co., 1941
  8. ^ a b c "Qunaytirah, Al-.» Encyclopædia Britannica. 2007.
  9. ^ Takeru Akazawa, Kenichi Aoki, Ofer Bar-Yosef: Neanderthals and Modern Humans in Western Asia, s. 154. Springer, 1998. ISBN 0-306-45924-8
  10. ^ Ivan Mannheim_ «Biblical Damascus» i Syria & Libanon Handbook, s. 100. 2001, Footprint Travel Guides. ISBN 1-900949-90-3
  11. ^ Josias Leslie Porter: A handbook for travellers i Syria and Palestina, J. Murray, 1868, s. 439. [Harvard universitet, 4. januar 2007]
  12. ^ Paul Virgil McCracken Flesher, Dan Urman: Ancient Synagogues: historical analysis and archaeological discovery, s. 394. Brill Academic Publishers, 1995. ISBN 90-04-11254-5
  13. ^ a b G. Schmacher (1888). The Jaulân. London: Richard Bentley and Son. s. 207–214. 
  14. ^ «CAMPAIGN SUMMARY AND NOTES ON HORSE ARTILLERY IN SINAI AND PALESTINE» (PDF). Field Artillery Journal. MAY JUNE 1928.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  15. ^ Compton Mackenzie. Eastern Epic. London: Chatto & Windus. s. 605 pages. 
  16. ^ «A Campaign for the Books». Time Magazine. 1. september 1967. 
  17. ^ a b c Andrew Beattie, Timothy Pepper: The Rough Guide to Syria 2nd edition, s. 146. Rough Guides, 2001. ISBN 1-85828-718-9
  18. ^ Jeremy Bowen: Six Days: How the 1967 War Shaped the Middle East, s. 304. Simon & Schuster Ltd, 2003. ISBN 0-7432-3095-7
  19. ^ «Coping with Victory». Time Magazine. 23. juni 1967. 
  20. ^ Patrick Seale (1988): Asad of Syria: The struggle for the Middle East (d. 141). Berkeley: University of California Press
  21. ^ Charles Mohr (27. juni 1970). «Israel and Syria battle third day in the Golan area». The New York Times. 
  22. ^ «Syria Shells Israeli Bases in Occupied Golan Heights». The New York Times. 26. november 1972. 
  23. ^ "Tables turned on Arabic, Israel general says». The Times, 9. oktober 1973, s. 8
  24. ^ «The War of the Day of Judgment». Time Magazine. 22. oktober 1973. 
  25. ^ a b "Settlers insist Israel keeps Golan». The Times, 7. May 1974, s. 6
  26. ^ «Criticism in Israel over peace pact's concessions to Syria». The Times, 30. mai 1974, s. 7
  27. ^ Michael Mandelbaum: The Fate of Nations: The Search for National Security in the Nineteenth and Twentieth Centuries, s. 316. Cambridge universitet Press, 1988. ISBN 052135790X
  28. ^ «Israel-Syrian disengagement goes into effect today after detailed plan is signed in Geneva». The Times, 6. juni 1974, s. 6
  29. ^ «Egypt offers air force to defend Lebanon». The Times, 26. juni 1974, s. 6
  30. ^ «Returning to Quneitra». Time Magazine. 8. juli 1974. 
  31. ^ a b "Golan's capital turns into heap of stones». The Times, 10. juli 1974, s. 8
  32. ^ Lara Dunston, Terry Carter, Andrew Humphreys: Syria & Lebanon, s. 129. Lonely Planet, 2004. ISBN 1-86450-333-5
  33. ^ "Israel fears Russian incitement of Arabs». The Times, 8. september 1975
  34. ^ «Corrections». The New York Times. 9. mai 2001. 
  35. ^ "Syrian 160mm mortar shells were falling on the northern side of byen, a shell-scarred ghost city since its capture by the Israelis in 1967». «Debris of two armies litters Damascus road». The Times, 5. oktober 1973
  36. ^ "Kuneitra, the ruined capital of the Heights». «Village life on the wild frontier of the Golan». The Times, 5. april 1974
  37. ^ "The officer conceded that the ruined city itself was of no military importance to Israel.» «Israel sees no end to Golan battle». The Times, 2. mai 1974.
  38. ^ «A question mark over the death of a city.» The Times, 17. februar 1975, s. 12
  39. ^ "Human Rights Commission condemns Israel». The Times, 22. februar 1975
  40. ^ USCRI[død lenke]
  41. ^ Folketeljing 2004 Arkivert 22. januar 2013 hos Wayback Machine.. Syrias statistiske sentralbyrå (CBS). Quneitra guvernement.
  42. ^ «Syrian offered Soviet support by Mr Kosygin». The Times, 4. juni 1976, s. 6
  43. ^ "Pope visits Golan Heights». BBC News, 7. mai 2001
  44. ^ «Pope prays for peace in war-torn Syrian town», News Letter (Belfast); 8. mai 2001; s. 17
  45. ^ "Silence of Syria's forgotten siege», The Times; 8. mai 2001; s. 15
  46. ^ Ivan Mannheim: Syria & Lebanon Handbook, s. 142. 2001, Footprint Travel Guides. ISBN 1-900949-90-3
  47. ^ Nassr, M.; Ghossoun (13. november 2012). «President Bashar al-Assad Decrees on Establishing Branch for Damascus University in Quneitra». Arkivert fra originalen 16. november 2012. Besøkt 13. november 2012. 
  48. ^ «Österreich zieht seine Blauhelme von umkämpften Golanhöhen ab» (German). Der Standard. 19. juni 2014. Besøkt 19. juni 2014. 
  49. ^ «Austria to withdraw Golan Heights peacekeepers over Syrian fighting». The Guardian. 19. juni 2014. Besøkt 19. juni 2014. 
  50. ^ al-Quneitira Province 1. Syrisk observatorium for menneskeretter (SOHR). 2013-06-06.
  51. ^ al-Quneitira Province 2. Syrisk observatorium for menneskeretter (SOHR). 2013-06-06.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]