Pyreneene-traktaten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Traktatens undertegning på et maleri av Jacques Laumosnier
En side fra trakaten

Pyreneene-traktaten (spansk: Tratado de los Pirineos, fransk: Traité des Pyrénées, katalansk: Tractat dels Pirineus) var en fredstraktat som ble inngått 7. november 1659 mellom Spania og Frankrike, etter den franske seieren i Den fransk-spanske krigen (1635–1659) som opprinnelig var en del av tredveårskrigen. Den ble undertegnet på Fasanøya i grenseelven Bidasoa mellom Frankrike og Spania mot Biscayabukten.

Partene Ludvig XIV av Frankrike og Filip IV av Spania var representert av deres viktigste medarbeidere, henholdsvis kardinal Mazarin og dom Luis de Haro.

Bestemmelser[rediger | rediger kilde]

De territorielle endringene som følge av traktaten

Spania måtte avstå til Frankrike alt land nord for Pyreneene, herunder Roussillon og Perpignan, og det ble tegnet opp en ny grense mellom Spania og Frankrike i Pyreneene.[1]. Denne avståelsen omfattet imidlertid ikke Llívia, da traktaten bestemte at alle landsbyer nord for Pyreneene skulle avståes, men overså at Llívia hadde fått bystatus av keiser Karl V av Det tysk-romerske rike, og forble slik en spansk eksklave i Frankrike i comarcaen Baixa Cerdanya i den spanske provinsen Girona. I de vestlige Pyreneene ble det tegnet en fast grense og det politiske og administrative ansvaret for grenseområdene i de baskiske regionen—Baztandalen, Aldudes, Luzaide/Valcarlos.

I det nordvestlige Frankrike ble Montmédy og andre deler av Luxembourg, Artois og andre deler av Flandern, herunder Arras, Béthune, Gravelines og Thionville avstått fra De spanske Nederlandene.

Videre måtte Spania anerkjenne og bekrefte alt Frankrike hadde fått ved freden i Westfalen i 1648.[1]

Som gjenytelse fikk Spania forsikring fra den franske kongen om å trekke sin støtte til Portugal og droppet sine krav mot resten av Catalonia som Frankrike hadde hevdet siden det katalanske opprøret.[1] Det portugisiske opprøret i 1640, ledet av hertugen av Braganza, hadde fått økonomisk støtte fra den franske statsministeren kardinal Richelieu. Etter det katalanske opprøret hadde Frankrike hatt kontrollen over Catalonia fra januar 1641, da en felles fransk/katalansk styrke hadde slått den spanske hæren i et slag ved Montjuïc, og Frankrike beholdt kontrollen over Catalonia fram til 1652.[2]

Traktaten arrangerte også ekteskap mellom Ludvig XIV av Frankrike og Maria Theresia av Spania, datter av Filip IV av Spania.[1] Maria Theresa ble da tvunget til å si fra seg arveretten til den spanske tronen, som kompensasjon for dette ble det fastsatt en medgift på 500 000 écu i gull. Denne ble imidlertid aldri betalt, noe som ble en viktig faktor for devolusjonskrigen i 1668.

I tillegg ble Dunkerque overført til Det engelske samveldet.[1]

Virkninger[rediger | rediger kilde]

Pyreneene-traktaten var den siste av kardinal Mazarin store diplomatiske triumfer. Sammen med freden i Westfalen tillot denne Ludvig XIV å etablere en tydelig og stabil diplomatisk forsprang på en svekket Ludvig II de Bourbon, prins de Condé som var hans hjemlige rival, og en svekket spansk krone, sammen med den betydelige medgiften, og alt dette var viktige elementer i den franske strategien:

Kart over Catalonia, hvor området som ble avgitt gjennom Pyreneene-traktaten er markert

Etter at Karl X Gustav av Sverige trakk seg ut av Polen i 1660 var det hovedsakelig fred på kontinentet, og de franske bourbonerne hadde seiret over habsburgerne. I Pyreneene etablerte traktaten en klar grense, og det kunne etableres toll og kontroll på varer og personer som krysset grensen.

Med hensyn til territoriale endringer som følge av traktaten, fikk noen gevinster:, både i forhold til den nordlige og sørlige grensen.

  • I sør:
  1. I øst ble den nordlige delen av Catalonia, herunder Roussillon, Conflent, Vallespir, Capcir og Fransk Cerdagne overført til Frankrike, og dette området er senere blitt kalt Nord-Catalonia.
  2. I vest ble partene enige om å trekke en avtalt grenselinje som avklaret de omstridte områdene i Baskerland, herunder Sareta—Zugarramurdi, Ainhoa, etc.— Aldudes og grenseoppgangen i Luzaide/Valcarlos-området.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Maland M.A., David (1991). Europe in the Seventeenth Century (andre utg.). Macmillan. s. 227. ISBN 0-333-33574-0. 
  2. ^ Pendrill, Colin (2002). Martin Collier, Erica Lewis, red. Spain 1474 - 1700. Heinemann Advanced History, The Triumphs and Tribulations of Empire. s. 142–143. ISBN 978-0-435-32733-0. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]