Hopp til innhold

Priti Patel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Priti Patel
Priti Patel i 2020.
FødtPriti Sushil Patel
29. mars 1972[1]Rediger på Wikidata (52 år)
London
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedWatford Grammar School for Girls
Keele University (akademisk grad: bachelorgrad, studieretning: samfunnsøkonomi)[2]
University of Essex[2]
PartiDet konservative parti
NasjonalitetStorbritannia
Nettstedwww.priti4witham.com Rediger på Wikidata
Medlem av underhuset
6. mai 2010–
Flertall18 646 (37,9 %)
ValgkretsWitham i Essex
Signatur
Priti Patels signatur

Priti Sushil Patel (født 1972) er en britisk konservativ politiker og medlem av Underhuset. Hun var minister for internasjonal utvikling i Theresa Mays regjering frem til hun den 8. november 2017 ble tvunget til å gå av.[3][4]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Priti Patel vokste opp i South Harrow og Ruislip.[5] Hennes foreldre er av indisk bakgrunn – familien har røtter i delstaten Gujarat – og kom i 1960-årene fra Uganda til Hertfordshire etter at Idi Amin var kommet til makt i Uganda og utviste mange av de indiere og pakistanere som det britiske veldet hadde hentet til landet.[6] Hun gikk på pikeskole i Watford[7] og studerte deretter økonomi, sosiologi og sosialbiologi ved Keele University og University of Essex.[8]

Politisk karriere

[rediger | rediger kilde]

Hun er nå Home secretary, statsråd, i Boris Johnsons regjering.

I 2010 vant hun en plass i Underhuset etter valgseier i valgkretsen Witham i Essex. Hun ytret seg i særdeleshet i forsvarssaker.[9]

Hun var juniorminister i Finansdepartementet, og etter de britiske underhusvalgene i 2015 ble hun i mai minister for sysselsetting i David Camerons regjering.

I regjeringen Cameron var hun del av det mindretall i kabinettet som ytret seg til fordel for et Brexit.[10] Som begrunnelse anførte hun at man derved kunne bruke flere ressurser på skolene og NHS, men kunne ikke tallfeste dette.[11]

I Theresa Mays første regjering fra 13. juli 2016 ble hun minister for internasjonal utvikling[12] og beholdt denne posten etter valgseieren i nyvalgene i 2017.

Den 8. november 2017 måtte Priti Patel gå av som minister i Mays regjering fordi hun ikke hadde vært åpen om sin virksomhet under en reise til Israel i august 2017. Turen ble opprinnelig beskrevet som ferie, men Patel møtte ledende politikere og forretningsfolk på turen, blant andre Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Patel uttalte til media i begynnelsen av november 2017 at hun hadde informert utenriksminister Boris Johnson og andre i det britiske utenriksdepartementet om møtene. Noen dager senere trakk hun tilbake denne påstanden.[13]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ UK Parliament ID nr4Qap3S[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Who's Who, Who's Who UK-ID U251457[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ IBT
  4. ^ «Priti Patel’s resignation letter and Theresa May’s response – in full». The Guardian (på engelsk). 8. november 2017. ISSN 0261-3077. Besøkt 9. november 2017. 
  5. ^ «Democracy Live: Priti Patel MP». News.bbc.co.uk. Arkivert fra originalen 13. april 2014. Besøkt 30. mai 2015. 
  6. ^ «Priti Patel, MP: The New Face Of Britain’s Conservative Party». International Business Times. 8. januar 2013. 
  7. ^ «Pen portraits of the 10 Conservative women ministers who were promoted in the reshuffle». The Telegraph. 15. juli 2014. 
  8. ^ «The Conservative women on the rise in Cameron's reshuffle». BBC News. 15. juli 2014. Besøkt 30. mai 2015. 
  9. ^ www.parliament.uk
  10. ^ http://www.thetimes.co.uk/tto/news/politics/article4704442.ece Arkivert 27. mars 2016 hos Wayback Machine. bandon ship, Patel urges in attack on EU, The Times, av Francis Elliottm 2016-03-03
  11. ^ Priti Patel struggles to explain how UK would spend cash not sent to EU. In: The Guardian, 14. Juni 2016
  12. ^ http://www.bbc.com/news/uk-politics-36785814 Theresa May’s cabinet: Who’s in and who’s out?, BBC News 2016-07-13, lest 2016-07-17
  13. ^ Rajeev Syal og Anushka Asthana (8. november 2017): Priti Patel forced to resign over unofficial meetings with Israelis. The Guardian

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]