Funny Girl (film)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Funny Girl
Funny Girl
Generell informasjon
Nasjonalitet Amerikansk
Utgitt
  • 18. september 1968 (1968-09-18) (NY)
Lengde 149 min.
Språk Engelsk
Bak kamera
Regissør William Wyler
Manus Isobel Lennart
Basert på Funny Girl 
av Isobel Lennart, Jule Styne og Bob Merrill
Produsent Ray Stark
Musikk
Sjeffotograf Harry Stradling
Klipp
  • Robert Swink
  • William Sands
  • Maury Winetrobe
Foran kamera
Medvirkende
Annen informasjon
Filmselskap Columbia Pictures
Budsjett 8, 5 millioner dollar[1]
Totalomsetning 52 eller 58, 5 millioner dollar (USA)[2][3]
Eksterne lenker

Funny Girl er en amerikansk biografisk filmmusikal fra 1968, regissert av William Wyler. Manuset ble skrevet av Isobel Lennart og er basert på scenemusikalen Funny Girl. Barbra Streisand, Omar Sharif, Kay Medford, Anne Francis og Walter Pidgeon har hovedrollene.

Filmen handler om den eksentriske tenåringsjenta Fanny Brice (Streisand), som drømmer om en karrière innen teater. Hun får etter hvert jobb på et vaudevilleteater og arbeider seg oppover karrièrestigen. En dag har hun blitt en stor Broadway-stjerne under Florenz Ziegfelds (Pidgeon) ledelse. Hun gifter seg med en sjarmerende ungkar (Sharif) og stifter familie, men ektemannens uberegnelige gamblerkarrière står i veien for lykken i forholdet deres.

Lennarts filmmanus er basert på scenemusikalen, mens Streisand gjentok rollen som Fanny. Jule Styne og Bob Merrill, som hadde komponert og skrevet låtene for musikalen, skrev nye sanger for filmen, blant annet tittelsporet «Funny Girl». Flere sanger fra musikalen ble kuttet ut, mens tre sanger som Brice selv har fremført ble lagt til, blant annet sluttsangen «My Man». Innspillingen varte fra august til desember 1967.

Filmen hadde verdenspremière i New York 18. september 1968. Den fikk god kritikk, spesielt for Streisands rolletolkning, og ble en publikumssuksess med en totalomsetning på over 50 millioner dollar i billettinntekter. Streisand vant Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rolleskildringen. Filmen ble nominert i ytterligere sju kategorier, blant annet beste film, beste kvinnelige birolle (Medford), beste musikalmusikk (Walter Scharf) og beste sang (Styne og Merrill). Streisand vant også en Golden Globe for beste kvinnelige hovedrolle i en musikal eller komedie.

Filmmusikalen fikk oppfølgeren Funny Lady i 1975. Det amerikanske filminstituttet (AFI) har kåret filmen til tidenes 16. beste filmmusikal fra USA, samt tidenes 41. beste kjærlighetsfilm fra USA. Låtene «People» og «Don't Rain on My Parade» ligger i tillegg på listen over filmhistoriens beste amerikanske filmlåter. Filmen ble innlemmet i National Film Registry i 2016, et utvalg av filmer til bevaring i det amerikanske nasjonalbiblioteket Library of Congress, filmer som regnes som «kulturelt, historisk og estetisk betydningsfulle». Funny Girl har blitt analysert for skildringen av sin jødiske hovedfigur, samt for sine multikulturelle undertoner.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Isobel Lennart skrev egentlig Funny Girl som et manus til en dramafilm med navnet My Man for filmprodusent Ray Stark.[4][5] Han tilbød filmen til skuespiller Mary Martin, men hun foreslo at manuset kanskje passet bedre til en scenemusikal. Lennart bearbeidet manuset og det ble etter hvert en populær Broadway-musikal med Barbra Streisand i hovedrollen.[5][6] 17. desember 1965 offentliggjorde Columbia Pictures at de hadde kjøpt filmrettighetene til Funny Girl.[1] Flere regissører ble vurdert til filmen, blant annet Mike Nichols og George Roy Hill.[1] Sidney Lumet fikk etter hvert jobben, men han forlot prosjektet etter seks måneder.[1][5] En produsent hos Columbia foreslo William Wyler, som hadde regissert thrilleren Samleren for filmselskapet to år tidligere. Wyler takket ja til tilbudet.[1]

Handling[rediger | rediger kilde]

Barbra Streisand spilte hovedrollen som Fanny Brice i Funny Girl.

Handlingen foregår i New York like før og etter første verdenskrig. Fanny Brice (Barbra Streisand) er en eksentrisk tenåringsjente som drømmer om en karrière på scenen, til tross for sitt lite glamorøse utseende. Når hun mister dansejobben hos Keeney's Oriental Palace, lyver Fanny for å bli med i et rulleskøytenummer. Publikumet er i ekstase over Fannys mangel på danseferdigheter og det blir en suksess. Etter opptredenen møter hun den sjarmerende gambleren Nicky Arnstein (Omar Sharif) bak scenen, som lurer Fannys arbeidsgiver (Frank Faylen) til å gi henne mer lønn. Fannys komiske talent blir etter hvert oppdaget av Florenz Ziegfeld (Walter Pidgeon), som tilbyr henne en rolle i sine Follies-revyer. På premièren improviserer Fanny en scene ved å spille en gravid brud, som blir en stor suksess hos publikum.

Etter premièren møter hun også Nicky igjen. Han blir med Fanny hjem til premièrefesten som moren Rose (Kay Medford) holder for henne. Etter å ha tilbragt kvelden sammen må Nicky dra til Kentucky på forretningsreise. Ett år senere, mens Fanny er på turné i Baltimore, treffer hun Nicky nok en gang, og de innleder et forhold. Når Nicky taper mye penger i et hesteveddeløp, bestemmer han seg for å vinne tilbake pengene om bord i et passasjerskip på vei til Europa. Fanny skal til å gå på toget til Chicago med de andre Follies-jentene når hun får en rosebukett og et kort fra Nicky. Hun sier opp jobben på stedet og drar til Europa med Nicky.

Fanny og Nicky gifter seg, flytter inn i en overdådig herregård og får en datter sammen. Fanny begynner å øve til et nytt show, mens Nicky taper mye penger og er nødt til å selge huset. Nicky føler seg overmannet av Fannys suksess og bruker stadig mer tid på gambling. Fanny tilbyr å hjelpe til med Nickys gjeld, men han nekter og blir involvert i en obligasjonssvindel. Svindelen blir oppdaget, og Nicky blir fengslet for underslag. Ett år senere, når han slippes fri fra fengselet, besøker han Fannys garderobe før hun skal opptre. De blir enige om å avslutte forholdet og sier adjø til hverandre. Filmen slutter med at Fanny går på scenen og synger «My Man».

Medvirkende[rediger | rediger kilde]

  • Barbra Streisand som Fanny Brice, en eksentrisk tenåringsjente som drømmer om å bli en stor teaterstjerne.
  • Omar Sharif som Nicky Arnstein, en gambler Fanny møter etter sin scenedebut. Nicky og Fanny blir senere gift med hverandre.
  • Kay Medford som Rose Stern Borach, Fannys mor som prøver så godt hun kan å støtte datteren.
  • Anne Francis som Georgia James, en av korjentene i Ziegfeld-ensemblet og Fannys venninne.
  • Walter Pidgeon som Florenz Ziegfeld, regissøren for en rekke revyer på Broadway, kalt Ziegfeld Follies.
  • Lee Allen som Eddie Ryan, en pianist og danser i vaudevilleteateret som stadig tilbyr Fanny nye jobber.
  • Mae Questel som fru Strakosh, Roses venninne som frykter at Fannys utseende kan komme i veien for drømmene hennes.
  • Gerald Mohr som Branca, en av Nickys pokervenner. Funny Girl var Mohrs siste filmrolle.
  • Frank Faylen som Keeney, Fannys arbeidsgiver på vaudevilleteateret. Han blir lurt av Nicky til å gi Fanny høyere lønn.
  • Mittie Lawrence som Emma, Fannys fortrolige assistent som jobber for henne etter at hun har blitt berømt.

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Valg av roller[rediger | rediger kilde]

Omar Sharif hadde rollen som gambleren Nicky Arnstein i filmen.

Selv om Barbra Streisand ikke hadde spilt i filmer, var hun Ray Starks førstevalg for rollen som Fanny Brice.[1] Streisand hadde tidligere spilt rollefiguren i Funny GirlBroadway og West End. Stark hadde i tillegg en kontrakt med skuespilleren om å produsere fire spillefilmer.[7] Columbia Pictures viste interesse i prosjektet, men var usikker på valget av Streisand. De ønsket heller at Shirley MacLaine skulle få hovedrollen.[1] Etter hvert fikk Stark overbevist Columbia om å gå for Streisand.[1]

Flere ble vurdert til rollen som gambleren Nicky Arnstein, blant annet Tony Curtis, Sean Connery, Gregory Peck, David Janssen, James Garner og Marlon Brando.[8] Jule Styne ville ha Frank Sinatra i rollen. Sinatra var interessert, men hadde krav som ikke imøtekom budsjettet. Styne mente også at han var for gammel til rollen og så for seg en skuespiller med «Cary Grant-aktig klasse».[8][6] Valget falt til slutt på egypteren Omar Sharif, som var under en kontrakt med Columbia.[8]

Innspilling[rediger | rediger kilde]

Innspillingen av Funny Girl begynte i august 1967 i et forlatt jernbanedepot i New Jersey.[4] Den første delen av «Don't Rain on My Parade»-scenen ble spilt inn i Central Railroad of New Jersey.[4] I den siste delen av sangen synger Fanny låten på en taubåt mens kameraet panorerer rundt henne. Luftfotograf Nelson Tyler utviklet et spesielt kamerastativ slik at han kunne filme denne scenen fra et helikopter.[4] Andre scener ble spilt inn på Santa Monica Pier i California (hummerrestauranten), Columbia Ranch og «Brownstone Street» (Henry Street) og en større eiendom i San Marino (Nickys herregård).[4] Innspillingen tok slutt i desember 1967 med nye opptak av sluttnummeret «My Man» på Streisands forespørsel.[9] Hun mente at versjonen hun hadde spilt inn på forhånd ikke var følelsesladd nok.[4] Som et resultat av dette ble sangen delvis spilt inn live, delvis dubbet.[10][4] Funny Girl hadde et budsjett på 8, 5 millioner dollar.[1] Ifølge magasinet New York lå imidlertid budsjettet på 8, 8 millioner dollar.[11]

Musikk[rediger | rediger kilde]

Funny Girl var basert på musikalen Funny Girl, hvor Jule Styne stod for komposisjonen og Bob Merrill for sangtekstene.[12][13] Walter Scharf bearbeidet musikken fra musikalen.[14] Han kalte det en utfordring og sa at han «ønsket å holde stemningen i Fanny Brices tid levende og samtidig modernisere musikken».[9] Musikken til filmen ble utgitt på musikkalbumet Funny Girl: Original Soundtrack Recording av Columbia Records i juli 1968.[15] Flere sanger fra musikalen ble utelatt fra filmen, blant annet «Who Taught Her Everything?», «Henry Street», «Find Yourself a Man», «Rat-Tat-Tat-Tat», «Who Are You Now?», «The Music That Makes Me Dance» og repriseversjonen av «Don't Rain on My Parade» på slutten av musikalen (som ble byttet ut med «My Man» i filmen).[16] Styne og Merrill skrev også en helt ny låt for filmen, «Funny Girl», som Fanny synger når Nicky blir fengslet.[16][5] Den ble nominert til Oscar for beste sang under den 41. Oscar-utdelingen.[17]

«I'd Rather be Blue Over You (Than Be Happy With Somebody Else)», «My Man» og «Second Hand Rose» var de eneste låtene i filmen som ikke ble komponert av Styne og skrevet av Merrill.[13] Disse sangene hadde Brice selv fremført.[18][5] «I'd Rather be Blue Over You» ble komponert av Fred Fisher og Irving Berlin med teksten til Billy Rose, mens «My Man» er en engelsk versjon av den franske sangen «Mon Homme», som ble komponert og skrevet av Jacques Charles, Albert Willemetz og Maurice Yvain. Channing Pollock har oversatt låten til engelsk.[13] «Second Hand Rose» er Fannys auditionlåt før hun får jobb av Ziegfeld. Den ble komponert og skrevet av James F. Hanley og Grant Clarke og ble ikke utgitt på det offisielle musikkalbumet til filmen.[13]

I Shaun Considines biografi Barbra Streisand: The Woman, the Myth, the Music forklarte Jule Styne at han var misfornøyd med instrumentasjonen for filmen. «De gikk for popinstrumentasjoner. De droppet åtte sanger fra Broadway-showet og ba oss om å skrive nye låter. De ønsket ikke å gå for suksess. Det var den gammeldagse MGM/Hollywood-måten å lage en musikal på.»[18] Funny Girl: Original Soundtrack Recording fikk god kritikk og ligger på 166.-plass på listen over de beste Billboard 200-platene noensinne.[19] Da albumet ble utgitt nådde den 12.-plass på Billboard-listen og solgte til platina i USA.[15][14]VG-lista i Norge fikk platen en 6.-plass.[20] Barbra Streisand ble nominert til en Grammy Award for beste kvinnelige popartist for sangarbeidet på musikkalbumet.[15][14]

'
Disk 1
Nr. Låt Varighet
1.  «Overture» (instrumental) 4:00
2.  «I'm the Greatest Star» (sunget av Fanny) 4:06
3.  «If A Girl Isn't Pretty» (sunget av Fanny, Rose og fru Strakosh) 2:26
4.  «Roller Skate Rag» (sunget av Fanny og rulleskjøyterjentene) 2:01
5.  «I'd Rather be Blue Over You (Than Be Happy With Somebody Else)» (sunget av Fanny) 2:38
6.  «His Love Makes Me Beautiful» (sunget av Fanny og Follies-ensemblet) 5:39
7.  «People» (sunget av Fanny) 5:01
8.  «You Are Woman, I Am Man» (sunget av Fanny og Nicky) 4:23
9.  «Don't Rain on My Parade» (sunget av Fanny) 2:45
10.  «Sadie, Sadie» (sunget av Fanny og Nicky) 4:19
11.  «The Swan» (sunget av Fanny) 2:51
12.  «Funny Girl» (sunget av Fanny) 2:43
13.  «My Man» (sunget av Fanny) 2:12
14.  «Finale» (instrumental)
«» 2:20
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
Disk 2
Nr. Låt
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
Disk 3
Nr. Låt
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
Disk 4
Nr. Låt
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»

Utgivelse[rediger | rediger kilde]

Funny Girl hadde verdenspremière i New York 18. september 1968.[21][22] Filmen fikk aldersgrensen G i USA, som vil si at alle kunne se filmen.[23] Den fikk en lik aldersgrense i Storbritannia av British Board of Film Classification, men en 7 års-aldersgrense i Norge av Statens Filmkontroll.[24][25] Filmen ble en kassasuksess, men kildene er uenige om filmens billettinntekter over tid; en kilde oppgir 52 millioner dollar, en annen 58,5 millioner dollar (begge i USA).[2][3] Funny Girl ble den nest mest innbringende filmen det året i USA (etter 2001: En romodyssé).[26] Jack Pearl skrev en bokversjon av filmen for forlaget Mayflower.[27] Filmen ble vist med en ouverturesekvens på begynnelsen og en intermissionpause mellom de to aktene (rett etter «Don't Rain on My Parade»). Sony restaurerte Funny Girl for en ny kinoutgivelse med premiere på utvalgte kinoer i USA 31. august 2001.[28] Restaureringsarbeidet tok tre år, og bildekvaliteten og lydsporet ble forbedret.[28][29]

Anmeldelser[rediger | rediger kilde]

Filmen fikk god kritikk. Den amerikanske nettsiden Rotten Tomatoes har senere anslått at 93 % av totalt 40 anmeldelser var positive. Kritikernes konsensus er at «Barbra Streisand løfter denne ellers vanlige, melodramatiske musikalen med sitt svært minneverdige gjennombrudd som Fanny Brice[30] Filmkritiker Roger Ebert fra Chicago Sun-Times ga filmen fire av fire stjerner, men påpekte likevel flere svakheter: «Filmen er kanskje prakteksempelet på en overdrevet roadshow-musikal. Den er overprodusert, overfotografert og for lang.»[23] Han skrev imidlertid at Streisand var det beste med filmen: «Hun har den beste timingen siden Mae West og er mer moro å se på enn noen andre siden unge Katharine Hepburn. Hun synger faktisk ikke sangene; hun spiller dem. Hun gjør ting med hendene og ansiktet sitt som er individuelt; det er den eneste måten å beskrive dem på.»[23] Variety skrev at historien var av et «velkjent mønster», men mente at den likevel var «overbevisende».[31]

I Norge ga Verdens Gang filmen terningkast 6 og kalte Funny Girl «en av de fineste musicals som er laget».[32] Anmelderen roste rolleskildringene, og skrev at Omar Sharif er en verdig motspiller, mens Walter Pidgeon spiller Florenz Ziegfeld med «selvfølgelig eleganse».[32] Anmelderen var spesielt fornøyd med Streisands rolletolkning som Fanny Brice: «Fra første scene hvor hun opptrer i en ukledelig matroskjole, og til hun er den store diva i elegant pelsverk, er hun i sentrum av vår interesse. [...] Handlingen er både rørende og levende, impulsiv og underholdende, og alle melodiene kunne vel neppe få en bedre tolkning enn den Barbra Streisand gir dem. [...] Og æren tilkommer i første rekke Barbra Streisand. Hun er et eventyr av spilleglede, sangglede og levende skjønnhet.»[32]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Funny Girl ble nominert til åtte Oscar-priser under utdelingen i 1969. Barbra Streisand vant Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rolleskildringen sin (delt med Katharine Hepburn for Løven om vinteren). Filmen ble i tillegg nominert til beste film (Ray Stark), beste kvinnelige birolle (Kay Medford), beste kinematografi (Harry Stradling), beste filmklipp (Robert Swink, Maury Winetrobe og William Sands), beste musikalmusikk (Walter Scharf), beste sang (Jule Styne og Bob Merrill for låten «Funny Girl») og beste lydmiks (Columbia Pictures' lydavdeling).[17] Streisand vant også en Golden Globe for rollen. Funny Girl ble nominert til tre andre Golden Globe-priser, tre British Academy Film Awards og én Directors Guild of America Award.[33][34][35] Isobel Lennart vant en Writers Guild of America Award for manusarbeidet.[36]

Pris Priskategori Mottakere Resultat
Academy Awards («Oscar») (den 41.)[17] Beste film Ray Stark Nominert
Beste kvinnelige hovedrolle Barbra Streisand (delt med Katharine Hepburn) Vant
Beste kvinnelige birolle Kay Medford Nominert
Beste kinematografi Harry Stradling Nominert
Beste filmklipp Robert Swink, Maury Winetrobe og William Sands Nominert
Beste musikalmusikk Walter Scharf Nominert
Beste sang Jule Styne og Bob Merrill (for «Funny Girl») Nominert
Beste lydmiks Columbia Pictures' lydavdeling Nominert
British Academy Film Awards («BAFTA»)[34] Beste kvinnelige hovedrolle Barbra Streisand (også for Hello, Dolly!) Nominert
Beste kinematografi Harry Stradling (også for Hello, Dolly!) Nominert
Beste kostymedesign Irene Sharaff Nominert
Directors Guild of America Award[35][36] Beste regi i en spillefilm William Wyler Nominert
Golden Globe Awards[33] Beste musikal eller komedie Ray Stark Nominert
Beste kvinnelige hovedrolle i en musikal eller komedie Barbra Streisand Vant
Beste regi William Wyler Nominert
Beste sang Jule Styne og Bob Merrill (for «Funny Girl») Nominert
Writers Guild of America Award[36] Beste amerikanske musikal Isobel Lennart Vant

Video[rediger | rediger kilde]

Filmen ble utgitt på DVD 23. oktober 2001 i etterkant av nyutgivelsen.[37][38] Den inneholdt to videoklipp om produksjonen av filmen, Barbra in Movieland og This Is Streisand.[37] This Is Streisand inneholdt stillbilder av Streisands sminke- og kostymeprøver, mens Barbra in Movieland handlet blant annet om innspillingen av «Don't Rain on My Parade»-scenen.[39] DVD-discen inneholdt også filmografier og filmtrailere.[37] Funny Girl ble restaurert på nytt i 2013 for en Blu-ray-utgivelse i forbindelse med filmens 45 års-markering. Den ble også utgitt samtidig som Streisands nyeste film på den tiden, The Guilt Trip.[40]

I ettertid[rediger | rediger kilde]

Oppfølger[rediger | rediger kilde]

Ray Stark ønsket å lage en oppfølger til Funny Girl, men Streisand protesterte.[41][42] Hun takket til slutt ja fordi hun likte manuset: «Fanny Brice-figuren i Funny Lady er en fantastisk rollefigur jeg ikke fikk spille i Funny Girl[43] Oppfølgeren Funny Lady ble den siste filmen i Starks kontrakt med Streisand (etter Funny Girl, Uglen og pusekatten og Våre beste år).[43][42] I filmen er Fanny Brice en Broadway-stjerne som fremdeles er forelsket i Nicky Arnstein (Omar Sharif), som har giftet seg på nytt. Fanny er ulykkelig, men det blir fort glemt når hun gifter seg med låtskriveren Billy Rose (James Caan). Én dag finner hun imidlertid Billy i seng med svømmeren Eleanor Holm (Heidi O'Rourke).[5] Filmen hadde kinopremière i USA 15. mars 1975 og fikk god kritikk.[44][42] Den ble nominert til fem Oscar-priser.[45]

Analyser[rediger | rediger kilde]

Funny Girl har stadig blitt analysert for skildringen av sin jødiske hovedfigur, samt for filmens multikulturelle undertoner. Felicia Herman skrev teksten «The Way She Really Is: Images of Jews and Women in the Films of Barbra Streisand» for boken Talking Back: Images of Jewish Women in American Popular Culture, hvor hun påsto at Barbra Streisands filmer ofte skildrer temaer som «jøder, kvinner og jødiske kvinner».[46] Hun skrev blant annet om Funny Girl og mente at «Fannys jødiskhet er en jødiskhet fri for religion. [...] Fannys jødiskhet er også fri for kulturelt innhold – det er ingen politiske eller intellektuelle uttrykk for jødiskhet. [...] I stedet skildrer Funny Girl et nostalgisk og sentimentalt blikk på Lower East Side; filmens Henry Street er en renovert, jovial-etnisk utopi. Det er ingen konflikt blant etniske grupper, og irske og jødiske immigranter lever sammen fredfullt, og samler seg til og med for sitt regelmessige pokerspill hos Fannys mor.»[46][47]

Filmen har blitt analysert for skildringen av sin jødiske hovedfigur Fanny Brice, her fra 1950.

Herman skrev videre at «Fanny uttrykker sin jødiske identitet kun gjennom sitt utseende og evnen til å underholde. Hun bruker sin jødiskhet som et kjøretøy for humoren; jødiskheten blir redusert til en morsom dialekt, en morsom nese og korte vitser. [...] Reduksjonen av jødiskhet til stort sett fysiske kvaliteter reduserer jødenes kamp om aksept til det nesten banale spørsmålet om et samfunn kan akseptere at en kvinne som «ser jødisk ut» er vakker eller ikke. [...] Filmen overforenkler betydningen av jødisk «ulikhet» slik at de faktiske kompleksitetene av jødisk integrering forblir ignorert.»[47]

Henry Bial skrev i boken Acting Jewish: Negotiating Ethnicity on the American Stage & Screen at «Fannys jødiskhet blir etablert hovedsakelig ved kontrast».[48] Han brukte en av Fannys replikker i filmen som et eksempel. Rett før hun synger «I'm the Greatest Star» forteller Fanny arbeidsgiveren sin at hun er «er en bagel på en tallerken full av løkrundstykker» (I'm a bagel on a plate full of onion rolls.). «Denne erklæringen er et lite, men betydningsfullt eksempel på dobbeltkoding. [...] I 1968 (og spesielt i 1920-årene, da scenen finner sted) var bagelen «etnisk mat», ukjent for flertallet av seerne. Dermed understreker en dominant tolkning av replikken Fannys eksotiske Annethet. Men for det jødiske publikumet [...] bærer Fannys selvkarakterisering en rikdom av sensoriske og kulturelle assosiasjoner – assosiasjoner som er kjente og ikke eksotiske.»[48]

Ifølge Felicia Herman er filmens hovedspørsmål om Fannys forhold med Nicky Arnstein vil lykkes eller ikke.[47] Hun skrev at Fanny gjør sin profesjonelle suksess «sekundær til spørsmålet om Nick vil ta henne tilbake eller ikke. Hun «velger» endelig å skille seg fra ham først etter at holdningen hans indikerer at han allerede har bestemt seg for å skille seg fra henne».[49] Herman mente at filmen slutter med Fannys nederlag ettersom det er forholdet – og ikke karrièren – som har fått hovedfokuset i filmen.[49]

Flere kritikere tolket avslutningssangen «My Man» som «Fannys triumferende uttrykk for sin tro på seg selv og evnen til å lykkes uten Nick.»[49] Herman mente imidlertid at sangteksten motsier denne tolkningen: «Uansett hva min mann er, er jeg hans, for alltid.» (Whatever my man is, I am his, forever more.) «Dermed lærer seerne at romantiske forhold er altoverskyggende, at uansett hvor dårlig en mann behandler en kvinne, bør hun bli ved hans side, at uansett hvor stor suksess en kvinne kan få på egenhånd, må hun undergrave den for at de romantiske forholdene skal lykkes.»[49] Herman skrev at det feministiske innholdet i filmen står i kontrast til Streisands andre filmer.[49]

Anerkjennelse[rediger | rediger kilde]

Funny Girl har også fått ros fra filmkritikere i ettertid. Mario Tarradell fra The Dallas Morning News anmeldte nyutgivelsen i 2001 og roste spesielt Barbra Streisands rolleskildring: «Streisand viser oss alle sidene til Fanny. Fremførelsen av «Second Hand Rose», med en morsom Brooklyn-dialekt og sære ansiktsuttrykk, er ufattelig morsom. Deretter følger den gripende tolkningen av tittelsporet på slutten av filmen, som er hjerteskjærende. De er ikke bare sanger; de er minifilmer. Der ligger dybden i rolleskildringen hennes. Streisand blander sang og dialog feilfritt sammen til en enhetlig helhet som definerte Fanny Brice. Det spilte ingen rolle hvordan hun formidlet tankene sine til publikum; hun var alltid målbevisst.»[50] Hun roste også rolleskildringene til Kay Medford, Walter Pidgeon og Omar Sharif og skrev at «Funny Girl fremdeles tilbyr et kraftig slag i dag, 33 år etter originalutgivelsen. Det er fordi filmen i bunn og grunn er en fortelling om de menneskelige svakhetene som gjemmer seg bak rampelysets glød.»[50]

Filmen har dukket opp på flere av det amerikanske filminstituttets lister. Den ligger på 16.-plass på «AFI's Greatest Movie Musicals», en oversikt over de beste filmmusikalene fra USA.[51] «People» og «Don't Rain on My Parade» ligger på henholdsvis 13. og 46.-plass på listen «AFI's 100 Years…100 Songs», som består av de beste filmlåtene fra amerikanske spillefilmer.[52] Funny Girl ligger på 41.-plass på «AFI's 100 Years…100 Passions», som er en oversikt over de beste kjærlighetsfilmene fra USA.[53] Den første replikken i filmen, «Hello, gorgeous.», som Fanny sier til seg selv i speilet, ble stemt fram som det 81. beste amerikanske filmsitatet på listen «AFI's 100 Years…100 Movie Quotes».[54] Filmen ble nominert til en plass på komedielisten «AFI's 100 Years...100 Laughs», men nådde ikke opp i kåringen.[55][56] Den ble også nominert til listen «AFI's 100 Years…100 Movies», en oversikt over de beste spillefilmene fra USA, både i 1998 og i 2007.[57][58] Funny Girl ble innlemmet i National Film Registry i 2016, et utvalg av filmer til bevaring i det amerikanske nasjonalbiblioteket Library of Congress, filmer som regnes som «kulturelt, historisk og estetisk betydningsfulle».[59]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i Spada 1995, s. 190
  2. ^ a b «Funny Girl». Box Office Mojo. Besøkt 21. januar 2017. 
  3. ^ a b «Funny Girl, Box Office Information». The Numbers. Besøkt 16. januar 2016. 
  4. ^ a b c d e f g «Funny Girl». Barbra Streisand Archives. Besøkt 15. januar 2017. 
  5. ^ a b c d e f Green, James (1999). «Funny Girl». Hollywood Musicals Year by Year (engelsk). Hal Leonard Corporation. s. 244. ISBN 9780634007651. 
  6. ^ a b Taylor, Theodore, Jule: The Story of Composer Jule Styne. New York: Random House 1979. ISBN 0-394-41296-6, s. 226-249
  7. ^ Spada 1995, s. 189
  8. ^ a b c Spada 1995, s. 192
  9. ^ a b Spada 1995, s. 208
  10. ^ Spada 1995, s. 209
  11. ^ Chris Welles (7. september 1970). «Behind the Silence at Columbia Pictures – No Moguls, No Minions, Just Profits». New York. Besøkt 29. januar 2017. 
  12. ^ Spada 1995, s. 135
  13. ^ a b c d «Funny Girl». Det amerikanske filminstituttet. Besøkt 15. januar 2017. 
  14. ^ a b c «“Funny Girl: Original Soundtrack” Recording (1968)». Barbra Streisand Archives. Besøkt 15. januar 2017. 
  15. ^ a b c Spada 1995, s. 529
  16. ^ a b «The Show vs. The Movie». Barbra Streisand Archives. Besøkt 14. januar 2017. 
  17. ^ a b c «The 41st Academy Awards (1969) Nominees and Winners». Academy of Motion Picture Arts and Sciences (AMPAS). Besøkt 14. januar 2017. 
  18. ^ a b «Trivia & Fun Facts About Funny Girl». Turner Classic Movies. Turner Broadcasting System. Besøkt 13. januar 2017. 
  19. ^ «Greatest of All Time Billboard 200 Albums». Billboard. Prometheus Global Media. Besøkt 6. februar 2016. 
  20. ^ «Funny Girl på VG-lista Topp 40 Album». VG-lista. Besøkt 15. januar 2017. 
  21. ^ Spada 1995, s. 223
  22. ^ «Funny Girl (1988) Release Info». Internet Movie Database. Besøkt 21. januar 2017. 
  23. ^ a b c Roger Ebert (18. oktober 1968). «Funny Girl». Chicago Sun-Times. Besøkt 21. januar 2017. 
  24. ^ «Funny Girl». British Board of Film Classification. Besøkt 21. januar 2017. 
  25. ^ «Filmdatabasen, søk: Funny Girl». Medietilsynet. Besøkt 21. januar 2017. 
  26. ^ Bordwell, David (2006). The Way Hollywood Tells it: Story and Style in Modern Movies (engelsk). University of California Press. s. 202. ISBN 0-517-59753-5. 
  27. ^ «Funny Girl Paperback – 1972». Amazon.com. Besøkt 22. januar 2017. 
  28. ^ a b Kenneth Jones (16. august 2001). «Restored 'Funny Girl' Movie Gets Re-Release in NYC, L.A., San Fran and Chi Aug. 31». Playbill. Besøkt 22. januar 2017. 
  29. ^ Kevin Thomas (31. august 2001). «'Funny Girl' Sparkles in Significant Restoration». Los Angeles Times. Besøkt 22. januar 2017. 
  30. ^ «Funny Girl (1968)». Rotten Tomatoes. Flixster. Besøkt 22. januar 2017. 
  31. ^ «Review: ‘Funny Girl’». Variety. Besøkt 26. januar 2017. 
  32. ^ a b c T.O. (8. april 1969). «Barbra i eventyrlig musical!». Verdens Gang. 
  33. ^ a b «Funny Girl». Golden Globes. Besøkt 14. januar 2017. 
  34. ^ a b «Søk: Funny Girl». British Academy of Film og Television Arts. Besøkt 14. januar 2017. 
  35. ^ a b «Søk». Directors Guild of America. Besøkt 22. januar 2017.  Krever et søk på «Funny Girl» i søkefeltet.
  36. ^ a b c PrislisteInternet Movie Database. Besøkt 22. januar 2017.
  37. ^ a b c «Funny Girl». Amazon.com. Besøkt 7. februar 2017. 
  38. ^ «Funny Girl: The 2001 Sony Pictures Restoration». Barbra Streisand Archives. Besøkt 7. februar 2017. 
  39. ^ «Funny Girl s. 2». Barbra Streisand Archives. Besøkt 7. februar 2017. 
  40. ^ Steve Jones (4. mai 2013). «Restored 'Funny Girl' starring Streisand on Blu-ray». USA Today. Besøkt 7. februar 2017. 
  41. ^ Spada 1995, s. 326
  42. ^ a b c «Funny Lady». Turner Classic Movies. Turner Broadcasting System. Besøkt 21. januar 2017. 
  43. ^ a b Spada 1995, s. 327
  44. ^ Spada 1995, s. 331
  45. ^ «The 48th Academy Awards (1976) Nominees and Winners». Academy of Motion Picture Arts and Sciences (AMPAS). Besøkt 21. januar 2017. 
  46. ^ a b Herman 1998, s. 174
  47. ^ a b c Herman 1998, s. 175
  48. ^ a b Bial, Henry (2005). Acting Jewish: Negotiating Ethnicity on the American Stage & Screen (engelsk). University of Michigan Press. s. 89. ISBN 9780472069088. 
  49. ^ a b c d e Herman 1998, s. 176
  50. ^ a b Tarradell, Mario (10. desember 2001). «Funny Girl». The Dallas Morning News. Arkivert fra originalen 7. november 2001. Besøkt 4. februar 2016. 
  51. ^ «AFI'S 100 YEARS OF MUSICALS». Det amerikanske filminstituttet. Besøkt 20. januar 2017. 
  52. ^ «AFI'S 100 YEARS...100 SONGS». Det amerikanske filminstituttet. Besøkt 20. januar 2017. 
  53. ^ «AFI'S 100 YEARS...100 PASSIONS». Det amerikanske filminstituttet. Besøkt 20. januar 2017. 
  54. ^ «AFI'S 100 YEARS...100 MOVIE QUOTES». Det amerikanske filminstituttet. Besøkt 20. januar 2017. 
  55. ^ «The American Film Institute's list of 500 movies nominated for the top 100 Funniest American Movies» (PDF). Det amerikanske filminstituttet. Besøkt 20. januar 2017. 
  56. ^ «AFI'S 100 YEARS...100 LAUGHS». Det amerikanske filminstituttet. Besøkt 20. januar 2017. 
  57. ^ «The American Film Institute's list of the 400 Movies nominated for the top 100 Greatest American Movies» (PDF). Det amerikanske filminstituttet. Besøkt 20. januar 2017. 
  58. ^ «AFI’s 100 Years…100 Movies—10th Anniversary Edition Official Ballot» (PDF). Det amerikanske filminstituttet. Besøkt 20. januar 2017. 
  59. ^ «Complete National Film Registry Listing». Library of Congress. Besøkt 20. januar 2017. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]