Peer Gynt (Grieg)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Edvard Grieg ca. 1876

Peer Gynt, opus 23 av Edvard Grieg er scenemusikk skrevet til Henrik Ibsen's skuespill fra 1867 med samme navn. Musikken ble komponert 1874-75 og ble første gang fremført i en oppsetning av Peer GyntChristiania Teater den 24. februar 1876. Peer Gynt-musikken ble for alvor kjent for det internasjonale publikumet gjennom de to orkestersuitene Grieg senere laget basert på scenemusikken: Peer Gynt-suite nr. 1, opus 46 (utgitt i 1888) og Peer Gynt-suite nr. 2, opus 55 (utgitt i 1893). Hver av suitene inneholder fire av stykkene fra scenemusikken, deriblant velkjente stykker som «Morgenstemning», «Åses død», «I Dovregubbens hall» og «Solveigs sang».

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Portrett av Henrik Ibsen fra 1876
Brev fra Henrik Ibsen til Grieg datert 23. januar 1874 der Ibsen ber Grieg om å skrive scenemusikken til Peer Gynt

I januar 1874 henvendte Henrik Ibsen seg til Grieg fra Dresden med spørsmål om Grieg kunne skrive scenemusikken til en oppsetning av sitt «dramatiske dikt» Peer Gynt fra 1867. Ibsen ville at musikken skulle ha en framtredende rolle i den dramatiske sammenhengen og ga detaljerte instruksjoner om hvordan han tenkte seg at musikken skulle være. Ibsen lokket dessuten med et generøst honorar, 400 speciedaler for oppsetningen på Christiania Theater, fordelt likt mellom dikter og komponist. Han antydet også muligheten for oppsetninger i både København og Stockholm. Grieg takket begeistret ja til tilbudet og mente at musikken burde bli klar i løpet av sommeren 1874.[1]

Komponeringen viste seg imidlertid å være mer krevende enn Grieg først hadde tenkt seg. I et brev til sjefen for Christiania Theater, Ludvig Josephson, skriver Grieg den 28. august 1874: «Opgaven er langt større, end jeg havde tænkt mig, og på sine Steder støder jeg på Vanskeligheder, som jeg står rent stille ved. Dog håber jeg, inden Årets Slutning at være ferdig».[2] Men det skulle vise seg at ferdigstillelsen av partituret skulle drøye helt til juli 1875. I mellomtiden uttrykker Grieg i sine brev stor frustrasjon over stoffet som han til dels misliker. Det er «det mest umusikalske av alle sujetter» skriver han til Bjørnstjerne Bjørnson i oktober 1874, og i et brev til Bjørnson i januar 1875 må han innrømme at det var «pengetrang, eller rettere, det var pengetilbudet der drev meg, og det burde det ikke ha gjort».[3]

Kapellmesteren og musikeren Johan Hennum (1836-1894) dirigerte uroppførelsen av Peer Gynt-musikken på Christiania Theater i 1876
Henrik Klausen (1844-1907) som Peer Gynt i 1876
Henrik Klausen som Peer Gynt og Sofie Parelius som mor Åse i 1876. Parelius var for øvrig Klausens moster

Førsteoppførelsen fant sted den 24. februar 1876 i Christiania Theater og kapellmester var Johan Hennum. Verken Ibsen eller Grieg er til stede ved førsteoppførelsen, men aviskritikerne var overordentlig begeistret. Aftenpostens anmelder mente at «Griegs musikk var særdeles virkningsfull og sluttet seg på en genial måte til situasjonene».[4] Stykket ble også en stor publikumssuksess, og bare våren 1876 ble stykket fremført 36 ganger. Først i november 1876, ni måneder etter førsteoppførelsen, fikk Grieg anledning til å overvære en forestilling,[5] og «både etter 'Solveigs sang' og til slutt ga publikum ham en 'stormende hyldest'».[4] Ikke lenge etter, i januar 1877, ble kostymene og dekorasjonene ødelagt i en brann på teateret, og det skulle gå 15 år før Peer Gynt igjen ble vist i Christiania. I Griegs levetid ble det gjort totalt 4 oppsetninger av Peer Gynt. I tillegg til oppsetningen i 1876 ble den satt opp i 1886 på Dagmarteatret i København, i 1892, igjen på Christiania Theater, og i 1902 på Nationaltheatret. Kapellmester i 1902 var Johan Halvorsen.

Det var imidlertid med de to orkestersuitene fra scenemusikken at Grieg for alvor gjorde internasjonal suksess. Den første av suitene, opus 46, ble utgitt av C. F. Peters i 1888. Suiten startet allerede samme høst sin triumfferd gjennom konsertsalene, og etter en oppføring i London i mars 1889 kunne Grieg meddele at «etter slutten brøt der ut en jubel som av dyr!». På slutten av 1891 hadde suiten blitt framført på alle verdens kontinenter.[6] I 1893 ble den andre orkestersuiten utgitt.

Scenemusikken. Peer Gynt, op. 23[rediger | rediger kilde]

Christiania Theater ca. 1899 hvor Peer Gynt-musikken ble spilt for første gang I 1876
«En Mellemakt i Christiania Theater». Maleri fra 1899 av Gudmund Stenersen

«Urversjonen» av Peer Gynt, det vil si den opprinnelige scenemusikken oppført på Christiania Teater i 1876, besto av 26 numre. Dette framgår av den omfattende korrespondansen mellom Grieg og kapellmester Hennum i 1875 og 1876.[7] Grieg var imidlertid lite tilfreds med instrumentasjonen i «urversjonen» og han la derfor ned forbud mot å bruke denne utgaven.[8] I de følgende årene gjorde Grieg en rekke oppdateringer og revisjoner av musikken i forbindelse med nye sceneoppsetninger og utgivelser. Siste oppdatering gjorde han så sent som i 1802.

Grieg hadde som mål å få utgitt hele scenemusikken til Peer Gynt, men til hans store skuffelse ble ikke dette realisert i hans levetid. Først i 1908 utga Peters-forlaget en versjon av scenemusikken redigert av Johan Halvorsen. Halvorsens versjon besto av 23 numre. Ett par av numrene fra «urversjonen» var utelatt[a] mens noen nye numre var lagt til, bl.a. Halvorsens eget arrangement av «Brudefølget drar forbi» i første akt (opprinnelig et pianostykke fra opus 19 nr. 2).[b] De utelatte numrene var også lenge ansett tapt før de dukket opp igjen i arkiver på 1980-tallet.

En komplett utgave av Peer Gynt-musikken ble først utgitt i 1988 i Peters-forlagets serie: Edvard Griegs samlede verker (Bind 18). Utgaven, som var redigert av Finn Benestad, baserte seg på det omfattende kildematerialet og hadde som mål å ligge så nært Griegs egne intensjoner som mulig.[7]

Originalmusikken[c][rediger | rediger kilde]

  • Første handling
    • Nr. 1: Forspill: «I bryllupsgården». For orkester
    • Nr. 2: «Halling». For solo fiolin[d]
    • Nr. 3: «Springar». For solo fiolin[d]
  • Annen handling
    • Nr. 4: Forspill: «Bruderovet. Ingrids klage». For orkester
    • Nr. 5: «Peer Gynt og seterjentene». Sang og melodrama
    • Nr. 6: «Peer Gynt og Den grønnkledte». For orkester
    • Nr. 7: «Peer Gynt: ‘På ridestellet skal storfolk kjendes!’». For orkester
    • Nr. 8: «I Dovregubbens hall». For orkester
    • Nr. 9: «Dans av Dovregubbens datter». For orkester
    • Nr. 10: «Peer Gynt jages av troll». Melodrama
    • Nr. 11: «Peer Gynt og Bøygen». Melodrama med kor
  • Tredje handling
    • Nr. 12: Forspill: «Åses død». For orkester. (Spilles to ganger i løpet av 3. akt, første gang som forspill)
  • Fjerde handling
    • Nr. 13: Forspill: «Morgenstemning». For orkester
    • Nr. 14: «Tyven og heleren». For to basstemmer med orkester
    • Nr. 15: «Arabisk dans». For sopransolo og damekor med orkester
    • Nr. 16: «Anitras dans». For orkester
    • Nr. 17: «Peer Gynts serenade». For barytonsolo med orkester
    • Nr. 18: «Peer Gynts og Anitra». For orkester
    • Nr. 19: «Solveigs sang». For sopransolo med orkester
  • Femte handling
    • Nr. 20: Forspill: «Peer Gynt og Memnonstøtten». For orkester[e]
    • Nr. 21: «Peer Gynts hjemfart. Stormfull aften på havet». For orkester
    • Nr. 22: «Skipsforliset». For orkester
    • Nr. 23: «Solveig synger i hytten». For sopransolo med orkester[f]
    • Nr. 24: «Nattscene». Melodrama
    • Nr. 25: «Pinsesalme: ‘Velsignet morgen’». For firestemmig blandet kor uten akkompagnement[g]
    • Nr. 26: «Solveigs vuggevise». For sopransolo med orkester

Musikk som ikke var med i originalversjonen[rediger | rediger kilde]

Komponisten og kapellmesteren Georg Carl Bohlmann ca. 1900. Bohlemann dirigerte oppsetningen av Peer Gynt på Dagmarteatret i København i 1886

Følgende fem satser ble føyet til Peer Gynt-musikken i forbindelse med oppsetningen på Dagmarteatret i København i 1886:

  • «Dypt inne i barskogen». For orkester[9][h]
  • «Bryllupsmarsj» (i noen utgaver kalt «Brudefølget drar forbi»). For orkester (arr. Georg Carl Bohlemann)[i]
  • Nr. 1: Allegretto marcato fra Norske danser, op. 35. For orkester (arr. Robert Henriques)[j]
  • Nr. 2: Allegretto tranquillo e grazioso fra Norske danser, op. 35. For orkester (arr. Robert Henriques)[j]
  • Nr. 3: Allegro moderato alla marcia fra Norske danser, op. 35. For orkester (arr. Robert Henriques)[j]

Vokalroller[rediger | rediger kilde]

Rolle Stemmetype Sats
Peer Gynt baryton nr. 17
Solveig sopran nr. 19, 23, 26
Anitra mezzosopran nr. 15
1. seterjente sopran nr. 5
2. seterjente sopran nr. 5
3. seterjente sopran nr. 5
Tyv bass nr. 14
Heler bass nr. 14
Kor af trolde (nr. 8), Kor af troldunger (nr. 10), blandet kor (nr. 11, 24-26), damekor (nr. 15)

Orkesterbesetning[rediger | rediger kilde]

Verket er skrevet for et orkester bestående av 3 fløyter (1 fløyte doblet med piccolofløyte), 2 oboer, 2 klarinetter, 2 fagotter, 4 valthorn, 2 trompeter, 3 tromboner, 1 tuba, pauker, slagverk (cymbaler, stortromme, triangel, xylofon, skarptromme, tamburin, tam-tam og en dyp klokke i D), harpe, orgel, piano (ad lib) og strykere.

Orkestersuitene[rediger | rediger kilde]

Peer Gynt-suite nr. 1, op. 46[rediger | rediger kilde]

  1. «Morgenstemning» (Ess-dur) (op. 23 nr. 13)
  2. «Åses død» (h-moll) (op. 23 nr. 12)
  3. «Anitras dans» (a-moll) (op. 23 nr. 16)
  4. «I Dovregubbens hall» (h-moll) (op. 23 nr. 8)

Orkesterbesetning: 3 fløyter (hvorav 1 piccolofløyte), 2 oboer, 2 klarinetter, 2 fagotter, 4 valthorn, 2 trompeter, 3 tromboner, 1 tuba, pauker, slagverk (triangel, stortromme, cymbaler) og strykere.

Peer Gynt-suite nr. 2, op. 55[rediger | rediger kilde]

  1. «Bruderovet. Ingrids klage». (g-moll) (op. 23 nr. 4)
  2. «Arabisk dans». (in C-dur) (op. 23 nr. 15)
  3. «Peer Gynts hjemfart. Stormfull aften på havet)» (fiss-moll) (op. 23 nr. 21)
  4. «Solveigs sang» (a-moll) (op. 23 nr. 19)

Orkesterbesetning: 3 fløyter (hvorav 1 piccolofløyte og 1 fløyte doblet med piccolo ), 2 oboer, 2 klarinetter, 2 fagotter, 4 valthorn, 2 trompeter, 3 tromboner, 1 tuba, pauker, slagverk (triangel, stortromme, cymbaler, tamburin, skarptromme), harpe og strykere.

Suite nr. 2 inneholdt opprinnelig «Dans av Dovregubbens datter» som en av satsene, men Grieg valgte etter en oppførelse av suiten i Leipzig i februar 1893 å ikke inkludere den i den trykte utgaven da Grieg mente den «bare hører til på teatret og ikke i konsertsalen».[6]

Kritikk[rediger | rediger kilde]

På tross av Peer Gynt-musikkens musikalske kvaliteter har det av enkelte vært hevdet at Griegs musikk passer bedre i konsertsalen enn i teateret og at Griegs «søtladne» og «romantiske» musikk ikke helt klarer å fange beskheten og satiren som ligger i Ibsens drama. En av Griegs samtidige, forfatteren og kritikeren George Bernard Shaw, mente at Grieg gjennom musikken til Ibsens drama «bare klarte å fange noen få overfladiske poenger ved dramaet uten å være i stand til å nå inn til kjernen».[10] Teatermannen Hans Jacob Nilsen mente at Griegs musikk nærmest hadde gjort om Peer Gynt-skikkelsen til en «romantisk helt» istedenfor den mer usympatiske gestalten han var ment å være fra Ibsens side: «Musikken bidrager til at fortegne Værket og gjøre det ‘smukt’».[11] For å frigjøre seg fra denne tradisjonen satte Nilsen i 1948 opp sin egen «anti-romantiske» Peer GyntDet Norske Teatret til nykomponert musikk av Harald Sæverud.

Innspillinger (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Av kjente innspillinger hører Sir Thomas Beechams klassiske innspilling fra 1958. I 1979 ble det utgitt en innspilling med Per Dreier og London Symphony Orchestra av det man da trodde var den komplette Peer Gynt-musikken. Innspillingen inkluderte, foruten all musikk i Halvorsen utgave fra 1908 også all musikk som ble føyet til Peer Gynt-oppsetningen på Dagmarteatret i 1886. Men Dreiers innspilling manglet nr. 20 og 22 i Peters-utgaven fra 1988. En komplett innspilling av den «originale» Peer Gynt-musikken ble gjort av Neeme Järvi og Göteborgs symfoniker i 1987.

Scenemusikken, Peer Gynt, op. 23[rediger | rediger kilde]

Orkestersuitene, op. 46 og op. 55[rediger | rediger kilde]

Noter og referanser[rediger | rediger kilde]

Noter
  1. ^ I Halvorsens versjon fra 1908 var nr. 20 «Peer Gynt og Memnonstøtten» og nr. 22 «Skipsforliset» utelatt
  2. ^ Nye numre i 1908-versjonen var, foruten arrangementet av «Brudefølget drar forbi», det nye forspillet til 3. akt som Grieg skrev til oppsetningen på Dagmarteatret i 1886 («Dypt inne i barskogen») samt en instrumentalversjon av «Solveigs sang», også dette til tredje akt. Dessuten var nr. 2 og 3 i «urversjonen» slått sammen til ett nummer i 1908-utgaven og det samme med nr. 10 og 11
  3. ^ Nummerering basert på versjonen fra 1988 utgitt av C.F. Peters
  4. ^ a b Framføres ofte på hardingfele. I versjonen fra 1908 er «Halling» og «Springer» notert for solo bratsj. «Halling» ble senere arrangert for piano som et av Griegs Lyriske stykker, opus 47 nr. 4
  5. ^ Blir i noen versjoner plassert i 4. akt, hvorpå Nr. 21: «Peer Gynts hjemfart. Stormfull aften på havet» blir brukt som forspill til 5. akt i stedet
  6. ^ I 1908-utgaven og «urversjonen» er dette nummeret notert uten orkesterakkompagnement
  7. ^ I 1908-utgaven og «urversjonen» er dette nummeret notert for unisont kor.
  8. ^ Dette nummeret var et nytt forspill til 3. akt som Grieg skrev til 1886-oppsetningen. Det erstattet «Åses død» som ble benyttet som forspill i 1876-oppsetningen
  9. ^ «Bryllupsmarsj» er en orkestrering pianostykket «Brudefølget drar forbi» opus 19 nr. 2. Til oppsetningen i 1886 var orkestreringen gjort av Georg Carl Bohlemann mens det var Johan Halvorsens orkestrering som ble benyttet i den trykte 1908-utgaven.
  10. ^ a b c De tre dansene fra Norske danser, op. 35 ble lagt til «et større ballettdivertissement i Dovregubbens hall». Stykkene var opprinnelig skrevet for firhendig piano
Referanser

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]