Paul Uhlenhuth

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Paul Uhlenhuth
Født7. jan. 1870[1][2][3]Rediger på Wikidata
Hannover[4]
Død13. des. 1957[5][6]Rediger på Wikidata (87 år)
Freiburg im Breisgau[6][7][8]
BeskjeftigelseBakteriolog, universitetslærer, lege Rediger på Wikidata
Akademisk gradDoktorgrad[9]
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
NasjonalitetTyskland
GravlagtHauptfriedhof Freiburg
Medlem avDeutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina
Kungliga Vetenskapsakademien
Heidelberger Akademie der Wissenschaften (1942–) (ordinær medlem)[10]
Royal Academy of Medicine of Belgium
Pépinière-Corps
UtmerkelserStort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
DDRs nasjonalpris
Emil-von-Behring-Prize (1942)
Cothenius-Medaille (1937)
Goethe-medaljen for kunst og vitenskap (1940)
Paul Uhlenhuth på Commons

Paul Theodor Uhlenhuth (født 7. januar 1870 i Hannover, død 13. desember 1957 i Freiburg im Breisgau) var en tysk bakteriolog, immunolog og serolog. Han er berømt for å ha oppdaget metoden for å skille menneskeblod fra andre arters blod i 1901, en oppdagelse som fikk stor betydning for rettsmedisinen.[11] Han oppdaget også patogenet for Weils sykdom, og er kjent for sitt arbeid med tropiske sykdommer og syfilis. Uhlenhuth var professor ved Universitetet i Strasbourg (1911–1918), Universitetet i Marburg (1918–1923) og Universitetet i Freiburg (1923–1936). Han var rektor for Universitetet i Freiburg 1928–1929.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Paul Uhlenhuths foreldre var geheime Baurat Carl Christoph Uhlenhuth (født 19. desember 1835 i Paderborn, død 2. april 1910 i Hannover) og hans hustru Elise Wasmus (født 8. september 1841 i Braunschweig, død 23. februar 1925 i Hannover). Han gikk på gymnasium i Magdeburg og Hannover. Han fikk sin medisinske utdannelse 1889–1894 ved Kaiser-Wilhelms-Akademie für das militärärztliche Bildungswesen.[12] I 1893 ble han promovert til dr.med. ved Friedrich-Wilhelms-Universität i Berlin.

Karriere[rediger | rediger kilde]

I 1894/95 ble han underlege ved Charité i Berlin. I 1897 ble han militærlegeassistent hos Robert Koch i Institut für Infektionskrankheiten. Samme år ble han overlege med Friedrich Loeffler ved Hygiene-Institut i Königliches Universität zu Greifswald. Der ble han i 1903 zum titularprofessor og i 1905 privatdosent for hygiene. Fra 1906 til 1911 var Uhlenhuth direktør for Kaiserliches Gesundheitsamts bakteriologiske avdeling.

Uhlenhuth ble i 1911 professor i hygiene og bakteriologi ved Universitetet i Strasbourg. Etter å ha blitt utvist derfra av franskmennene etter våpenstillstandsavtalen som avsluttet Verdenskrigen i 1918, ble han direktør for Instituttet for eksperimentell terapi «Emil Behring» i Marburg og ordinarie honorarprofessor ved universitetet der, og i 1923 professor i hygiene i Freiburg im Breisgau og direktør for hygienisk institutt der. Hans plan om å innrette et Kaiser-Wilhelm-Institutt for epidemiforskning og eksperimentell terapi i Freiburg lot seg i 1928 ikke gjennomføre.[13]

Paul Uhlenhuth, som utførte teoretisk og praktisk verdifullt arbeid innen flere medisinsk-biologiske felter som vedrørende kjøttforgiftning, tyfus, protozosykdommer og så videre, er trolig best kjent for sin metode for å skille mellom menneske- og dyreblod.

Undersøkelsene utført av Uhlenhuth og George Nuttall på dette området førte til betydelige erkjennelser om forholdet mellom menneske og aper. Således ble det vist at en sterk fellingsreaksjon oppstår når serum av en med menneskeblod tilberedt kanin blir tilsatt menneskeblod. Men en like sterk felling oppstår hvis blod fra menneskelignende aper (orangutang, sjimpanse eller gorilla) tilsettes det samme serumet. Blodet til noen av den gamle verdens aper (bavian og marekatt) reagerer svakere på det samme serumet, og reaksjonen til den nye verdens aper blir enda svakere.

På grunn av de betydelige forskjellene i reaksjonsgraden som de forskjellige forsøkene viser, kan man ifølge Uhlenhuth finne berettigeøse for påstanden om at slektsgraden mellom mennesket og de forskjellige formene er forskjellige, at antropomorfer står nærmest mennesket, og at apene i den gamle verden generelt er mer i slekt med mennesker enn den nye verden. Fysiologien kunne dermed bekrefte resultater som morfologien allerede hadde oppnådd tidligere.

Paul Uhlenhuth introduserte arsen i behandlingen av syfilis, oppdaget leptospira-bakteriene, som forårsaker leptospirose. Han viet seg også til immunisering og cellegift mot kreft.

Han var medlem av Kungliga Vetenskapsakademien og ble nominert til Nobelprisen i medisin 40 ganger mellom 1910 og 1952, bl.a. av nobelprisvinneren Karl Landsteiner.[14]

I begynnelsen av nasjonalsosialismens tid var han den 11. april 1933 blant undertegnerne av en forføyning som også innebar oppsigelse av de jødiske fagkolleger.[15] I 1937 ble han medlem av NSDAP.[15] I 1938 reiste Uhlenhuth til Japan for å intensivere de tysk-japanske relasjoner på medisinens område.[13] Under Andre verdenskrig ble han den 18. august 1942 ekstrordinært medlem av Hærens santitetsvesens senat. I denne funksjon søkte han i 1944 hos Oberkommando der Wehrmacht om immuniseringsforsøk av farvede krigsfanger (ifølge historikeren Ernst Klee[15]), eller det var om å få undersøkt farvede franske soldaters blod (ifølge historikeren Bernd Martin[16]).

Av hans skrifter kan fremheves Praktische Anleitung zur Ausführung des biologischen Eiweissdifferenzierungsverfahrens (1909, sammen med O. Weidanz) og Experimentelle Grundlagen der Chemoterapie der Spirochätenkrankheiten (1911). Sammen med Rudolf Kraus ga han ut Handbuch der mikrobiologischen Technik (1922-24).

Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • Das biologische Verfahren zur Erkennung und Unterscheidung von Menschen- und Tierblut sowie anderer Eiweißsubstanzen und seine Anwendung in der forensischen Praxis. Ausgewählte Sammlung von Arbeiten und Gutachten. Fischer, Jena 1905.
  • med H. Grossmann: Beobachtungen über schwere Allgemeinsyphilis bei Kaninchen nach testicularer, intravenöser und subcutaner Impfung. In: Arch. Dermatol. Syph. Band 152, 1926, S. 708–737.
  • Entwicklung und Ergebnisse der Chemotherapie (= Sitzungsberichte der Heidelberger Akademie der Wissenschaften, Mathematisch-Naturwissenschaftliche Klasse. Jg. 1948, Abh. 3, ISSN 0371-0165). Springer, Heidelberg 1948.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000002385, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id uhlenhuth-paul[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000002385[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Store russiske encyklopedi, Den store russiske encyklopedi artikkel-ID 4698191[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Brockhaus Online-Enzyklopädie-id uhlenhuth-paul[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ GND-ID 11726881X[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. april 2015[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ HAdW member ID 617[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Forensic Science: An Encyclopedia of History, Methods, and Techniques, s. 10–11
  12. ^ Kösener Corpslisten 1960, 60/283
  13. ^ a b Wolfgang U. Eckart: Paul Uhlenhuth. In: Wolfgang U. Eckart, Christoph Gradmann (Hrsg.): Ärztelexikon. Von der Antike bis zum 20. Jahrhundert, 1. Aufl. 1995 C. H. Beck München, d. 358–359, Ärztelexikon. Von der Antike bis zur Gegenwart, 2. oppl. 2001, s. 313, 3. opp. 2006 Springer Verlag, Heidelberg, Berlin, New York, s. 327.
  14. ^ Nomination Database: Paul Uhlenhuth, nobelprize.org
  15. ^ a b c Ernst Klee: Das Personenlexikon zum Dritten Reich. Wer war was vor und nach 1945. Aktualisierte Ausgabe. Fischer-Taschenbuch-Verlag, Frankfurt am Main 2005, ISBN 3-596-16048-0, s. 634.
  16. ^ Frank Zimmermann: „Eine heikle und schwierige Sache“. BZ-Interview mit dem Historiker Bernd Martin über die Untersuchung und Bewertung Freiburger Straßennamen, Badische Zeitung, 8. januar 2014, lest 1. august 2015.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Herbert A. Neumann, Paul Uhlenhuth: Ein Leben für die Forschung, ABW Wissenschaftsverlag, 2004, 269 pages, ISBN 3936072337
  • Roger J. Wieme, Gisela Enders-Ruckle: Paul Uhlenhuth zum Gedächtnis. Studien mit Masernvirus. Elwert, Marburg 1958.
  • Wolfgang U. Eckart: Paul Uhlenhuth, i: Wolfgang U. Eckart, Christoph Gradmann (utg.): Ärztelexikon. Von der Antike bis zum 20. Jahrhundert, 1. Aufl. 1995 C. H. Beck München, Ärztelexikon. Von der Antike bis zur Gegenwart, 2. Aufl. 2001, 3. Aufl. 2006 Springer Verlag, Heidelberg, Berlin, New York, S. 326.
  • Werner Köhler: Uhlenhuth, Paul, in: Werner E. Gerabek, Bernhard D. Haage, Gundolf Keil, Wolfgang Wegner (Hrsg.): Enzyklopädie Medizingeschichte. Verlag Walter de Gruyter, Berlin New York 2005, ISBN 3-11-015714-4, S. 1427–1428.
  • (de) Axel C. Hüntelmann: «Uhlenhuth, Paul Theodor.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 26, Duncker & Humblot, Berlin 2016, ISBN 978-3-428-11207-5, s. 542 f. (foreløpig ikke i nettversjon).
  • Gerd Lorenz: Paul Uhlenhuth (1870–1957) – Überführer des Kinder-Serienmörders von Rügen. Ärzteblatt Mecklenburg-Vorpommern 9/2021, S. 363–364.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Paul_Uhlenhuth&oldid=22364823»