Partito Democratico

Partito Democratico
Partito Democratico
Land	Italia
Leder(e)	Valentina Cuppi (22. februar 2020–)
Grunnlegger(e)	Walter Veltroni
Grunnlagt	14. oktober 2007
Etterfølger	Q178216, Q3556135, Q20970716, Q22337477, Q28841838, Movimento Repubblicani Europei, Q63926676, Q67785862
Erstatter	Democratici di Sinistra, Democrazia è Libertà – La Margherita, Movimento Repubblicani Europei, Italia di Mezzo, Alleanza Riformista
Hovedkvarter	Roma (Via Sant'Andrea delle Fratte, 16)
Antall medlemmer	376 849 (2014)
Ideologi	Sosialdemokrati kristent venstre proeuropeisk
Politisk posisjon	Sentrum-venstre
Europeisk tilknytning	Det europeiske sosialdemokratiske parti
Internasjonal tilknytning	Progressiv allianse
Nettsted	partitodemocratico.it (it)
	Partito Democratico på Commons

Partito Democratico (PD) er et italiensk sentrum-venstreparti.

Grunnleggelse[rediger | rediger kilde]

Partiet ble grunnlagt den 14. oktober 2007 som en sammenslåing av forskjellige partier til venstre og sentrum som hadde vært en del av valgalliansen L'Unione. Partiene som gikk inn i det nye partiet var:

Democratici di Sinistra (sosialdemokratisk);
Democrazia è Libertà - La Margherita (sentrumsparti);
Partito Democratico Meridionale (sentrumsparti);
Progetto Sardegna (progressivt regionalistisk);
Movimento Repubblicani Europei (sosialliberalisme);
Repubblicani Democratici (sosialliberalisme);
Italia di Mezzo (kristeligdemokratisk);
Alleanza Riformista (sosialdemokratisk).

Historisk bakgrunn: Italias partisystem i endring[rediger | rediger kilde]

Sammensetningen av den italienske venstresiden har, i likhet med den på høyresiden, gjennomgått store forandringer siden begynnelsen av 1990-tallet. Fram til sistnevnte tidspunkt hadde venstresiden vært preget av to partier, Partito Comunista Italiano (PCI) og Partito Socialista Italiano (PSI). Kommunistpartiet, PCI, ble ansett for å være et anti-systemparti og ble derfor systematisk og permanent ekskludert fra regjeringsmakten. Sosialistpartiet, PSI, var mye mindre i størrelse. Under ledelse av Bettino Craxi ble partiet en del den korrupsjonskulturen (Tangentopoli-systemet) som tidlig på 1990-tallet ble avslørt etter en omfattende granskning, omtalt som Mani pulite. Disse avsløringene førte til at sosialistene og deres kristeligdemokratiske allierte, Democrazia Cristiana, kollapset organisatorisk og velgermessig, samt at det italienske partisystemet dermed gjennomgikk en omfattende omveltning.

Endringene i partisystemet var på dette tidspunktet allerede i gang, etter som det allerede sterkt reformerte eurokommunistiiske Partito Comunista Italiano i 1991 hadde oppløst seg selv og dannet Partito Democratico della Sinistra (PDS). Med andre ord, de to partiene som hadde utgjort den italienske venstresiden forsvant tidlig på 90-tallet, sammen med det fremste regjeringspartiet, kristeligdemokratene. I det siste tiåret har det derfor vært pågående forsøk på å danne nye allianser, samt å etablere nye partier som allianser av gamle partier. Siden venstresiden ikke har vært stor nok til å regjere alene, har den også måttet trekke med seg progressive deler av sentrum. En tilsvarende prosess har funnet sted på høyresiden. Sentralt for å forstå denne prosessen er endringene i valgsystemet i 1993 med overgang fra forholdstallsvalg til et system som hovedsakelig var basert på flertallsvalg, men med visse proporsjonale elementer. Normalt har man antatt at dette burde føre til et topartisystem (jfr. Duvergers lov), men i Italia har man i stedet fått en utvikling mot valgallianser.

Utviklingen på venstresiden[rediger | rediger kilde]

Gjenoppbyggingen av en ny venstreside har vært en komplisert prosess. Kommunistpartiets avgjørelse om å omdanne seg til Partito Democratico della Sinistra førte til en splittelse og dannelsen av et nytt kommunistparti, Rifondazione Comunista. Sosialistpartiet ble, etter at det i 1994 kollapset velgermessig, splittet i en rekke små partier (ofte med kort levetid). Forsøkene på å gjenoppbygge en ny venstreside førte til at Romano Prodi (tidligere knyttet venstresiden i DC) fikk en sentral plass i italiensk politikk, samt til dannelsen av Oliventrekoalisjonen, en sentrum-venstre-koalisjon som inkluderte partiene Partito Democratico della Sinistra, Partito Popolare Italiano, Federazione dei Verdi, Rinnovamento Italiano, Socialisti Italiani samt Unione Democratica. Koalisjonen allierte seg med Rifondazione Comunista og vant parlamentsvalget i 1996. Dette la grunnlaget for en sammenslåing med fire av disse partiene og dannelsen av Democratici di Sinistra.

I årene mellom 2000 og 2002 foregikk det en tilsvarende sammenslåing i den mer senrumsorienterte delen av det politiske landskapet, i det deler av Olivenkoalisjonen ble med i det nye sentrumspartiet Democrazia è Libertà - La Margherita, som ble dannet i 2002. Det nye partiet var et resultat av en sammenslåing av Partito Popolare Italiano, I Democratici, et parti dannet av Romano Prodi, samt Rinnovamento Italiano. Året i forveien, ved parlamentsvalget i 2001 hadde disse tre partiene, sammen med et fjerde parti, Unione Democratici per l'Europa (UDEUR), stilt felles liste under ledelse av Francesco Rutelli, som var statsministerkandidat for Oliventrekoalisjonen.

Sommeren 2003 foreslo Romano Prodi at sentrum-venstre-alliansen skulle delta ved EU-parlamentsvalget i 2004 med en felles liste. Selv om UDEUR og det ytre venstre avslo tilbudet, ble det akseptert av fire partier; Democratici di Sinistra, Democrazia è Libertà – La Margherita, Socialisti Democratici Italiani (SDI) og Movimento Repubblicani Europei (MRE). De stilte en felles liste under betegnelsen Uniti nell'Ulivo per l'Europa. I 2005 trakk SDI seg fra dette samarbeidet, da de heller ville samarbeide med Radicali Italiani, i det de etablerte alliansen Rosa nel Pugno.

Mot et nytt parti[rediger | rediger kilde]

Seieren ved parlamentsvalget i 2006 bidro positivt til en fortgang i arbeidet for et mer enhetlig sentrum-venstre-parti. Den 19. april 2007 holdt Democratici di Sinistra sin siste partikongress, etter at omtrent 75 % av partiets medlemmer hadde støttet dannelsen av Partito Democratico. En venstreopposisjon valgte imidlertid ikke å bli en del av det nye partiet. Dette førte til dannelsen av Sinistra Democratica.

Dannelsen av det nye partiet har ikke skjedd uten vanskeligheter. Et spørsmål som det har vært strid om, er hvilket europeisk parti det nye partiet skal ha tilknytning til. Her har skillelinjene fulgt de gamle partiene, med personer fra Democratici di Sinistra som ønsker at partiet skal slutte seg til Det europeiske sosialdemokratiske partiet, mens de fra Democrazia è Libertà – La Margherita ønsker å slutte seg til Det europeiske demokratiske partiet.