Osroene

Maleri fra 900-tallet av kong Abgar V med et legendarisk brev fra Jesus.

Restene det romerske Edessa finnes i dag som disse søylene ved stedet for borgen Urfa som dominerer bybildet i dagens Şanlı Urfa.

Det osrhoënske rike (eller Osroene, Osrhoene; syrisk: ܡܠܟܘܬܐ ܕܒܝܬ ܥܣܪܐ ܥܝܢܶܐ Malkuṯā d-Bēt Ōsrā Īnē) var et gammelt rike ved Eufrat og Tigris i det nåværende søndre Tyrkia og nordre Syria. Riket ble grunnlagt i 130-årene f.Kr.; den første herskeren het Aryu.

Det var verdens første uavhengige rike som ble kristent - det antok kristendommen ca år 200.^[1]^[2]^[3]

Historie

Osroene, eller Edessa, fikk sin uavhengighet da seleukidenes styre brøt sammen. Det ble til ved et dynasti utgått fra en nabateisk stamme kalt Orrhoei. Navnet Osroene er avledet fra Osroes av Orhai, en nabatean sjeik som i 120 f.Kr. tilvristet seg kontrollen om hele regionen fra seleukidene i Syria.^[4] De fleste av kongene av Osroene ble kalt Abgar eller Manu.^[5] Nabateerne ble med tiden mer og mer influert av arameisk kultur. Osroene ble et nasjonalt motstandsenter mot hellenisme.

Under en lengre periode i rikets tidlige historie styrte et arameisk preget kongedynasti. Hovedstaden under det arameiske styret var Edessa (nå Şanlıurfa i Tyrkia). Selv etter det lokale kongesdynastiets fall beholdt Edessa en stor betydning. På 400-tallet var Edessa blitt det viktigste arnested for syrisk litteratur og lærdom. Edessa var den østlige kristendoms første akademiske sentrum, og det var her det syriske skriftspråk ble utviklet.^[6]

Etter dynastiets fall i år 244 stod riket vekselvis under partisk, romersk eller sasinidisk styre frem til den arabiske erobringen i 639.

Da romerne stengte det det nestorianske akademi i Edessa, tok dets ledere opp residens i Nisibis lengre mot øst, i et område under persisk protektorat. Som en kronikør beskrev det: «Edessa mørknet mens Nisibis lyste opp».^[7] Ikke desto mindre beholdt Edessa sitt tilnavn «det velsignede», noe som gjaldt alle trosretninger til vel inn i den muslimske tid.

Et stort frafall fra kristen tro fant sted under abbasidene i tiden rundt 775: «De vendte seg til hedendommen [Islam] raskere enn sauer løper til vann».^[8]

Osroenes kongerekke

Aryu (132–127 f. Kr.)
Abdu (127–120)
Fradhasht (120–115)
Bakru I (115–112)
Bakru II (112–94)
Ma’nu I (94)
Abgar I (94–68)
Abgar II (68–52)
Ma’nu II (52–34)
Paqor (34–29)
Abgar III (29–26)
Abgar IV (26–23)
Ma’nu III (23–4)
Abgar V (4 f. Kr.–7 e. Kr.)
Ma’nu IV (7–13)
Abgar V (13–50)
Ma’nu V (50–57)
Ma’nu VI (57–71)
Abgar VI (71–91)
Sanatruk (91–109)
Abgar VII (109–116)
romersk okkupasjon 116–118
Yalur (118–122), med Parthamaspates
Parthamaspates (118–123)
Ma’nu VII (123–139)
Ma’nu VIII (139–163)
Wa’il (163–165)
Ma’nu VIII (165–167)
Abgar VIII (den store) (167–212)
Abgar IX (212–214)

Bispeseter

Oldtidige bispeseter i Osroene er oppført i Annuario Pontificio som titularbispedømmer:^[9]

Batnae (Tell-Batnan, Suruç)
Birtha
Callinicum
Carrhae
Constantina
Dausara
Edessa in Osrhoëne
Hemeria
Marcopolis
Marida
Nea Valentia
Tell-Mahrê

Referanser

^ Segal, Judah B. (1970): Edessa - «The Blessed City», Oxford, The Claredon Press.
^ Ross, Steven K. (2001): Roman Edessa, London, Routledge.
^ Doran, Robert (2006): Stewards of the Poor, Collegeville MN, Liturgical Press.
^ Anthon, C. (1850): A System of Ancient and Medieval Geography for the Use of Schools and Colleges, Harper Publishers, digitalisert 2007, s. 681
^ Fortescue, Adrian (2001): The Lesser Eastern Churches Arkivert 25. november 2015 hos Wayback Machine., Gorgias Press LLC, s. 22
^ Jenkins, Philip (2009): The Lost History of Christianity - The Thousand-Year Golden Age of the Church in the Middle East, Africa, and Asia - and how it Died, ISBN 978-0-06-147281-7, s. 77
^ Sitert fra «The School of Nisibis», «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. mars 2016. Besøkt 6. februar 2016.
^ Jenkins, Philip (2009): The Lost History of Christianity - The Thousand-Year Golden Age of the Church in the Middle East, Africa, and Asia - and how it Died, s. 113-114
^ Annuario Pontificio 2013 (Libreria Editrice Vaticana 2013 ISBN 978-88-209-9070-1), "Sedi titolari", s. 819-1013

[1] Segal, Judah B. (1970): Edessa - «The Blessed City», Oxford, The Claredon Press.

[2] Ross, Steven K. (2001): Roman Edessa, London, Routledge.

[3] Doran, Robert (2006): Stewards of the Poor, Collegeville MN, Liturgical Press.

[4] Anthon, C. (1850): A System of Ancient and Medieval Geography for the Use of Schools and Colleges, Harper Publishers, digitalisert 2007, s. 681

[5] Fortescue, Adrian (2001): The Lesser Eastern Churches Arkivert 25. november 2015 hos Wayback Machine., Gorgias Press LLC, s. 22

[6] Jenkins, Philip (2009): The Lost History of Christianity - The Thousand-Year Golden Age of the Church in the Middle East, Africa, and Asia - and how it Died, ISBN 978-0-06-147281-7, s. 77

[7] Sitert fra «The School of Nisibis», «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. mars 2016. Besøkt 6. februar 2016.

[8] Jenkins, Philip (2009): The Lost History of Christianity - The Thousand-Year Golden Age of the Church in the Middle East, Africa, and Asia - and how it Died, s. 113-114

[9] Annuario Pontificio 2013 (Libreria Editrice Vaticana 2013 ISBN 978-88-209-9070-1), "Sedi titolari", s. 819-1013

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]