Olafr Havrevold

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Olafr Havrevold
OlafrHavrevold.jpg
Født 26. mai 1895
Christiania
Død 11. juli 1972 (77 år)
Ektefelle Unni Torkildsen, Gøril Havrevold
Samboer Liv Dommersnes
Søsken Finn Havrevold, Odd Havrevold
Barn Berit Gøril Havrevold Finne
Yrke Skuespiller, ingeniør
Nasjonalitet Norge

Olafr Havrevold (født 26. mai 1895 i Oslo, død 11. juli 1972) var en norsk skuespiller og instruktør. Han arbeidet blant annet ved Nationaltheatret, i Radioteatret og Fjernsynsteatret.

Arbeid[rediger | rediger kilde]

Etter examen artium 1914 og et studieår i Liberal arts ved University of Washington i amerikanske Seattle utdannet han seg til kjemiingeniør ved NTH 1920, og fikk i studietiden smaken for teater.[1] Han debuterte som skuespiller ved det kortlivede Intimteateret i 1922, i stykket Vårbrytning av Frank Wedekind (1864–1918), som var Agnes Mowinckel (1875–1963) sin debut som instruktør. Olafr hadde da studert teater i Berlin ett års tid, men fikk ikke selv debutert som instruktør før i 1948, da med Løgnen og lykken av legen Alex Brinchmann (1888–1978). I 1939/40 klarte han å få Kritikerprisen for rollen som den trette i skuespillet Mens vi venter av Johan Borgen (1902–79). Blant hans mer kjente jobber for Radioteatret er Victoria (roman) i 1956 der han er forteller og samboer Liv Dommersnes har hovedrollen. I Jakten fra 1959 av Erik Løchen (1924–83) høres dog kun Olafrs stemme som monolog.

Olafr Havrevold som Statsadvokaten i Axel Kiellands Herren og hans tjenere som hadde permiere på Nationaltheatret 28. september 1955.[2]

Fra 1923 til 1965 var han fast ansatt ved Nationaltheatret, der han også satt i representantskapet fra 1946 til 1964. Fra 1920 til 1939 hadde han reist følgende steder på tur: Berlin, Dresden, München, Praha, Wien, Budapest, Lyon, Paris, Stockholm og København.[3] Fra 1947 til 1949 var han lærer ved teaterets elevskole. Ellers hadde Olafr en formannsperiode i Norsk Sceneinstruktørforening fra 1954 til 1959, var med i styret for Statens Teaterskole fra 1956 og noen år. Olafr trakk seg fra scenen omkring 1965 på grunn av gikt, og begynte i stedet med opplesning på NRK radio.[4] Han hadde i 1951 fått Kongens fortjenstmedalje i gull og var ridder av 1. klasse av den svenske Vasaordenen etter gjestespillet Vildanden i Stockholm i 1948 fra 1888.[5] Hans opplesning av Terje Vigen blev i en årrekke fast innslag klokken 17.30 på nyttårsaften i NRK radiokanal P1.[6]

Familie[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av Grosserer Lauritz Paulsen Havrevold (1859–1940) og Marta Malena Nielsen (1873–1927).[5] Olafr Havrevold giftet seg først med Unni Torkildsen (1901–68) som var skuespiller. Hans andre ekteskap fra 1934 var med skuespilleren Gøril Egede-Nissen (1914–92). Deres datter Berit (født 1936) var gift med arkitekt Hans-Gabriel Finne. Gørils søster Ada Egede-Nissen (1893–1974) var forresten gift fra 1940 med Olafrs bror Dag Havrevold (1911–94). Fra 1954 var Olafr i en tiårsperiode samboer med kollega Liv Dommersnes (1922–2014).[7] Olafr Havrevold var forøvrig bror til forfatteren Finn Havrevold (1905–88) og og psykoanalytiker Odd Havrevold (1900–91).[8]

Noen teaterroller[9]

Filmografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aftenposten – Olafr Havrevold død (13.7.1972)
  2. ^ Nationalteatret om Herren og hans tjenere
  3. ^ Studentene fra 1914: utgitt til fem-og tyveårsjubileet. Oslo: Grøndahl. 1939. 
  4. ^ Et stykke gullalder er borte, nekrolog i VG den 13. juli 1972.
  5. ^ a b Tønnessen, Joh. N. (1953). Ole Nielsen (Aalgaard) og hans slekt. Oslo. 
  6. ^ Karen Kristine Blågestad, Variert meny for lyttere og lesere i Bergens Tidende den 31. desember 1992.
  7. ^ Arnhild Skre, En skuespiller arbeider med seg selv, anmeldelse av Liv Dommersnes sin selvbiografi i Aftenposten den 3. november 2001.
  8. ^ Olafr Havrevold i Norsk biografisk leksikon.
  9. ^ Havrevold, Olafr i Hvem er Hvem, 1948

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]