Paul Lange og Tora Parsberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Paul Lange og Tora Parsberg er et skuespill av Bjørnstjerne Bjørnson, utgitt i 1898 og først oppført i 1901. Så sent som i juni 1898 kalte Bjørnson stykket for Knut Lange og Tora Parsberg, men innså at «Knut» er et altfor kraftfullt navn, slik at «Paul Lange» passet mye bedre til rolleskikkelsen, som er blant de fineste og nobleste i norsk dramatisk litteratur.[1]

SitatÅ, hvorfor skal det være så at de gode så ofte blir martyrer? Kommer vi aldri så langt at de blir førere?Sitat
– Tora Parsberg, i stykket

Stykket bygger på historisk og biografisk materiale fra den norske statsministeren Ole Richters død. Han tok sitt eget liv i Stockholm i 1888. Bjørnson og Richter hadde vært venner siden ungdomsårene. I et dedikasjonseksemplar av skuespillet som finnes på et bibliotek i Minneapolis,[2] skrev han at det var blitt til «i bevægede Stunder, så at sige i nærvær av min avdøde ven».[3]

Bjørnson ble beskyldt for å ha bidratt til å framkalle selvmordet fordi han i debatt med Johan Sverdrup hadde gjengitt innholdet i privat korrespondanse fra Richter til Bjørnson. Skuespillet har derfor en distinkt karakter av at Bjørnson både er part i saken, ønsker å renvaske seg selv, og samtidig tilby sin avdøde venn en oppreisning og et ettermæle. I stykket er karakteren Paul Lange Richter, mens Bjørnsons alter ego ble hevdet å være Arne Kraft. I første akt sier Arne Kraft da også det samme som Bjørnson sa til Richter, men i Norske intelligenssedler 9. november 1901 poengterte Bjørson at han ikke oppførte seg som Kraft gjør i skuespillet. «Arne Kraft er en helt anden Mand, i hvem jeg har opfanget Tidens retskafne, men naive Eksaltation.» Det er heller ikke Krafts ord som får Lange til å ta livet av seg.[4]

Den kvinnelige hovedrollen Tora Parsberg er friere formet, uten biografiske forbilder. Bjørnson gledet seg likevel stort da han siden i Frankrike møtte en dame som lignet hans indre bilde av Tora Parsberg, og fortalte ham at hun faktisk hadde opplevd det samme som hans rolleskikkelse. Hennes «Paul Lange» hadde vært en fransk minister under Panamaskandalen.[5]

Det kongelige hoffteater i Stuttgart rundt år 1890.

Paul Lange er en begavet mann, men med en usikkerhet som hindrer ham i å påta seg store oppgaver. Han blir også utstøtt på grunn av misvalgt allianser. Spillet mellom Tora som egger ham til dåd, og hans egen usikkerhet og utstøtthet, bærer stykket; og Edvard Beyer skriver i Norges litteraturhistorie (1976) at «Dramaet blir ikke tragedien om det fine sinn og de rike evner som går til grunne i den politiske jungel, men en sår og dypt menneskelig historie om en sterk kvinne og en svak mann som også er for veik til å ta imot hennes kjærlighet».

Anmeldelsen i Morgenbladet 5. november 1898 hevdet at Bjørnson hadde misbrukt dikteres rett ved å gå modellene altfor nær: «Samtidens litterære kritikk plikter ikke å åpne sin dør for verker av denne art.» Og Ole Richters forlovede, Ebba Astrup, følte seg virkelig trådt for nær. Da stykket ble oppført på Trøndelag teater i 1939, takket hun nei til teaterdirektør Gleditsch' invitasjon, og når hun sendte pikene for å kjøpe frimerker, minnet hun dem alltid på at de ikke fikk kjøpe frimerker med motiv av Bjørnson.[6]

Stykket ble første gang oppført på Det kongelige hoffteater i Stuttgart i 1901. Ved et merkelig sammentreff ble Lange spilt av en skuespiller som faktisk het Richter. Bjørnson sa etter premieren: «Dette er dog det blant mine arbeider som jeg elsker mest. Et stort stykke av min sjel ligger deri. Ti jeg har selv levd med og lidd.»[7] Bjørnson ville gjerne ha folk til å skjønne at skuespillet var noe annet og mer enn et bilde av Richters siste tid. Begivenhetene i 1888 var kun utgangspunktet, og de verste replikkene om Johan Sverdrup ble fjernet før oppføringen.[8]

Stykket har vært oppført på Nationaltheatret flere ganger, sist i 2000 med Bjørn Skagestad, Erik Hivju og Gørild Mauseth i hovedrollene. Regissør Terje Mærli hadde strammet stykket inn ved å bytte om på enkelte scener og med kutt i teksten, slik at konflikten ble mer markant.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Francis Bull: «Ole Richter, Bjørnstjerne Bjørnson og Paul Lange», Essays i utvalg (s. 193), Gyldendal forlag, Oslo 1964
  2. ^ Francis Bull: «Ole Richter, Bjørnstjerne Bjørnson og Paul Lange», Essays i utvalg (s. 190)
  3. ^ Norsk litteraturhistorie 1974, s. 215
  4. ^ Francis Bull: «Ole Richter, Bjørnstjerne Bjørnson og Paul Lange», Essays i utvalg (s. 192)
  5. ^ Francis Bull: «Ole Richter, Bjørnstjerne Bjørnson og Paul Lange», Essays i utvalg (s. 191)
  6. ^ Henrik Akeleye Brastad: En statsministers selvmord, et bjørnsonsk drama og personvernets fødsel i straffeloven (s. 8-9)
  7. ^ Francis Bull: «Ole Richter, Bjørnstjerne Bjørnson og Paul Lange», Essays i utvalg (s. 193)
  8. ^ Francis Bull: «Ole Richter, Bjørnstjerne Bjørnson og Paul Lange», Essays i utvalg (s. 190)
  9. ^ [1] Lisa Kristin Strindbergs anmeldelse, NRK.no 25. februar 2000

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]