Olaf Fermann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Olaf Willy Fermann
Født17. februar 1892
Norge Oslo
Død20. april 1975 (83 år)
Norge Oslo
Yrke Forretningsmann, gründer, direktør
NasjonalitetNorge
TroskapTyskland Tyskland
Tjenestetid1941-1945
Militær gradSS-Untersturmführer
EnhetSchutzstaffel

Olaf Willy Fermann (født 17. februar 1892 i Oslo, død 20. april 1975[1] i Oslo) var en norsk diplomat, forretningsmann, et ledende medlem av Nasjonal Samling, SS-offiser, visedirektør i Norges Røde Kors, og kollaboratør som ble dømt under landssvikoppgjøret.

Førkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Fermann studerte på Oslo handelsgymnasium og ble uteksaminert i 1910.[2][3] Som ung arbeidet han ved det norske generalkonsulatet i Petrograd (St. Petersburg). Han startet egen transportforretning, giftet seg med russiske Maria. og de fikk en sønn og en datter[4], Ilsa Marquerite. Under oppholdet i Russland ledet han hjelpearbeid for krigsfanger og mottok det russiske Røde Kors' orden av 1. og 2. klasse. Under revolusjonen i Russland traff han første gang Vidkun Quisling. I denne perioden forhandlet han også mot bolsjevikene.[3]

Etter et opphold i Danmark kom han i 1924 til Danzig som ansatt for Det Bergenske Dampskibsselskab, ble deretter leder for et amerikansk transportselskap, og var utstasjonert blant annet i Hamburg, Wien, Zürich og Berlin. Allerede på denne tiden var Fermann tilhenger av en pan-europeisk tankegang. Han møtte Heinrich Himmler i 1927-1928 hos deres felles venn, godseier Lorentz, og opprettholdt god kontakt. Himmler og Fermann kom til å forbli i samme krets.[3]

På 30-tallet bygget han seg opp en betydelig industri- og handelsvirksomhet i Tyskland. Da han i 1939 måtte velge mellom å ta tysk statsborgerskap eller beholde sitt norske, valgte han det siste. Dermed ble han også nødt til å gi fra seg betydelige eierinteresser i virksomheter i Tyskland. Fermann eide blant annet en fabrikk i Burg i det som senere ble Øst-Tyskland. Inklusive bankinnskudd var verdien av dette i 1939 angivelig 450 000 riksmark.[5]

I 1933 ble han medlem av Nasjonal Samling, som et av dets første medlemmer. Fermann var en velstående mann på denne tiden og var blant Quislings og NS' sterkeste støttespillere, også finansielt. Våren 1934 forsøkte han å knytte bånd mellom NS og Adolf Hitlers NSDAP i Tyskland, for at norske NS-medlemmer skulle kunne følge undervisning ved Führerschule i Tyskland.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Olaf Fermann (nummer tre fra høyre på andre rad), med rikskommissar Josef Terboven og NS-føreren Vidkun Quisling på raden foran, i Colosseum kino i Oslo under krigen 1944.

Næringsvirksomhet[rediger | rediger kilde]

I 1940 var Fermann bosatt i Tyskland, men han hadde lenge gått med planer om etablering av et selskap for kullimport. Dette skulle gjøres i samarbeid med Deutsches Kohlendepot. Sjursøya Kull og Koks A/S ble kjøpt og tomt på Sjursøya leid av Havnevesenet. Allerede 25. april 1940 reiste han til Berlin for møte med ministerialdirektør dr. Sarnow ved det tyske handelsdepartementet, og la her grunnlag for et nært økonomisk samarbeid med tyske myndigheter. På forsommeren 1940 flyttet han med sin familie fra Tyskland til Norge og inngikk i 1941 en avtale med den tyske Armee-Oberkommando om import og leveranser av all sement fra Tyskland til Norge for bygging av Festung Norwegen. For gjennomføring av dette tok Fermann initiativ til samarbeid med den bergenske forretningsmannen Thomas S. Falck, direktør i Det Bergenske Dampskibsselskab.[6] I 1942 trådte han videre inn i styret til Det Tyske Handelskammer.[7]

Politisk engasjement[rediger | rediger kilde]

Fermann engasjerte seg politisk og kritiserte åpent okkupasjonsmakten. Hans relasjoner gjorde dette mulig uten at det fikk konsekvenser for ham selv eller familien. For eksempel tok Fermann åpent avstand etter Terbovens tale den 25. september 1940.[8]

Han var leder av Nasjonal Samlings Utenriksorganisasjon[9] og i og med det fylkesfører. Videre var han leder av Frontkjemperkontoret, som drev med rekruttering av soldater til SS og reassimilering av frontkjempere.[10] Han ytte personlig støtte på 900 000 kroner til Nasjonal Samling-formål, deriblant Frontkjemperkontoret.[11]

Kommandostab Reichführer SS[rediger | rediger kilde]

På vårparten 1941 besøkte øverste leder av Schutzstaffel, Reichsführer-SS Heinrich Himmler Norge. Dette sees i sammenheng med det tredje rikets planer om kolonisering av de okkuperte områder i Øst-Europa og Russland.[12] På Himmlers oppfordring dro han med familien til Tyskland, med planer om å bli ett års tid, altså så lenge man antok krigen ville vare.[13] På høsten 1941 fulgte deretter Fermann, da med graden SS-Untersturmführer, Himmler på en reise til Estland, Polen og Ukraina. Han var registrert som SS-Fachführer i Persönlicher Stab Reichsführer SS, altså en del av Kommandostab Reichsführer SS (RFSS).[14] Himmler ønsket da at Fermann skulle lede kolonisasjon i Ljublin, hvor store jordbruksområder var blitt stilt til rådighet for norske bønder.[13]

Underveis tok Fermann med to russiske 152mm kanonhylser, som han fikk inngravert. Den ene hadde en julehilsen og signatur RFSS, datert august 1941, og ble forært Vidkun Quisling. Den andre fikk hans datter, som var jentehirdleder.

Fermann ble under eller etter reisen belønnet med det tyske krigstjenestekors av andre klasse med sverd.[13]

Det var i denne perioden, 29–30. september 1941 at de tyske dødsskvadronene Einsatzgruppe 4a under ledelse av Paul Blobel gjennomførte en massakre på russiske jøder i området, kjent som massakren i Babij Jar. 33 771 sivile ble henrettet av tyske spesialstyrker. Allerede mens Fermann var i Kiev, var massehenrettelsene begynt. Den sovjetiske dommeren Wolf Kieper og hans adjutant Mosche Kogan ble offentlig henrettet den 7. august, og tyske tropper arresterte 400 jødiske menn, som ble tunget til å bivåne henrettelsen før de selv ble ført avgårde og henrettet av SD og tyske tropper.[15] Angivelig var Fermanns opplevelse av de tyske slik at han senere ikke ville snakke i familien eller ellers om turen.[14] Han fortalte følgende i sin bok "Den norske barmhjertighetsfront under krigen":I 1941 fikk han et tilbud om å delta på humanitært arbeid i Øst-Europa sammen med lederen for det tyske Røde Kors i Øst-Tyskland, Polen og den okkuperte del av Russland. Han lyktes i å få plassert noen hundre foreldreløse barn. Fermann opplevde ingen fiendtlighet i de områder han besøkte. (s.13).” Krigen hadde gått meget hurtig, og det var kun enkelte steder hvor man kunne se at det hadde funnet kamp sted. Himmler interesserte seg for landbruket. Det ble ordnet med fagfolk som skulle assistere med maskiner, redskaper av forskjellig art og såvare”. Fermann var i følge med en Røde Kors delegasjon. ”Det ble rekvirert husrom for opprettelse av barnehjem og helseorganisasjonen ble det tatt hånd om. Noen motstandsbevegelse fantes det øyensynlig den gang ikke. Vi reiste uten beskyttelse i et par biler.”   Fermann nektet å delta i Himmlers planer om å kolonisere okkuperte områder med norske bønder. Forhandlinger med Himmler førte til en hemmelig ordre om at norske fanger skulle ha en begunstiget behandling i fangeleirene både i Norge og Tyskland. At Fermann kjente til denne, ga ham en fordel ved senere forhandlinger med tyskerne. I heftet hans "Vår innsats" fra 1942 er det bilder av Himmler på barnehjem. Ikke i noen av disse to skriftene skriver han noe om overgrep på jøder eller andre sivile.

Fermann lyktes med å få frigitt mange nordmenn fra tysk fangenskap. Han fikk fordelt kull og sement til de som trengte det.Han fikk endret bestemmelsen om at det var obligatorisk dødsstraff for alle som forsøkte å reise til et alliert land. Da det skjedde satt 50 nordmenn fengslet for flukt, som ellers automatisk hadde blitt dødsdømt.(Den norske barmhjertighetsfront S.47 + bilag 8, p. 1-2.)

Høsten 1942 ble det etablert pakkeforbud for politiske fanger i Tyskland og i Norge. Da Fermann forsøkte å få opphevet pakkeforbudet, møtte han motstand hos SD. Fermann reiste til Berlin, og henviste til Himmlers hemmelige forordning og fikk forbudet opphevet både for tyske og norske leire. (s.47). Han fikk løslatt fanger som var imot Nasjonal Samling gjennom NSUO. (Nasjonal Samlings UtenriksOrganisasjon, ledet av Fermann fra 1934.s.53-54) Ved hjelp av den fikk han også løslatt syke studenter, han fikk hjem folk som hadde arbeidet i Tyskland og ble holdt igjen. Da Tyskland mot slutten av krigen var på sammenbruddets rand, nektet Terboven nordmenn som ville hjem både utreisetillatelse fra Tyskland og innreise til Norge. NSUO kontaktet alle nordmenn de kjente til i Tyskland og ba dem reise til Flensburg. Fermann skaffet biler. Terboven beslagla NSUOs pengemidler. Fermann brukte der som så ofte ellers egne penger. Grensepolitiet ved den tysk/danske grensen fikk pakker med mat. Siste måned av krigen ble 400 nordmenn smuglet over grensen.  

Terboven stoppet i 1944 svenskesuppen og svenskepakker. Ved henvendelse til Generaloberst von Falkenhorst ble forbudet ikke effektivt(s.47)

Norges Røde Kors[rediger | rediger kilde]

Fra 1942 var Fermann visepresident i den norske del av Røde Kors, og fikk etablert rekonvalesenthjemmet Ragnar BergVoksenkollen for skadede norske frontkjempere, der blant annet Per Imerslund oppholdt seg i 1942-43. Han benyttet også relasjonen med Himmler til å forsøke å påvirke okkupasjonsmakten i forholdet til nordmenn.

”I et vitneprov etter krigen bevitnet Regierungspräsident Dr. Koch, som representerte det Tyske Røde Kors at ”Det var herr Fermanns fortjeneste når Norges Røde Kors fortsatt kunne bestå gjennom hele krigstiden og utøve sin velsignelsesrike virksomhet til fordel for den norske befolkningen”.

Videre reiste han under krigen til Marseille, der han benyttet sine kontakter i forhandlinger med tyske myndigheter til fordel for Norge, da han sikret at norske skip som var overtatt av den tyske okkupasjonsmakten fortsatt ville seile under norsk flagg og ikke swastikaen.

Trollvasshytta[rediger | rediger kilde]

Under krigen bodde Fermann med familien på eiendommen Trollvasshytta på Lillevann i Oslo. Denne kjøpte han i 1940 for 120 000 kroner fra aksjeselskapet AS Trollvasshytta og Kommunefunksjonærenes Forening, og pusset i løpet av krigen opp for 400 000 kroner.[16] I 1944 forærte han hytten, med da anslått verdi 300 000 kroner, til Nasjonal Samling.[11]

Landssvikoppgjøret[rediger | rediger kilde]

Etter krigen ble Fermann dømt i det norske landssvikoppgjøret. Aktor var høyesterettsadvokat Gunnar Meyer. Fermann ble først dømt til 20 års straffarbeid og inndragning av formue. I lagmannsretten var det innkalt 75 vitner og rettssaken var ventet å ta tre uker. Straffen ble redusert til 9 års fengsel og store bøter, men han ble frifunnet på punktene om forræderi og troløshet.

Fermann var millionær i den tids penger og økte sin formue med £500 000 under tyskernes okkupasjon[17]. Det ble i et førstesideoppslag i Verdens Gang etter krigen hevdet at han hadde benyttet egne båter til å frakte tyskere til Norge før de store styrkene ankom Norge i april 1940. Vitner hevdet dette var umulig. Avisen trykket intet dementi, men Aftenposten meldte under rettssaken i lagmannsretten at påtalemyndigheten betraktet dette som grunnløse rykter. Fermann ble heller aldri dømt på dette punktet. Det ble også under frigjøringsdagene hevdet at han skal ha forsøkt å kjøpe seg fri mot en donasjon til det Røde Kors på £400 000[18], eller en sum på 8[19] eller 11 millioner norske kroner. Også dette ble i Lagmannsretten avklart at ikke hadde vært tilfelle. Donasjonen hadde vært penger som Quisling opprinnelig ønsket å gi til Frontkjemperkontoret, men som Fermann fikk allokert til Røde Kors.[11]

Fermann tålte ikke å bli dømt for sin innsats i Norges Røde Kors. Han fikk gjenopptatt saken, og ble frikjent for dette ved Eidsivating lagmannsrett 26. august 1967.

Hans datter, jentehirdlederen Ilsa Marquerite Lindvig (kallenavn Mossig) (død 2007), ble også fengslet, og hun satt på Bredtvedt kvinnefengsel. Hun var gift med SS-Hauptsturmführer Olaf T. Lindvig.[20]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata