Oksekamp

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
«Agas Map of London» viser arenaer for både okse- og bjørnekamper, samt en større hundekennel
«Oksekamp»
Etsning av Goya, 1816
«Bull Baiting»
Maleri av Samuel Henry Alken (1810–1894)

Oksekamp er en blodsport der en tyr eller kvegokse (kampokse) blir angrepet av hunder (bulldogger) og publikum inngikk veddemål om kamputfallet. Hensikten med kampene var forlystelse og fortjeneste. Uttrykket oksekamp stammer fra det engelske bull baiting, som oversatt egentlig betyr oksehetsing, okseerting eller okseterging.

Opprinnelsen[rediger | rediger kilde]

Akkurat når denne formen for blodsport oppsto er uklart, men den var svært populært i England under middelalderen og det finnes kilder som omtaler fenomenet der så tidlig som i 1154, men kampformen startet nok mye tidligere. Baiting av pattedyr er i så måte kjent helt tilbake til faraoenes tid, i oldtidens Egypt. Og trolig var det romerne som tok med seg denne selsomme sporten til både det kontinentale Europa og De britiske øyer. En avart av kampformen lever fortsatt og er kjent som tyrefekting. Det praktiseres fortsatt i flere land, blant annet i Spania og Portugal.

Kamparenaene for bull baiting lå gjerne i nær tilknytning til en slakter, for det var en rekke myter og overtro knyttet bull baiting og oksekjøttet som skulle utnyttes etter kampene. I Storbritannia trodde blant annet folk at kjøttet ble mørere og mer smakfullt om oksen var brukt i baiting. Det er grunn til å tro at det også fantes lignende overtro blant folk på kontinentet. Man kan nemlig tenke seg at flere såkalte slakterhunder (metzgerhunde) opprinnelig var eller nedstammer fra kamphunder, som rottweiler og boxer. Sistnevnte nedstammer sannsynligvis fra den nå utdødde brabanter bullenbeisser, som altså var en kontinental oksehund. I England var det sågar noen steder forbudt å selge oksekjøtt som ikke var baitet. I periode fantes det faktisk lover som krevde at oksekjøttet var baitet.[1]

Akkurat når dette med lovene startet er uklart, men det må ha pågått ganske lenge, for i 1562 blir påbudet om baiting strøket fra slakternes reguleringer for Leicester.[1] I Weymouth i Sør-England, får imidlertid en lokal slakter i 1618 bot for å ha solgt ubaitet kjøtt. En rekke tilsvarende eksempler finnes fra årene som følger, helt til bøtene for det meste opphører å eksistere i rettsdokumentene fra 1683.[1] Noen lokale myndigheter skal imidlertid ha fortsatt å gi bøter til langt innpå 1700-tallet, blant annet i Maldon i Essex, Manchester og Darlington.[1] Det ble også hevdet på den tiden at baiting av oksen var nødvendig for å tynne ut okseblodet, som ellers kunne være «giftig». Om det også var slik på kontinentet er imidlertid usikkert, men ikke utenkelig.

Kampen[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av 1700-tallet, da Anne av Storbritannia var dronning, ble det regelmessig (to ganger i uken) arrangert både oksekamper og bjørnekamper i London, på et sted som kalles Hockley-in-the-Hole. Oksen ble tjoret til en jernring som var festet til grunnen, men ofte kunne kamparenaen også være ei grop (pit) i bakken som var gravd ut til formålet, slik at den kunne bevege seg rundt i en diameter på cirka 9 meter (30 fot). Hundenes oppgave var å angripe oksens snute og bite seg fast. Oksekampene er opphavet til benevnelsen pitbull, som egentlig refererer til en kampokse, men som i overført betydning har blitt synonym med den hundetypen som ble skapt etter at baiting av dyr ble forbudt. Mange forbinder også begrepet pitbull med amerikansk pitbullterrier og (spesielt i Nord-Amerika) blandingshunder av lignende størrelse og utseende. Disse hundene ble imidlertid egentlig skapt for hundekamper i det skjulte, etter at forbudet mot baiting trådte i kraft.

Like før kampen tok til ble ofte oksen påført pepperstøv på snutepartiet, for å gjøre den sint. Spesialtrente hunder angrep oksens snuteparti, i den hensikt å bli hengende fast i den. De var trent til å holde hodet og kroppen lavt, slik at ikke oksen kunne bruke hornene effektivt. I kampens hete kunne en eller flere av hundene bli drept eller lemlestet av oksen. Det er også eksempler på at mennesker ble drept. Old english bulldog er et eksempel på en hundetype som ble alet spesielt til slike formål, men denne rasen døde ut midt på 1800-tallet. En annen er den kontinentale bullenbeisseren (oksebiteren), men også denne døde ut mot slutten av 1800-tallet.

Forbud[rediger | rediger kilde]

I England og Wales ble det i 1835 innført en ny lov mot grusomme handlinger som omfattet dyr, noe som resulterte i at såkalt bull baiting ble forbudt. Forbudet spredte seg også raskt til andre deler av verden. I England ble det imidlertid alt i 1800 og 1802 fremmet forslag i Underhuset om et forbud mot blodsport som omfattet dyr, men begge ble nedstemt. I 1802 med tretten stemmers overvekt. I 1822 ble det imidlertid innført et forbud mot oksekamper og grusomheter mot kveg, men dette ble i 1827 omgjort til ikke å gjelde på privat grunn.[2]

Selv om kamper mellom dyr fra 1835 var forbudt i England og Wales, ble det helt fram til omkring 1853 avholdt slike kamper i West Derby, like nord for Liverpool. Også mange andre steder holdt kampene på i noen år etter at forbudet ble innført. Det utviklet seg dessuten et skjult miljø som begynte å arrangere hundekamper og veddemål i det skjulte. Dette ga også liv til en ny type hund i Storbritannia, kalt bull and terrier - en blanding av gamle kampbulldogger og virile, lett og svært pågående terriere. Etterkommerne til disse hundene kjenner vi i dag som bullterriere.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Emma Griffin (2002). Sports and celebrations in English market towns, 1660-1750. Historical Research, 75: 188–208. doi:10.1111/1468-2281.00147
  2. ^ Tony Collins, John Martin, Wray Vamplew. Encyclopedia of Traditional British Rural Sports. 2005. Routledge (UK). ISBN 041535224X. Besøkt 19. juli 2009